Introduksjon

Velkommen til Operaen på øret om Tryllefløyten! Regien er av Barrie Kosky og teaterkompaniet 1927 – en produksjon som har hatt stor suksess over hele verden og som vi nå endelig har fått hit til Bjørvika.

Mitt navn er Sara Aimée Smiseth, jeg er pianist og musikkviter.

For å forstå Tryllefløyten med alt det som følger med, mener jeg vi trenger å skjønne litt mer av personen bak musikken, så aller først, noen ord om komponisten Mozart.

Strengt tatt ble Mozart døpt Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart, et omfattende navn, og han ble født inn i en svært musikalsk familie. Hans mor Anna Maria fødte syv barn, men tragisk nok nådde bare to av disse voksen alder. Av de to som vokste opp, Wolfgang Amadeus og Maria Anna, populært kalt Nannerl, var det den sistnevnte, datteren i huset, som lenge ble ansett for å være den beste pianisten i familien. Og hva gjorde man med barnetalenter før TikTok og YouTube? Jo, foreldrene reiste rundt i Europa og viste frem sine to barn.

For Mozart er kanskje verdens mest berømte vidunderbarn. Mange har sikkert hørt at han komponerte operaer og symfonier omtrent før han kunne gå. Men jeg er ikke sikker på om vi egentlig helt fatter hva slags intellekt vi har med å gjøre. Jeg syntes en god illustrasjon er en episode fra den gangen Mozart besøkte Vatikanet. Han var på turné, 14 år gammel, og det som gjorde aller mest inntrykk på ham, var et besøk i Peterskirken, der han fikk høre Gregorio Allegris verk Miserere Mei.

Dette er et femstemmig korverk som varer rundt 12 minutter. Det er mulig at han hadde hørt stykket før, men likevel, samme kveld skal Mozart ha satt seg ned og skrevet ned denne musikken fra øret, og klart å gjengi alle fem stemmer og alle 12 minutter. 14 år gammel.

Historier som dette gjør jo at vi har en tendens til å sette disse komponistene veldig høyt, godt hevet over alle oss andre vanlige dødelige. Men da kan jeg nevne at det også finnes korrespondanse mellom Mozart og mammaen hans der Mozart omtrent daglig sender rapporter om hvordan det står til med fordøyelsen. Så jeg er ganske sikker på at han var et nokså vanlig menneske av kjøtt og blod.

Mozart er 24 år gammel da han for første gang møter teatermannen Emanuel Schikaneder. Schikaneder var skuespiller, regissør og impressario, og skulle bli en bror i frimurerlosjen, og var i det hele tatt en god venn av Mozart.

I mars 1791 begynner Mozart å komponere musikk til Schikaneders libretto Tryllefløyten. Man tror faktisk også at Schikaneder kan ha vært med å skrive noen av melodiene.

Og den scenen de skriver Tryllefløyten for, Theater auf der Wieden i Wien, den er topp moderne. Sceneåpningen er 12 meter bred, det er søren meg ikke langt unna våre 16 meter inne på Hovedscenen, scenegulvet har tre fallemmer. Både bakteppet og sidekulissene er bevegelige, og det finnes tekniske innretninger som kunne vise flyvemaskiner, stormer, sjøslag og den slags. Avanserte greier, med andre ord.

Så Schikaneder har derfor som mål å lage visuelt spektakulært teater, og det som er litt spesielt for akkurat Tryllefløyten for komponistens del, er at Mozart skal ha skrevet denne musikken til bestemte scener og scenebilder. Og kanskje er det derfor musikken er så variert, at innfallsporten var det visuelle, rett og slett. Mozart skriver ferdig musikken i juli, og 30. september 1791 har Tryllefløyten urpremiere.

Så er det rart å tenke på at i alt det magiske og sprudlende ved denne operaen, var Mozarts liv på hjemmebane noe helt annet på denne tiden. Han var syk og blakk, Constanze ventet deres sjette barn. Mozart var ikke mer enn 35 år gammel, men tre måneder etter premieren på Tryllefløyten, døde han.

Og han fikk aldri med seg den eventyrlige suksessen dette skulle bli. Bare ett år etter premieren hadde operaen nådd ett hundre spilte forestillinger, og i dag er Tryllefløyten alltid på topp ti-listen over mest spilte operaer i verden.

