– Til syvende og sist er vi alle kjemi

– Noe av det som er flott med hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre, er at vi gjør det gjennom kroppene våre. 

Han gestikulerer mens han sier det. Mildt, men engasjert. En bokstavelig demonstrasjon.

– Mesteparten av kommunikasjonen i dette intervjuet skjer gjennom hvordan vi sitter. Jeg kan se på deg nå og forstå hva du tenker om svarene mine – kanskje til og med hva ditt neste spørsmål blir. Vi har en slags empati gjennom kroppene våre. Og teater – opera, dans, orkesterverk – koreografiske objekter snakker sammen på en vakker måte. Det er det vi prøver å oppnå her. 

Sist verdenskoreografen Sir Wayne McGregor var i Oslo, var i 2020. Nasjonalballetten rakk én forestilling med hans prisvinnende Chroma før huset måtte pandemistenge. Nå, i et Bjørvika på vei inn i årets første høstmåned, er en verdenspremiere i støpeskjeen. Denne gangen skal både dansere, sangere og musikere til pers. 

– Jocasta's Line er et koreografisk prosjekt – ikke et danseprosjekt i seg selv. Med det mener jeg at vi hele tiden ser på samspillet mellom ulike uttrykksformer, forklarer McGregor. – Noen ganger ser vi på musikk og dans, andre ganger på sang og dans, men vi ser like gjerne på sang og lyssetting, eller dans og objekt. 

Vi tenker på hele verket som et episk koreografisk verk som integrerer flere uttrykksformer.

Det McGregor skaper i Jocasta's Line, smeltes sammen på en måte som utfordrer hvordan vi oppfatter verkets natur. 

– Det vi har utforsket sammen med alle de fantastiske menneskene her, er å utvikle det tekstlige, visuelle og lydlige språket, sier han. – Man bygger med sterke bilder – både visuelle og akustiske, og det jeg liker å kalle kinestetiske bilder: bilder kroppen bare kjenner. 

Ballettverdenens rebell 

Etter 34 år som koreograf og regissør, med mer enn 180 verker på merittlisten, er han fremdeles like fascinert. Kanskje er det den ustoppelige interessen for menneskekroppen som sanseapparat, som gjør at Wayne McGregor stadig flytter nye grenser – innenfor en kunstform mange ser på som tradisjonell. 

Men det McGregor skaper, er alt annet enn tradisjonelt. Jo visst har han vært huskoreograf ved The Royal Ballet i London de siste 20 årene – den første med bakgrunn fra samtidsdans, vel å merke. Men gang etter gang finner han nye måter å forene ballett med vitenskap, ny teknologi, popmusikk, kunst og arkitektur på.  

En ballettverdenens rebell, kalles han ofte. Hans eget Studio Wayne McGregor har blitt en kreativ smeltedigel for fysisk intelligens, og siden 2021 har han vært dansedirektør ved Veneziabiennalen. 

Og selv om dansen bestandig er utgangspunktet, forgreiner virket hans seg inn i andre sjangre og kunstformer. Han har vært bevegelsesinstruktør for flere Harry Potter-filmer. Han har lært Thom Yorke i Radiohead å danse, og han har jobbet med navn som Olafur Eliasson og The White Stripes. Han har koreografert avatarkonserten ABBA Voyage i London, en knallsuksess sett av millioner. Og han har samarbeidet med antropologer, forskere og programvareingeniører. 

For skal vi tro Wayne McGregor, er koreografi overalt iblant oss. 

Samtale mellom fortid og framtid 

Ideen til Jocasta's Line oppstod allerede for rundt sju år siden. McGregor jobbet med Stravinsky-stykkene Vårofferet og Les Noces for American Ballet Theatre ved Metropolitan Opera og ballettkompaniet ved La Scala-teateret i Milano. 

– Begge disse verkene ble framført etter hverandre som én forestilling – en konseptuell helhet. Denne rammen ble en vakker måte å bære musikken og koreografien på. Og den ga meg en idé om hvordan vi kunne nærme oss Oedipus Rex og et tilhørende verk, forteller han. 

