Språklige spøkelser
Romanen The Turn of the Screw har lenge vært en favoritt for Janne Stigen Drangsholt, professor i engelsk litteratur, mediepersonlighet og forfatter. For henne er det en tekst som handler om språk, om hvordan vi ikke alltid kan stole på hva som blir sagt, verken av oss selv eller andre.
Henry James’ korte roman er en «word of mouth»-fortelling, en historie som vandrer fra munn til munn – og som James angivelig skal ha hørt på en fest. Det starter med fortelleren, slik det også gjør i Benjamin Brittens kammeropera. Han skal fortelle publikum hva som hendte med en ung guvernante som dro til herskapshuset Bly Manor for å ta vare på to foreldreløse barn.
– Romanen starter nærmest som en urfortelling, der et selskap sitter samlet rundt bålet – i dette tilfellet peisen – for å bli fortalt en spøkelseshistorie. Det er jul, denne symbolske, men også overnaturlige tiden der vi feirer at Gud blir født som et menneske iblant oss. Det er en rammefortelling som åpner opp for mange ulike krefter, begynner Janne Stigen Drangsholt.
– Her skal en spøkelseshistorie fortelles. Men fortellingen blir stadig utsatt …
Gotisk angst
I 1889 utgis The Turn of the Screw av Henry James. Det går mot slutten av den viktorianske perioden. I England preges tiden av moral og streng sosial orden, formet av industrialisering og en voksende middelklasse.
Samtidig øker interessen for menneskets indre liv i vitenskap og kultur: Tanker om drifter, begjær og det ubevisste utfordrer forestillingen om det fullt kontrollerte mennesket. Psykologien er i ferd med å etablere seg som fagfelt, på terskelen til det som snart skal bli psykoanalysen – der man vender blikket innover mot et mer uoversiktlig sinn bak tidens polerte fasade.
– Vi befinner oss i en periode der framtidsoptimismen rett etter opplysningstiden er i ferd med å byttes ut med en grunnleggende usikkerhet om hva framtiden vil bringe. Denne kulturelle angsten er The Turn of the Screw sterkt preget av. Det er en gotisk roman, spekket med overskridende hendelser: spøkelser, overnaturlige elementer, sterke følelser og muligens drap på barn. Samtidig er det en tekst som er tungt forankret i det psykologiske. Du vet aldri helt hvor mye av det som skjer, som faktisk er «virkelig», og hvor mye som foregår inne i hodet på karakterene.
En ung guvernante tar på seg å passe på de foreldreløse barna Miles og Flora, i herskapshuset Bly Manor. Da hun kommer dit, virker barna henrykte, men guvernanten forstår raskt at det har skjedd noe urovekkende i huset. Hun begynner å se husets tidligere ansatte, Peter Quint og Miss Jessel, gå igjen som spøkelser. Og en stigende uro for hva spesielt Quint kan ha gjort med barna, vokser i henne.
Guvernanten, den unaturlige kvinnen
– Historiens hovedperson er guvernanten – som i viktoriansk tid representerer idealet om den hjemmeværende kvinnen, samtidig som hun er arbeidende – og utfordrer det samme idealet. Hvordan skal vi forstå henne?
– Guvernanten var en av svært få yrkesveier åpne for middelklassekvinner. Samtidig sto det i et grunnleggende spenningsforhold til samtidens kvinneideal: å gifte seg, bli mor og leve et liv viet andre, uten fysisk arbeid. Guvernanter var ofte kvinner uten økonomi til å oppfylle dette idealet – som Brontë-søstrene – og ble plassert i en sosial gråsone: fra samme klasse som familien, men uten å høre hjemme der; satt til å fungere som mor for barna, men uten å være mor. Med begrenset utdanning og erfaring som autoritet, og i en tid preget av bekymring for kvinners følelsesliv og lesning, ble hun en mistenkeliggjort skikkelse. Var hun moden nok for det ansvaret hun fikk? Hva lærte hun egentlig barna? Ble hun for følelsesmessig involvert i barnas liv?
– Hva med barna? Hva slags plass hadde de i kulturen?
– Tidligere ble barn i stor grad sett som «uferdige voksne», men på slutten av 1800-tallet begynner man å forstå barndommen som en egen fase i livet, preget av uskyld og renhet. Nettopp derfor sto det mye på spill: Det fantes en sterk frykt for at noe kunne ødelegge barndommen. Det var også en utbredt tanke på denne tiden – knyttet til ideer om det «ville barnet» – at barn måtte tuktes, ellers kunne de bli onde. For å bli gode samfunnsborgere måtte de formes, og dette gjaldt særlig gutter. Miles har jo ikke en far som kan veilede ham, og det kan også oppleves som problematisk at han er mye sammen med kvinner. Så den kulturelle angsten som fantes rundt barn på denne tiden, er absolutt til stede i teksten.
– Nøkkelscenen i denne fortellingen kommer tidlig: Guvernanten graver i fortiden, i hvem husets tidligere tjener Peter Quint var da han levde. Husholdersken, Mrs. Grose, forteller at Quint tok seg friheter med alle – spesielt med gutten Miles. Det blir aldri sagt i klartekst hva dette betyr, men guvernanten blir forferdet av bildene hun får i hodet: «Too free with my boy?» Spørsmålet om gutten og Quint har hatt et seksuelt forhold, om det har foregått overgrep, skaper kanskje det største ubehaget teksten. Er Henry James en slags igangsetter for å skrive om det seksuelle barnet på denne måten i gotikken?
