Kjære publikum, hjertelig velkommen til introduksjon for en verdenspremiere!

Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler i Nasjonalballetten og gleder meg til å fortelle dere om vår nyeste produksjon Jocasta’s Line. Det er en stor begivenhet for oss at den betydningsfulle koreografen og regissøren Sir Wayne McGregor legger en verdenspremiere til Den Norske Opera & Ballett.

I Jocasta’s Line bringer McGregor klassisk tragedie, samtidsballett og moderne musikk sammen i en stor teatralsk installasjon hvor Nasjonalballetten forener krefter med Nasjonaloperaen og Operaorkestret.

Den klassiske greske tragedie er en dramaform som stammer fra antikkens Hellas, den har en alvorlig historie om en tragisk helt som lider et nederlag, og med et trist utfall. Historiene var ofte myter, altså religiøse eller kulturelle fortellinger som skulle lære oss noe sant om mennesket og verden. Mytene har inspirert kunstnere i århundrer, fra antikken til i dag. De viser oss universelle sannheter, lar oss zoome ut og se det større bildet, om menneskelige fellesskap – det å endre synsvinkelen fra ‘meg’ til ‘oss’.

Nå får to kjente myter nytt liv på scenen i et grensesprengende verk om en skjebnesvanger slektslinje: I Jocasta’s Line flettes Ødipus Rex og Antigone sammen. Den kanadiske komponisten Samy Moussa komponerer helt ny musikk til Antigone, mens Ødipus Rex blir satt til Igor Stravinskys originale partitur fra 1927. 

Forrige gang Ødipus Rex ble satt opp i det som da het Den Norske Opera var i 1974 på Folketeateret, med regi av Kenneth Tillson. Kritikerne ble rasende fordi han hadde regi på sangerne, mens Stravinsky hadde sagt at verket skulle fremføres som en konsert. Det kom også motinnlegg i Aftenposten som genierklærte produksjonen. Men produksjonen ble tatt av etter få forestillinger. Skandale! 

Nå, over 50 år etter, og nesten 100 år etter at verket ble skrevet, trer også dansen inn i de klassiske fortellingene. Sir Wayne McGregor gir oss et gripende, moderne bevegelsesspråk. Dette er historiefortelling gjennom ballett, uten et narrativ fra A til Å, men gjennom en scenisk opplevelse, der sangerne og danserne avslører sine egne versjoner av sannheten. I vår produksjon kalles del 1 «Sønn», og del 2 «Datter», og dette er en co-produksjon med Dutch National Opera & Ballet.

Koreografen, britiske Sir Wayne McGregor har en unik stil og har flyttet grensene for samtidsdans og brakt den til nye høyder. Den verdenskjente koreografen og regissøren har høstet mange priser for arbeidene sine, for eksempel for balletten Chroma, som dere kan oppleve våren 26 som del av vår Mesteraften.

McGregor er drevet av en intens nysgjerrighet på bevegelse og dens kreative potensial, og eksperimentene hans har ført til samarbeid med kunstnere fra vidt forskjellige felt. Han omfavner ny teknologi som virtual reality og kunstig intelligens - både for å skape nye kunstneriske uttrykk og som et verktøy i sin koreografiske prosess. De nyskapende verkene som har oppstått i dette spenningsfeltet, har plassert McGregor i frontlinjen av samtidskunsten i over tretti år. 

Selv om arbeidet hans har dans som utgangspunkt, spenner det over flere sjangre. Han har regissert opera og teater, skapt dans og bevegelse for alt fra motevisninger, musikkvideoer Radiohead, reklamekampanjer, til filmer som Harry Potter og Ildbegeret og SYNG. I 2022 koreograferte han «ABBA Voyage», en revolusjonerende konsert som lot publikum oppleve artistene på scenen i en avatar-forestilling.

McGregor har skapt over 30 verk for Company Wayne McGregor, sitt eget turnékompani. Det ble grunnlagt i 1993, og gjennom dem utviklet han sin visuelle stil. Kompaniet har fast tilhold ved Sadler’s Wells i London, og er fortsatt hans laboratorium for eksperimentell koreografi. De turnerer både i Storbritannia og internasjonalt. McGregor er også fast koreograf ved The Royal Ballet og får jevnlig oppdrag fra dansekompanier verden rundt.

Han er i tillegg kunstnerisk leder for Studio Wayne McGregor hvor han utforsker grensene for fysisk intelligens gjennom dans, design og teknologi. De holder til i en diger industrihall i en teknologipark i øst-London, hvor de har bygget sitt eget bygg inne i den digre hallen. 

I 2011 ble McGregor utnevnt til kommandør av Den britiske imperieordenen for sin innsats for dans, og I fjor ble han slått til ridder av Kong Charles III - dermed fikk han tittelen Sir Wayne McGregor. Han kommer ikke fra noen spesielt kunstnerisk familie, men beskriver seg selv som et veldig fysisk barn med tydelig ADHD, som startet å danse som åtteåring da han så filmer som Grease og Saturday Night Fever med John Travolta. Da han kom inn på en lokal danseskole i Stockport i England, var han med egne ord en ivrig diskodanser som aldri hadde fått ballettundervisning.