Spol fram til 2025. I Operaens prøvesaler runger Stravinskys monumentale oratorium i veggene. Opprinnelig ble Oedipus Rex komponert i gave til kunstkritiker, impresario og Les Ballet Russes-grunnlegger Diaghilev. 

– Det ble først fremført sammen med Ildfuglen, så allerede i den opprinnelige formen fra 1927 fantes det en slags kombinasjon av opera, opera-oratorium og ballett, sier McGregor. – Det fikk oss på sporet av å videreføre fortellingen om Ødipus, og skape en helt ny Antigone. 

Dette er ikke første gang han dykker ned i greske myter. I 2019 satte han opp Orfeus og Eurydike ved English National Opera – og i år ga han danseprogrammet ved Veneziabiennalen temaet myteskaping. 

– Jeg la merke til at mange kunstnere rundt om i verden vendte tilbake til klassiske myter og utviklet nye måter å tolke dem på, eller skapte egne spekulative myter som ser fremover i tid. Dette konseptet med å bevege seg både bakover og fremover i tid samtidig, føltes som et kraftfullt tema for årets dansebiennale i Venezia, forklarer han. 

Hva er det ved disse mytene som treffer oss i dag? 

– Jeg tror myter tilbyr oss universelle sannheter – de gir oss en indirekte måte å forstå verden på. De lar oss zoome ut og se det store bildet. De hjelper oss å slutte å tenke bare på «meg», og heller tenke på et «vi». Myter oppstår over tid. Du kan ikke erklære at en ny myte er en myte i samtiden – det er åpenbart først i ettertid vi kan si at noe er mytisk. Men jeg tror kunstnere alltid har vært de som utfordrer våre oppfatninger av hvordan vi lever og tenker – de har speilet oss tilbake på overraskende og originale måter, og gjennom dette har mange kunstneres verk skapt en slags mytologi på sine egne premisser. 

I en verden mer urolig og polarisert enn på lenge, kjennes det helt nødvendig med utfordrere. 

– Jeg synes det er spesielt viktig nå, i en politisk situasjon hvor stemmer ofte blir undertrykt og ytringsfriheten begrenset. Også innen kunst blir vi presset ut av de store samtalene – politiske, teknologiske, økonomiske, utdanningsmessige – kunsten ser ut til å ha en liten stemme, sier McGregor. 

– Det er merkelig for meg, fordi kunstnerisk skapelse jo også er en prosess preget av innovasjon og samarbeid. Den typen nytenkning handler om å lære seg å føre dialog med mennesker som tenker annerledes enn deg selv. Vi ser på verden gjennom bredere linser. Og jeg mener disse ferdighetene er ekstremt verdifulle – ikke bare i kunsten, men i livet generelt. 

To slag i magen 

Til Jocasta's Line bestilte McGregor og teamet hans et nytt verk fra den britisk-kanadiske komponisten Samy Moussa – en Antigone for kvinnestemmer, som kontrast til mannsstemmene i Oedipus Rex. 

– Oedipus Rex er et veldig kroppslig verk, skrevet for et herrekor – i Oslo har vi førtito mannsstemmer. Det har en kraft som ikke bare treffer deg emosjonelt, men også fysisk – det slår deg liksom i magen, sier McGregor. – Det er interessant å ha en samtale med dette nesten hundre år gamle verket gjennom et nytt verk komponert i dag, med en moderne sensibilitet. 

Stravinskys storverk har en forteller som forklarer publikum hva de snart skal få se. I McGregors versjon gjør han det på engelsk. 

– Fantasien din blir aktivert på forhånd – du hører historien direkte fra fortelleren før den blir sunget på latin, forklarer han. – For Stravinsky har dette to funksjoner – det skaper en viss avstand til handlingen og gir verket en monumental verdighet, men viktigst av alt: det får deg til å lytte annerledes til musikken. Kvaliteten på lyttingen til musikkens klangfarger får rom, frigjort fra ordenes bokstavelige betydning. 

I Antigone ønsket McGregor og Moussa å unngå en slik bokstavelig tilnærming. Og siden Antigone skulle ledes av dans – og dans, ifølge McGregor, er best når den uttrykker det tvetydige – føltes det helt riktig med noe flytende, flyktig, som et samtidsaktuelt feberdrømmende uttrykk. 