– Ja, absolutt. I gotikken har jomfruen tradisjonelt vært den utsatte skikkelsen; hos James overtar barnet denne rollen, og det står minst like mye på spill. Barnet representerer ikke bare uskyld, men også framtid og samfunnets videreføring. I en nærmest apokalyptisk samtid, preget av frykt for moralsk forfall, lar James antydninger om ulovlig begjær og hemmelige bånd sirkulere rundt barn – og strammer dermed skruen dramatisk: Det som trues, er ikke bare individet, men selve forestillingen om en stabil moralsk orden. Samtidig rettes uroen mot kvinnen som har fått flere rettigheter, særlig den barnløse, og guvernanten plasseres midt i dette spenningsfeltet – med ansvar, men uten reell makt.
Det som trues, er ikke bare individet, men selve forestillingen om en stabil moralsk orden.
Janne Stigen Drangsholt
Hun ville beskytte barna – men kunne hun beskytte dem mot seg selv?
Guvernanten i The Turn of the Screw mener hun ser spøkelsene Miss Jessel og Peter Quint dukke opp på Bly Manor. Hun blir besatt av å redde Miles fra Quint, som hun er overbevist om at hjemsøker gutten. Det ender katastrofalt, Miles dør. Om guvernanten beskytter barna – eller selv er monsteret i fortellingen, står åpent helt til det siste.
– Det finnes i all hovedsak tre måter å lese The Turn of the Screw på. Du kan enten lese det slik at spøkelsene faktisk finnes, og at de korrumperer barnet. Barnet står overfor to mulige veier: Enten blir det godt og en god samfunnsborger, eller det blir ondt og ute av stand til å bli indoktrinert i samfunnet. Hvis spøkelsene finnes, kan man se for seg at de ødelegger Miles så mye at kroppen hans til slutt slutter å fungere, og han dør. En annen mulighet er at guvernanten faktisk «redder» ham i siste øyeblikk, ved å la ham dø, før korrumperingen blir total.
Den tredje tolkningen retter fingeren mot guvernanten selv:
– Den peker på at alt bare er guvernantens egen overaktive fantasi. At hun er gal, og at hun selv er monsteret i fortellingen. Hun lar sine egne behov dominere. Hun er fanget i en fortelling hvor hun ser dette som en slags kjærlighetshistorie, der hun kanskje håper på et romantisk forhold til «The Master of the House». Han er Miles’ onkel, men han er fraværende. Dermed knytter hun sin lidenskap og oppmerksomhet til Miles, og ender opp med å drepe ham – ikke fordi han er korrumpert, men fordi hun selv er ødelagt. Hun er en kvinne som er formet av kulturen og av løftene hun aldri har fått innfridd – som ekteskap og en egen familie – eller rett og slett en person med alvorlige problemer.
He was there or was not there: not there if I didn't see him.
Henry James, The Turn of the Screw
– Det er svært enkelt å bli «gal» som guvernanten når en leser denne teksten, for en voksen som har vært grenseoverskridende med et barn? Vi trenger nesten ikke detaljene, det er enkelt å fordømme – og slik bli med på guvernantens nedadgående spiral.
– Som leser blir du trukket inn i guvernantens overaktive fantasi og gjort til en del av den. Selv uten formell autoritet, får hun makt gjennom språket og sin tilgang til barn og tjenere. Det hun sier gir mening på overflaten, men bruddene underveis gjør at du som leser hele tiden føler deg manipulert – både av henne og av selve fortellingen. Angsten for hva som kan ha skjedd – eller skjer – med barna blir så intens, og samtidig så dårlig forankret i konkrete bevis, at du nesten føler deg medskyldig underveis. Guvernanten er dypt upålitelig og systematisk manipulerende, særlig i forholdet til Mrs. Grose, der hun presser fram erkjennelser som kanskje aldri har vært der. Gjennom hele fortellingen føles det også som at vi aldri får et ekte bilde av hvem Miles er, da vi opplever ham gjennom guvernantens øyne.
Spøkelset i vår tid
Ifølge Janne Stigen Drangsholt finnes det absolutt spøkelser i denne historien. De finnes i språket, som skifter form, dekker over, skaper forvirring og gjør alt mer uoversiktlig. Hun forteller at Henry James tidlig var opptatt av nettopp dette – av språket som noe vi ikke har kontroll over, og som ikke nødvendigvis bringer oss nærmere hverandre, slik vi liker å tro.
– Henry James var tidlig ute med å være mistenksom mot språket, en vending som for alvor ble 1900-tallets anliggende, spesielt etter første verdenskrig, fram til 1970-tallet og post-modernismen. Før det hadde man en tro på språkets inderlighet: at når jeg sier noe, så er det det jeg mener. Men med første verdenskrig, med propagandaen og dobbeltkommunikasjonen, ble det umulig å opprettholde den troen.
– Det er dette som gjør The Turn of the Screw så aktuell igjen. Vi har gått i loop! Vi ser hvor farlig kommunikasjon kan være, hvor farlig språket kan være, hvor lite kontroll vi har på det. Idet vi kommuniserer digitalt, treffer vi ofte feil, vi blir misforstått, det vi sier blir vridd og vendt på. Og slik som i denne fortellingen, der vi som leser blir forført av guvernanten, blir vi det i dagens kommunikasjon også: Språkføringen går så raskt nå, det er så lett å la seg rive med.
of the
Screw