Da har jeg lyst til å ta en nærmere titt på handlingen. Jeg lover å ikke røpe for mye! Men i korte trekk: Vi er i et magisk land. Og møter aller først: Prins Tamino. Han blir jaget av et stort monster. Så dukker det opp tre damer som kommer ham til unnsetning, og de damene er i tjeneste hos Nattens dronning. Nattens dronning har en datter, nemlig prinsesse Pamina. Og Pamina har blitt tatt til fange, som prinsesser har en tendens til å bli, av trollmannen Sarastro, langt hjemmefra. Nattens dronning vil gjerne ha sin datter tilbake. Da er det jo nærliggende å spørre en prins. Prins Tamino blir forespurt, han får se et bilde av Pamina, og blir, overfladisk som han er, akutt forelsket. Prins Tamino går med på oppdraget, og han får hjelp av en litt motvillig assistent, nemlig Papageno. Yrke: Fuglefanger. Prins Tamino og Papageno reiser derfor ut på tokt for å redde Pamina. Det er essensen.

Men i denne magiske eventyrverdenen, så er det en hel del som ikke henger helt på greip.

For eksempel er Nattens dronning i begynnelsen en ganske trivelig type, men så blir hun plutselig fryktelig ond og hevngjerrig. Trollmannen Sarastro blir fremstilt som vis og rettferdig, men det er jo tross alt han som har bortført stykkets heltinne, prinsesse Pamina. Prins Tamino ser først trollmannen Sarastro som en fiende, men så bytter Tamino plutselig side og vil gjerne imponere Sarastro, og higer plutselig etter å bestå alle prøvelsene hans.

Men det er muligens er en grunn til alle disse underlige vendingene! For hør på dette: Tre måneder før premieren på Tryllefløyten, eller Die Zauberflöte, som originaltittelen var, hadde en annen opera premiere i Wien: Nemlig Der Zauberzither! Tryllesitaren! Altså en magisk versjon av et sånt instrument som ofte er nystemt i Bergen, en sitar er et slags klimpreinstrument, nærmest en type bordharpe. Altså: Die Zauberzither hadde premiere i Wien tre og en halv måned før Die Zauberflöte.

Handlingen i begge disse to skal være basert på et eventyr med tittelen Lulu, eller Tryllefløyten. Og det er flere musikkvitere som argumenterer for at fordi Die Zauberzither hadde premiere tre måneder før, måtte Schikaneder og Mozart gjøre noen raske endringer i handlingen, så de ikke skulle bli anklaget for plagiat! Det kan jo forklare noen av de litt forvirrende elementene i handlingen.

En annen morsom detalj fra Wien i 1791, er den aller første plakaten for operaen Tryllefløyten. Der står det nemlig, med store bokstaver: Zum Erstenmale, for første gang, Tryllefløyten. En stor opera i to akter av Emanuel Schikaneder. Deretter følger en lang oversikt over navn på hvilke sangere som synger hvilke karakter, og så, godt ned på siden, står det at musikken er skrevet av Wolfgang Amadeus Mozart. Plakaten taler ganske tydelig: Det var Schikaneder som var trekkplasteret.

Og Emanuel Schikaneder var tross alt den som hadde skrevet librettoen, og hadde ideen bak denne spektakulære visuelle forestillingen, men ikke bare det, han sto også på scenen! Schikaneder var den aller første som hadde rollen som fuglefangeren Papageno, en rolle han også skrev til seg selv. Så en del praktiske omstendigheter rundt rolleinnehaverne i 1791 preger fortsatt denne operaen i dag.

Tryllefløyten ble skreddersydd helt spesifikt til dem som medvirket denne aller første gangen. Det kan man rett og slett høre i musikken. For eksempel: Schikaneder selv var kjent som komiker og skuespiller, ikke sanger. Rollen som Papageno er da heller ikke så vanskelig å synge. Hvis man hører etter, får Papageno alltid veldig tydelig beskjed fra Mozarts musikk om når, og på hvilken tone, han skal komme inn.

Helt i den andre enden av skalaen hadde man Josepha Hofer, Mozarts svigerinne, Constanzes søster. Rollen Nattens dronning ble skrevet til henne. Den sangtekniske vanskelighetsgraden på rollene Papageno og Nattens dronning må kunne sies å være milevis unna hverandre. Rett og slett av praktiske årsaker anno 1791.