– Dans som kunstform er ganske udefinerbar, den ligner mer på en konsert enn et teaterstykke, mener han. – Dans stimulerer det sanselige systemet vårt – dette fantastiske sanseinstrumentet vi har, nemlig menneskekroppen. Vi føler ofte før vi vet. Samy har skapt et helt fantastisk partitur for Antigone som føles utenomjordisk, merkelig, som om det ikke er av vår tid. Det har en enorm emosjonell kraft – en annen type slag i magen. 

Jokastes linje 

I sentrum av forestillingen står Jocasta – Jokaste på norsk – bindeleddet mellom de to tragediene. Hun er mor til Antigone, men også bestemoren hennes.

Gift med Ødipus, men også moren hans.

– Dette er et dypt og dramatisk øyeblikk i noens slektstre og DNA, ikke sant? McGregor må smile. – Promobildet for forestillingen viser Jokaste og denne forgreinede strukturen, med røtter som strekker seg ut i et blodgjennomtrukket landskap. 

For ham er Jokaste selve omdreiningspunktet i historien – kilden til det hele. 

– Hun er den sentrale forbindelsen i dette verket – vi utforsker hennes blodslinje – Jokastes linje. Alt fører oss tilbake til denne utrolig komplekse og dype karakteren. Men måten vi opplever henne på er ikke gjennom bokstavelige forklaringer, men gjennom en følt forståelse av henne og hennes familiære relasjoner. 

Når McGregor snakker om det sanselige, lyser han opp. 

– Når du er hjemme og beveger deg til musikk, så danser du bare. Du ser ikke for deg noe bilde i hodet ditt. Du bruker ikke det visuelle systemet til å tenke på hvordan eller hva du skal bevege. Lyden går forbi alt det, og rett til bevegelsessansen – det kinestetiske. Du danser. Men når vi går i teateret, forventer vi ofte det bokstavelige, det kognitive, som den primære kilden til forståelse – hjernens jobb er tross alt å skape mening ut av ting. 

Stravinskys genistrek i dette 1920-tallsverket, mener han, er å vise at det finnes en mulighet for å forklare noe med tekst, men deretter invitere oss til å glemme ordene. 

– Det handler om den aktiverte fantasien. Du mottar musikken gjennom kroppen. Og den instinktive opplevelsen er noe virkelig spennende. Du leser ikke undertekster, du tenker ikke bevisst på ordene – du føler meningen. Jeg tror du kan møte dette verket på en helt spesiell måte og la sansene skylle over deg. I begynnelsen presenteres verket formelt, slik Stravinsky hadde tenkt det – som stein. Men etter hvert som vi opplever verkets utvikling, begynner det å bli mer som vann. 

Eller som Jean Cocteau, som skrev librettoen i Oedipus Rex, sa: vitenskap gjort til kjøtt.  

– Jeg elsker at vi som mennesker har evnen til å bevege oss gjennom alle disse sansesystemene og kjenne etter hvordan vi føler noe, sier McGregor. 

En dialog mellom uttrykksformer 

Han snakker stadig om et «vi». Det er mange som utgjør klangkroppen i Jocasta’s Line. Og verket tar form her og nå. 

– For meg handler det å skape et verk om å oppfinne i sanntid – sammen, forteller McGregor. Jeg tilbyr et utgangspunkt hvor vi utvikler et felles språk med og gjennom hele teamet – både på og bak scenen. Denne prosessen er ikke uten risiko; man oppfinner noe nytt hver dag, det skjer mye endring og transformasjon. Men det er noe vakkert i når en gruppe mennesker tenker kollektivt rundt en idé. Det er deres kollektive intelligens som former verket. Til slutt finner vi veien sammen. 

En utfordring ved å koreografere og regissere for både dansere og operasangere samtidig, sier han, er å balansere ulike typer intelligens. 

