Gjennom tid og rom med Samy Moussa 

«Jeg husker at jeg tenkte: ‘Dette kan faktisk bli det siste musikkstykket jeg skriver.’» 

Komponisten Samy Moussa snakker om Antigone, ett av to verk som inngår i verdenspremieren på Sir Wayne McGregors Jocasta’s Line. Stykket er skrevet for orkester og kvinnekor, og ble komponert i begynnelsen av koronapandemien – en tid preget av dyp usikkerhet for kunstverdenen. Moussa minnes: 

Det fantes ingen garanti for at verden, slik vi kjente den, ville bestå etterpå.

Denne skjørheten ga arbeidet en intensitet: 

«Jeg skrev stykket med tanken: ‘Jeg må skrive det jeg kjenner at jeg må skrive, fordi det er vakkert og spennende å jobbe med. Jeg vet ikke om det noen gang vil bli fremført, eller om jeg får høre det selv – men jeg skal legge alt jeg har i det. Hver eneste del av det betyr mye for meg.’» 

Et kreativt carte blanche 

Det som kunne blitt Moussas siste verk, ble også starten på noe nytt: hans første samarbeid med den verdenskjente koreografen og regissøren Sir Wayne McGregor. Antigone er et felles bestillingsverk fra Dutch National Opera & Ballet, Den Norske Opera & Ballett og Festival de Lanaudière i Canada, og kom med det Moussa beskriver som «i praksis et carte blanche» – full kreativ frihet, kombinert med stor tillit. 

«Jeg følte meg fri til å skrive akkurat det jeg ville, fordi jeg visste at det ville bli tatt hånd om av en intelligent, følsom og kreativ person – som har dyp respekt for både musikken og kunstnerne han jobber med.» 

Moussas kreative prosess kretser utelukkende rundt musikken. Han forestiller seg ikke koreografien eller scenografien, og tilpasser heller ikke verket til samarbeidspartnerne. 

«Min fantasi kan aldri forutse hva McGregor vil gjøre med musikken jeg skriver, fordi jeg ikke er ham. Så jeg må gjøre mitt – bare skrive musikken, og ikke tenke på hva som skjer etterpå.» 

Likevel verdsetter han høyt det som skjer når andre tolker verket hans: 

«Når andre kunstnere tilfører sin egen visjon til en komponists verk, skjer det noe vakkert. Det er vanskelig å beskrive hva det gjør med musikken, men det avdekker noe ubestridelig.» 

Fra myte til musikk 

Antigone bygger på den tragiske myten om datteren til Ødipus, som trosser kong Kreons forbud og begraver sin bror Polyneikes – og blir levende begravet som straff. 

«Jeg ønsket å fortelle historien på en annen måte,» forklarer Moussa. «Og McGregor var åpen for det – han har et veldig abstrakt sinn.» 

Stykket har ingen individuelle roller. Koret snakker som én stemme, som en samlet idé – aldri som enkeltkarakterer. Likevel beholdt Moussa en kronologisk struktur: 

«Historien fortelles fra begynnelse til slutt, og det er også slik jeg komponerte den – fra første til siste note. Den første tonen du hører, er den første jeg skrev ned.» 

En historie fortalt hundrevis av ganger 

Selv om Sofokles’ Antigone fra 441 f.Kr. er den mest kjente versjonen av myten, ønsket Moussa et bredere perspektiv. Han leste hundrevis av sider med antikke tekster og bygde librettoen sin på skrifter av Aiskhylos, Apollodoros, Empedokles, Evripides og Filostratos – i tillegg til Sofokles. 

«Sofokles er bare én av mange som har fortalt denne historien. Han fant den ikke opp – han er kanskje bare den som fortalte den best.» 

Mange versjoner har gått tapt eller har overlevd kun i bruddstykker. Av Evripides’ versjon gjenstår bare én eller to setninger, som Moussa tok med i librettoen. 

«Det er det som er vakkert ved det – denne historien er blitt fortalt hundrevis av ganger, ikke av mange komponister, men av mange forfattere. Hver og en har sin egen tilnærming. Jeg gjorde det samme med min libretto og min musikk – i min egen stil.» 

Hvorfor lever Antigone videre? For Moussa handler det om den tidløse konflikten: 

«Det handler om motsetningen mellom personlige overbevisninger og statens rasjonelle lover, mellom den hellige lov og den verdslige. Den spenningen ligger i kjernen av stykket, og fortelles på en personlig måte som jeg synes er slående.» 

Et dødt språk får nytt liv 

I Jocasta’s Line settes Moussa’s Antigone sammen med Stravinskys Oedipus Rex (1927). På samme måte som Stravinsky beskrev latin som «ikke dødt, men forsteinet», gir Moussa nytt liv til gammelgresk gjennom sin libretto. 

«Det er et dødt språk, men det eksisterer fortsatt i skrift – og det bringes til live på scenen. Det er en rikdom i vår verden som ikke bør ignoreres. Dette var min måte å bidra til det på.» 

Sir Wayne McGregor har beskrevet musikken i Antigone som «lettere og mer flyktig» enn Stravinskys verk. Noe av dette skyldes helt enkelt at Stravinsky skrev for mannskor, mens Moussa valgte et rent kvinnekor. 

«Jeg følte at kvinnekoret var nødvendig for å gi verket den fargen jeg ønsket. De lysere stemmene gir en klarhet som er helt fantastisk.» 

Moussa ønsket også å utvide repertoaret for kvinnekor, som han mener har et uutnyttet potensial: 

«Det er en spesiell klang som ofte brukes til å uttrykke noe lett og ufarlig – lyshet, latter, naivitet. Tenk på sirener: leende nymfer som sitter på en stein. Jeg tenkte, kan denne lyden formidle noe viktigere? Selvfølgelig kan den det. Den kan fortelle en sterk historie på en kraftfull måte – og det var det jeg ville gjøre.» 

Utenomjordisk musikk for mennesker 

Når teppet går opp for Jocasta’s Line, kan publikum oppleve Antigone slik McGregor beskriver den: «utenomjordisk, merkelig, som om den ikke hører hjemme i vår tid» – med en emosjonell kraft som treffer som et slag i magen. Eller de kan oppleve noe helt annet. 

Moussa spekulerer ikke i hvordan musikken hans vil bli mottatt: 

«Jeg har tillit til publikums integritet. Jeg gir dem musikken, og de får selv velge om de vil lytte, like den, ta den på alvor – eller ikke.» 

«Jeg håper bare de blir berørt. Det er ønsket til enhver kunstner. Men det er ikke noe jeg kan kontrollere, og derfor vil jeg heller ikke prøve.» 

Han er tilbakeholden med å beskrive sin egen musikk med ord, men intensjonen er tydelig: 

Jeg er ikke god til å beskrive musikk med ord – fordi jeg skriver den.

«Jeg skriver den musikken jeg kan skrive, og som jeg selv ville ha ønsket å høre. Det er musikk for ørene – ikke for å pleie en følelse av intellektuell overlegenhet. Det er musikk for sansene. Det er musikk for mennesker.»