Da Tryllefløyten hadde premiere i 1791, hadde det bare gått et par år siden den franske revolusjon. Det var opplysningstid, Mozart og Schikaneder var altså begge aktive frimurere, og Tryllefløyten er full av symboler som kan knyttes til dette, små hint i handling og musikk om idealene om frihet, likhet og brorskap. Det at operaen ble skrevet på tysk, og ikke italiensk, vitner dessuten om at dette skulle være mer tilgjengelig for folk flest. Mozart og Schikaneder, med verdiene fra frimureriet og opplysningstiden, delte et ganske radikalt og moderne politisk standpunkt, og helt i tråd med det ble Tryllefløyten også en suksess på tvers av klasse og sosial status.

Så til den versjonen av Tryllefløyten som vi skal se i kveld.

Den australske regissøren Barrie Kosky er svært prisbelønnet. Han har hatt en produksjon her på huset før, Karmelittsøstrene av Poulenc i fjor. Mange forbinder ham med årene som kunstnerisk leder og sjefregissør på Komische Oper i Berlin. Da Kosky begynte i jobben i 2012, bestemte han seg for å utforske dette operahusets repertoar på 1920-tallet, en gullalder for byen Berlin. Eksperimentell kunst, banebrytende vitenskap, det var malerkunst, teater, kabaret, litteratur, film.

Samtidig som Kosky bestemte seg for å utforske denne tiden i Berlins historie, kom han over en teaterforestilling, Between the devil and the deep blue sea, med et engelsk teaterkompani med tittelen 1927. Og etter bare noen minutter i salen ble han fullstendig overbevist om at de måtte komme til Berlin og lage en versjon av Mozarts Tryllefløyten.

Hvem er så dette kompaniet, 1927? Navnet kommer fra året lyden ble introdusert i film. Særlig henter de inspirasjon fra stumfilm, men også tegneserier fra 50-tallet og kobberstikk fra 1800-tallet. Og de kombinerer animasjon med skuespillere, dansere og sangere.

Regissøren Suzanne Andrade og animatøren Paul Barritt fra 1927 takket gladelig ja til oppdraget, og hadde, interessant nok, ikke noe særlig kjennskap til Tryllefløyten da de satte i gang. Kanskje på sett og vis en fordel?

Men 1920-tallets estetikk, den kjente de ut og inn. For hovedkuløren her er – stumfilm.

Og stumfilm er et såkalt retronym, de kalte det jo ikke stumfilm den gang, da kalte man det bare film. Men man hadde da ennå ikke teknologien til å kunne synkronisere lyd og bilde. Og å kalle det stumfilm er litt misvisende, for det var aldri stille i kinosalene på denne tiden! Helt fra Lumière-brødrenes første filmvisning i Paris i 1895 var musikken en selvfølge.

I kinosalene kunne det være en pianist, man hadde også egne kinoorgler som ble produsert mellom 1910 og 1940, svære instrumenter, ofte med mulighet for en hel masse lydeffekter – alt fra dampskipsfløyter og bølgebrus til hanegal, hestehøver og pistolskudd. Og hadde man større budsjett, var det gjerne hele orkestre som spilte.

Norges første kinoorkester fikk man i 1908, i Cirkus Verdensteater, eller «Væla» som det ble kalt, ved Tivoli her i Kristiania. Byens siste kinoorkester holdt til i kinoen på Parkteateret på Grünerløkka.

Siden jeg er frilansmusiker, har jeg lyst til å nevne at kombinasjonen av lydens inntog i filmen og de harde 30-åra gikk ganske hardt utover mange filmmusikere verden over. Men da kan jeg legge til at det faktisk fortsatt går an å i hvert fall delvis livnære seg som kinomusiker – både her i Oslo og andre steder vises det fra tid til annen stumfilm – med musikere som i dag spesialiserer seg på musikk til dette.

Men tilbake til Tryllefløyten. Hvordan har man brukt stumfilm i denne oppsetningen?

Jo. Vanligvis er det dialog, replikker i Tryllefløyten. Men ikke i denne versjonen! Dette er jo stumfilm, så dialogene vises som såkalt mellomtekst, altså bilder av tekst på skjerm. Kunstferdig utført, og forøvrig med ulik skrifttype og visuell stil for de ulike karakterene som snakker. Det blir nærmest som små visuelle resitativer, og logisk nok er da mellomteksten akkompagnert som et resitativ, eller en stumfilm, med pianomusikk. Av Mozart, hans fantasier for solo klaver, spilt på hammerklaver, altså et piano som er en kopi av instrumentene sånn de ble bygget på Mozarts tid.