McGregors koreografiske stil er blitt kalt ekstrem, den er veldig detaljert, presis og atletisk, dynamisk og flytende. Han er kjent for et komplisert og uvanlig bevegelsesspråk, og kombinerer klassisk balletteknikk med moderne dans.

McGregor hadde fremført Stravinsky-verk tidligere og ønsket å bruke Ødipus Rex som del av Jocasta’s Line. Første fremføring i 1927 var i kombinasjon med balletten Ildfuglen, altså fra starten av en kombinasjon av opera og ballett. Det ga McGregor en impuls til å kombinere disse kunstartene i Jocasta’s Line.

Ødipus er en gresk sagnskikkelse og mytisk konge i Theben, som ifølge sagnet drepte sin far og giftet seg med sin mor. Sagnet om Ødipus ble ofte behandlet av antikkens tragediediktere Aiskhylos, Sofokles, Evripides og Seneca. Særlig er Sofokles' behandling av sagnet berømt.

Ødipus har også gitt navn til den psykoanalytiske betegnelsen ødipuskompleks, som var en av Sigmund Freuds viktigste oppdagelser: Det at nervøs lidelse hos voksne kan spores tilbake til konflikter i barndommen: Hvordan barnet kjenner sanselig tiltrekning til forelderen av motsatt kjønn. Samtidig kan det oppleve forelderen av samme kjønn som en rival.

Opera-oratoriet Ødipus Rex av Igor Stravinsky, med libretto av Jean Cocteau, er en dramatisk og musikalsk tolkning av denne klassiske myten. Librettoen er basert på Sofokles’ tragedie Kong Ødipus fra år 450 fvt. Librettoen ble skrevet på fransk, men senere oversatt til latin, og med en Fortellerrolle som binder handlingen sammen på publikums språk. I Wayne McGregors versjon snakker fortelleren engelsk, den er innspilt på forhånd, projiseres på video, og vi ser kun munnen til den som snakker.

I forestillingen forbereder Fortelleren publikum på historien, sier hva de skal se, på engelsk. Når vi så opplever musikken sunget på latin, skaper det en distanse fra handlingen. Forestillingen er ikke tekstet, med unntak av fortellerstemmen. Det gjør at publikum må konsentrere seg om musikken, og det er musikkens tekst, rytme og kraft som gir deg en sansemessig og kroppslig opplevelse av handlingen. Det er ikke en fortelling med en lineær handling, men mer en beskrivelse av et følelsesmessig landskap eller en collage. Et abstrakt uttrykk hvor dansernes bevegelser tolker og gir dybde til dette følelseslandskapet.

Stravinsky komponerte verket i starten av det som kalles hans neoklassiske periode. Neoklassisismen var for 1900-tallet litt som Renessansen var for 1500-tallet: en tid for retur til estetiske idealer fra fortiden: orden, balanse, klarhet, økonomi og følelsesmessig tilbakeholdenhet. På flere vis var det en reaksjon mot de sterke følelsene i Romantikken, og en måte å roe ned den ville eksperimenteringen i kunsten tidlig på 1900-tallet.

Musikken er monumental og dramatisk med rigide rytmer, og synges her av de mannlige sangerne i Operakoret med ekstra forsterkninger, totalt 42 mannlige sangere er i koret på scenen. Antikkens greske kor var en gruppe sangere og dansere som samlet kommenterte og gjenfortalte handlingen i et drama gjennom tale, sang, dans eller mime. I vår produksjon har Operakoret en nøkkelrolle på scenen som de vise menn i den antikke byen Theben.

---

Akt 1: I Ødipus Rex er den antikke byen Theben rammet av en fryktelig pest. Kong Ødipus, som tidligere har reddet byen ved å løse Sfinksens gåte, lover å finne årsaken til pesten og redde folket. Svogeren Kreon kommer tilbake fra orakelet i Delfi med budskapet: pesten skyldes at morderen av den tidligere kongen Laios fortsatt befinner seg i byen.

Ødipus lover å finne og forvise morderen. Han spør den blinde spåmannen Tiresias, som først nekter å svare. Ødipus blir rasende og anklager Tiresias for å være morderen. Tiresias svarer til slutt: morderen er en konge. Ødipus mistenker at Kreon står bak en konspirasjon for å ta tronen. Konflikten eskalerer, og dronning Jokaste forsøker å roe gemyttene.

Akt 2: Jokaste avfeier oraklenes troverdighet og forteller at Laios ble drept av røvere ved et veikryss – ikke av sin sønn, som orakelet hadde spådd. Ødipus blir urolig: han husker at han selv drepte en eldre mann ved et veikryss før han kom til Theben.

En budbringer kommer med nyheten om at kong Polybos av Korint – som Ødipus tror er hans far – er død. Men det avsløres at Polybos bare var hans fosterfar. En gammel gjeter kommer og forteller at han fant Ødipus som spedbarn og ga ham til Polybos. Det blir klart: Ødipus er sønn av Laios og Jokaste. Han har drept sin far og giftet seg med sin mor.

