Mellom Freud og folketro
Sara Jakubiak / Foto: Erik Berg
Vi kjenner henne godt – havfruen som vil gjøre alt for å bli menneske og vinne prinsen. Hun er mange hundre år gammel, men for folk flest har hun fått form gjennom et dansk eventyr, en turistattraksjon i København – eller som en av Disneys store heltinner. Når Rusalka synger på Hovedscenen i Operaen, bærer hun både skjønnheten og skjebnen fra H. C. Andersens eventyr. Men den tsjekkiske havfruen har også en annen klang: slavisk folklore og sin freudianske samtid.
Folklorens vannymfer og den tsjekkiske Rusalka
Langs bredder og i dype vannløp i Øst-Europas folklore svømmer rusalka. Hun er ikke én enkelt skikkelse, men et helt søsterskap av nymfer som glir gjennom tsjekkiske, belarusiske, ukrainske og russiske eventyr. De representerte ofte unge kvinner som døde på tragisk vis og ikke fikk hvile i kristen jord – de myrdede, de som valgte døden selv, eller de som aldri rakk å bli hustruer og mødre. I slavisk mytologi er hun dobbel og grenseløs: Hun beveger seg mellom liv og død, forførelse og fare. Hun er den som lokker fram kornets vekst, men også den som kan drukne hele avlingen.
Da den tsjekkiske dramatikeren Jaroslav Kvapil skrev librettoen til operaen Rusalka i 1899, var dette en viktig del av bakteppet for hvem hun skulle bli. H.C. Andersens Den lille havfrue fra 1837 var velkjent og en åpenbar inspirasjonskilde – fortellingen om havfruen som lengtet etter å bli menneske og oppleve ekte kjærlighet, og som ofret stemmen sin og muligheten til å gå uten smerte for å nå dit. Mens den danske havfruen bar på en tydelig kristen overbygning – et ønske om å vinne en udødelig sjel og evig liv i himmelen – tegnet Kvapil vannymfen som et naturbarn, formet av skogens mørke og vannets dybde. Det evige livet hadde hun allerede under vann, men hun lengtet til overflaten etter det konkrete og endelige – etter menneskelivet. Slik bar operaens libretto tydelig preg av tsjekkiske legender.
Fra Freud til scenen
Operakarakteren Rusalka ble født ved overgangen til det 20. århundret, i samme tidsperiode da den østerrikske legen Sigmund Freud åpnet dørene til drømmenes og det ubevisstes rom. Dette kom til å snu opp ned på hvordan mennesket, men også litteratur, mytologi og scenekunst ble lest og forstått. Det var en tid der kunsten og psykoanalysen speilet hverandre, på leting etter bildene av det skjulte begjæret og de mørke kreftene som fantes under menneskets overflate.
Rusalka bærer alt dette i seg. Hun er grenseløs – eksisterende utenfor liv, død og materie. Likevel er livsdriften sterk i henne: ønsket om å skape, forbinde og elske – og dermed også å dø. Freud beskriver dette som et grunnleggende spenn i mennesket: på den ene siden eros, livs- og kjærlighetsdriften, og på den andre siden dødsdriften, som trekker oss mot ødeleggelse, men også mot frigjøring. Nettopp denne dobbeltheten gjør Rusalka til en så sterk figur. Hun representerer naturens tilstand, men lengter etter det mest menneskelige av alt – å leve, og å leve for å dø: «Jeg vil så gjerne befri meg fra dere, befri meg fra vannets dyp, bli menneske og leve i gyllent solskinn!» utbryter hun da hun oppdager prinsen. Hennes far, den nøkk-lignende vannånden, svarer forbløffet: «Kan jeg tro mine egne ører? Bli menneske? Bli menneske? Et dødelig vesen?»
Rusalkas erotiske kraft
Rusalka entrer menneskeverdenen stum og uten stort handlingsrom, men med stor tro på kjærligheten. Menneskeheten skal skuffe henne, og for publikum blir det raskt tydelig at hun er dømt til å mislykkes. Slik var det også i de slaviske mytene om rusalkaen. Ifølge den tsjekkiske religionshistorikeren og folkloristen Jiří Dynda kunne hun aldri bli en del av menneskenes verden. Hun kunne lengte etter en mann, lokke ham, til og med forsøke å slutte seg til ham, men utfallet ble alltid tragisk.
Rusalkaens erotiske kraft var ubestridelig, men den var også dødelig. Menn som fulgte henne, kunne ikke vende tilbake, og der hun fulgte mannen, ville hun selv bli forvist. Derfor ble hun ofte framstilt som en brud som aldri kan gifte seg: Bryllupet blir avlyst, foreningen blir alltid mislykket.
Hun tørster etter grenseoverskridende lidenskap og kjærlighet, og hun blir straffet for det. Ježibaba sier:
Hvis du mister den kjærligheten du nå tørster etter,
vil vannmaktenes forbannelse dra deg ned i dypet igjen,
og før du finner kjærligheten må du også lide:
For menneskeøret vil du være stum.
Vil du være stum, vil du være stum
for den du elsker?
Rusalka er også en historie om en kvinne som ikke får leve ut sitt potensial, der hennes begjær blir kuet og undertrykket. Slik var hun en kvinne av sin tid. Å være kvinne på begynnelsen av det 20. århundret var ofte ensbetydende med passivitet og undertrykkelse av seksualitet og begjær. Hos Freuds pasienter hadde dette gjort dem syke. Det var her psykoanalysen med sin talking cure – snakkebehandling – begynte.
«Ikke avbryt meg hele tiden, hvis du lot være, kunne jeg kanskje fortalt deg hva som er galt!» skal en av Sigmund Freuds såkalte hysteriske kvinner ha ropt til ham fra divanen. Hun, som hadde lært å legge lokk på sin egen seksualitet, ville tale.
Rusalka reflekterer denne undertrykte kvinnen fra Freuds tid: taus, begjærende og dømt til å lide.
Et nytt språk for kjærligheten
«Stakkars, bleke Rusalka!» utbryter hennes far. Men er det så synd på henne?
Ironisk nok skiller rusalkaen i slavisk folklore seg ut ved å tale i førsteperson. Der andre mytologiske vesener blir omtalt utenfra, snakker hun selv og blir dermed et subjekt, hevder folklorist Jiří Dynda.
Dette aspektet var sentralt for regissøren bak vår forestilling, Tatjana Gürbaca, som i sin tolkning hentet inspirasjon fra Ingeborg Bachmanns «Undine går», der en havfrue får stemmen tilbake. I novellen taler hun i raseri om hvordan mannen skaper kvinnen om til et ideal han ikke kan elske, samtidig som han fornekter den kvinnen han virkelig elsker. Kjærligheten beskrives som en radikal kraft som river den elskende ut av samfunnet – en kraft som i sin natur ikke kan eksistere innenfor det fungerende, sosiale fellesskapet. «Kjærligheten krever absolutt tilstedeværelse – uten tanker om fortid eller framtid, uten sosiale roller, uten årsak eller konsekvens. Den er utopisk og umulig å leve ut», sier Gürbaca.
Rusalka beveger seg på knivseggen av sin egen samtid, hun lider under verdenen hun kastes inn i. Ifølge Gürbaca krever hun et nytt språk for kjærligheten – eller intet språk i det hele tatt. Et språk frigjort fra konvensjoner, maktstrukturer, sosiale roller og nytteverdi. Det språket kan menneskenes verden ikke tilby henne. Og slik velger hun tausheten for alltid.
Sara Jakubiak / Foto: Erik Berg