Men hvilket språk synges det på? Originalspråket, nemlig tysk. Forestillingen er som vanlig tekstet, på en liten skjerm på setet foran deg. Men Tryllefløyten er jo noe Nasjonaloperaen flere ganger opp gjennom har valgt å synge oversatt til norsk. Fordelen med å synge på originalspråket, er at man får musikken nøyaktig sånn som komponisten har formet den til hvert ord. For oppi alle eventyrene og krumspringene er jo dette også først og fremst en opera med innmari fin musikk, og da får vi høre sangen akkurat sånn Mozart opprinnelig valgte å tonesette teksten.

Videre har man valgt å basere de ulike karakterene på et knippe klassiske stumfilmskuespillere.

Pamina er inspirert av Louise Brooks – kvinnen som gjorde boben, altså hårfrisyren, populær.
Prins Tamino er inspirert av den elegante britiske skuespilleren John Loder, en skikkelig kjekkas.
Karakteren Monostatos er basert på grev Orlok, en ganske fryktinngytende karakter fra filmen Nosferatu.
Og Fuglefangeren Papageno er inspirert av Buster Keaton – en mester i visuell komedie og stunts, men også en karakter med et snev av melankoli, og en representant for folket.

Jeg tipper flere som hører dette, har sett noen av de spektakulære stuntene som Buster Keaton og andre skuespillere gjorde på 20-tallet. For eksempel Keaton som får en hel husvegg over seg, men blir stående like hel i en av vindusåpningene, Helen Gibson på toppen av et tog i fart som hopper fra vogn til vogn, eller Harold Lloyd som henger i en klokke høyt over gatene, oppe i en skyskraper.

1920-tallet var en periode med enorm innovasjon innenfor film, men mange av disse moderne spesialeffektene var tross alt bygget på flere hundre år med teaterhistorie.

Og her har regissør Barrie Kosky og teaterkompaniet 1927 vært opptatt av å trekke en linje fra Mozart og Schikaneders avanserte scenetekniske effekter på teateret i Wien i 1791 til nybrottsarbeidet som skjedde innen film på 1920-tallet.  Tryllefløyten i den aller første versjonen på 1700-tallet skulle altså være et spektakulært musikkteater med masse spesialeffekter, og det har man valgt å gjøre også i denne versjonen – men da inspirert av gullalderen innenfor stumfilm.

Men det som ser lekende lett ut på en film eller en scene, ligger det ofte mye arbeid bak. Og det er jo som man sier, at man ikke skal ødelegge en god historie med sannheten, men jeg har lyst til å gi et lite innblikk i hvordan de har jobbet med å lage denne magiske forestillingen.

Det tok to år å utvikle denne produksjonen. Veldig mye kom til underveis i prosessen, og hele oppsetningen har virkelig vært et samarbeid mellom regissører – både Barrie Kosky og Suzanne Andrade fra 1927, animatør og videodesigner, sangere, dirigent, kostymedesigner og scenograf.

Animasjonen er håndtegnet av Paul Barritt. Det er ikke noe KI her.

Og så er ikke dette den første gangen man bruker video på en skjerm på en scene. Men her er det ikke sånn at man setter på en video fra start, og så tilpasser alle seg og må time alt man gjør med den filmen. Hemmeligheten her er nemlig at det er lagt inn over 800 cues, altså tegn eller impulser, som er avtalt på forhånd. Det kan være punkter i musikken – en sanger som begynner på en frase, dirigenten som setter i gang et nytt parti eller slår inn en instrumentgruppe, eller en bevegelse fra noen på scenen. Og så starter filmklippet ut fra det.

Det gjør at det er mye rom for å variere tempo i musikken, ta pauser, det er musikken og det levende dramaet som driver animasjonen, ikke motsatt. Og det er noe av det som gjør at jeg trygt kan si at du kan glede dere til å se en opera som er ulikt det meste man har sett på scenen vår før.

Helt til slutt, for å oppsummere, vil jeg da si at Barrie Kosky og teaterkompaniet 1927 har tatt utgangspunkt i Emmanuel Schikaneders visjon om å lage en teknisk nyvinnende og visuelt slående opera – med Mozarts vidunderlige musikk som bærebjelken i det hele.

Også kan man jo spørre seg om Tryllefløyten egentlig er en opera, eller er det kanskje et syngespill? Musikal? Og er det en komedie, drama, er det ganske rett frem dette her, eller mer komplekst? Er det for voksne eller for barn?  Det er jo noe av det fantastiske med Schikaneder og Mozarts verk, at jeg tenker det rommer litt av alt dette.

Da gjenstår det bare å si: Riktig god fornøyelse!