– Det er rett og slett annerledes å gå inn i et dansestudio, der den kollektive intelligensen først og fremst er fysisk. Danserne er i stand til å ta inn alle slags ideer gjennom og med kroppen. I et sangerrom er stemmen deres primære kanal. En interessant utfordring er: hvordan kan vi utvide disse mulighetene uten å viske ut noen av de spesialiserte uttrykkene? 

McGregor og teamet hans har utforsket disiplinene på ulike vis – noen ganger i samspill, andre ganger puster dansen og sangen hver for seg. 

– Vi har også forsøkt å eksperimentere med et bevegelsesspekter fra stillhet til eksplosiv fysiskhet – på samme måte som komponistene har gjort i partiturene, sier McGregor. 

– Det er som en samtale! Enkelte ideer blir brakt frem i lyset, vi bygger videre på dem og lar så noe annet tre frem, mens den opprinnelige ideen glir bort – nå uklar i bakgrunnen og klar til å dukke opp igjen i en annen form. Det er en dialog mellom uttrykksformer, og det er definitivt ikke alle former som skjer samtidig. 

McGregor snakker varmt om det kunstneriske teamet sitt: Vicky Mortimer er scenograf og kostymedesigner, og Lucy Carter lysdesigner – de har samarbeidet med ham i over tretti år. Filmskaper Akhila Krishnan er en ny samarbeidspartner, og har sømløst blitt en del av teamet – «fantastisk», sier han. 

– Koreografi er like mye en designprosess som en danseprosess. Når vi designer sammen, utforsker vi hvordan vi kan bruke våre uttrykksformer som en helhetlig koreografisk kropp. Det er noe vi har vært opptatt av i flere tiår, forteller McGregor. 

Den britiske stjerneskuespilleren Ben Whishaw er fortellerstemmen i Oedipus Rex.  

– Ben har en fantastisk evne til å formidle helt uanstrengt – han har en moderne og naturlig stemmebruk som gjør at han kan snakke Shakespeare, Beckett eller Cocteau på en direkte, personlig og inviterende måte. Vi var begeistret da han takket ja til å være den filmede "munnen" og stemmen til vår forteller. 

Også sangerrollene er stjernespekket: Den britiske mezzosopranen Dame Sarah Connolly og den amerikanske tenoren Paul Appleby gir liv til Jokaste og Ødipus Rex. To dirigenter leder Operaorkestret i alternering: Belgiske Koen Kessels, kjent for sitt arbeid med The Royal Ballet i London og den nederlandske nasjonalballetten, og fransk-italienske Charlotte Politi, en stigende stjerne på den europeiske operascenen. 

Når dører åpnes 

Wayne McGregor har et verksomfang som overgår det meste. Hvor kommer alle ideene fra? 

– Hva betyr det egentlig å bli inspirert av noe? For meg kan det være hva som helst. Det er det øyeblikket hvor du møter noe du kanskje aldri har opplevd før – og det skjer en kjemisk forandring i deg. Det er en følelse av at en dør åpnes. Du kjenner at du vil gjøre mer av det, lære mer om det, prøve mer. 

Derfor, mener McGregor, er tilgang til kunst og kultur helt avgjørende. 

– I det øyeblikket du blir inspirert, trenger du noen rundt deg som kan støtte det, sier han. – Utdanningsprogrammer, formidlingsprosjekter, klubber og måten vi fremmer kunst i skolen på er så viktig. Når du har den gnisten av inspirasjon, er det vårt ansvar – vårt felles ansvar – å holde den brennende. 

Selv fikk han støtte av foreldrene sine. Hans egen vei til dansen begynte på skolen i Stockport, med engelsk folkedans, og fortsatte på den lokale danseklubben. Men det han husker best, er å se John Travolta i Grease og Saturday Night Fever. Han ble inspirert umiddelbart. 

– På samme måte som senere generasjoner ble inspirert av Billy Elliot eller So You Think You Can Dance, føyer han til. – Det spiller egentlig ingen rolle hva inngangsporten er. 

Til syvende og sist er vi alle kjemi, sier Wayne McGregor. Med Jocasta's Line inviterer han oss til å la sansene våre styre. Så kan vi selv oppleve den kjemiske forandringen som skjer når kropp møter musikk, når fortid møter framtid, når dans skrives inn i mytene.