Jokaste flykter og tar sitt eget liv. Ødipus, knust av sannheten, stikker ut sine egne øyne og forlater Theben. Koret uttrykker først sinne, deretter sorg over tapet av sin konge.

---

Etter Stravinskys instruksjoner skulle verket fremføres som et opera-oratorie, en statisk konsert uten regi hvor solistene hadde på masker. Også musikken kan sies å bære masker, Stravinsky adopterer andre komponisters stil, for eksempel minner Kreons arie om Händel, og Jokastas arie om Verdi – men alltid sett gjennom Stravinskys linse.

Premieren var i Théâtre Sarah Bernhardt in Paris 30. mai 1927, og ble en fiasko. Stravinsky skapte verket som en gave til Diaghilev, den kjente impresarioen for Ballet Russes i Paris. Det ble framført i kombinasjon med hans ballett Ildfuglen, og det kan være litt av grunnen til den lunke mottakelse, publikum var ikke klar for Stravinskys nye, statiske stil. Det tok likevel ikke mange år før andre fremføringer ble gjort som scenisk opera, og det har senere blitt hyllet som et neoklassisk mesterverk.

Stravinsky ønsket å skape et religiøst ritual i en moderne sosial kontekst som hadde mistet evnen til å dele en hellig opplevelse. Han var i bunn og grunn en religiøs komponist, og gjennom arbeidet med Ødipus Rex fant han sin egen kreative identitet.

McGregor sier at nøysomheten, skjønnheten og energien i Stravinskys Ødipus Rex åpner for tolkning gjennom dans. Med både sangere og dansere på scenen blir det to veldig ulike bevegelsesuttrykk, som forsterker hverandre.

Jokaste er den røde tråden mellom del 1 og del 2 i forestillingen. Hennes karakter portretteres som et tre med røtter som strekker seg ut som et slags blodsystem. Fra hun entrer scenen utfordres vi til å se fra hennes synsvinkel, vi føler og fornemmer hennes historie mer enn å følge handlingen. Hun er en kompleks og interessant karakter, som ved å uvitende gifte seg med sin egen sønn, overfører en uunngåelig ulykke til neste generasjon. På samme tid mor og kone til Ødipus, og Antigone er både hennes datter og barnebarn. Dette er hennes slektslinje, derav tittelen Jocasta’s line.

Den unge, kanadiske komponisten Samy Moussa løfter fram kvinnekoret i sin nyskrevne komposisjon Antigone. Det skapes en spennende kontrast mellom disse verkene – skapt nesten 100 år fra hverandre i tid.

Moussa skrev sitt verk Antigone for orkester og kvinnekor i 2020, i begynnelsen av koronapandemien. Musikken er ikke skrevet til dansen, han komponerer uten å forestille seg koreografien eller scenografien, og det er første gang han samarbeider med McGregor. Antigone er et felles bestillingsverk fra Dutch National Opera & Ballet, Den Norske Opera & Ballett og Festival de Lanaudière i Canada.

Antigone bygger på den tragiske myten om datteren til Jokaste og Ødipus. Sofokles’ versjon fra 441 fvt. er den mest kjente, men Moussa bygde librettoen på flere eldre versjoner i tillegg. På samme måte som Stravinsky beskrev latin som «ikke dødt, men forsteinet», gir Moussa nytt liv til gammelgresk i sin libretto. Gammelgresk eksisterer kun i skrift, men vekkes til live på scenen.

Antigone er altså både datter og søster til Ødipus. Hun hadde ifølge fortellingen en usvikelig lojalitet og kjærlighet til sin blinde far, og handlingen utspiller seg etter Ødipus’ fall. Hennes to brødre, Eteokles og Polyneikes, har drept hverandre i kamp om tronen i Theben. Den nye kongen, Kreon (Antigones onkel), erklærer at Eteokles skal få en hederlig begravelse, mens Polyneikes – som han anser som en forræder – skal ligge ubegravet, noe som i gresk tro betyr evig fordømmelse. 

Antigone trosser Kreons ordre og begraver sin bror Polyneikes i hemmelighet, drevet av kjærlighet og religiøs plikt. Hun blir oppdaget og ført til Kreon, som står fast ved sin lov og dømmer henne til døden – til tross for at hun er forlovet med hans sønn, Haimon. 

Haimon forsøker å overtale sin far til å vise nåde, men Kreon nekter. Antigone blir stengt inne i en gravhule for å dø. Spåmannen Tiresias advarer Kreon om at gudene er rasende over hans beslutning, og at han vil bli straffet. Kreon gir til slutt etter og forsøker å redde Antigone, men det er for sent. Antigone har tatt sitt eget liv. Haimon finner henne og tar sitt liv.

Når Kreons kone Eurydike får vite om sønnens død, tar også hun sitt eget liv i sorg og fortvilelse. Kreon står igjen alene, knust av konsekvensene av sin egen stahet. 

---

I Antigone ledes uttrykket på scenen av dansen, som har et konseptuelt og abstrakt uttrykk, mer enn lineært og fortellende. Bevegelsene er mer menneskelige, organiske og skjørere enn det statiske uttrykket danserne har i Ødipus Rex. Dansernes kropper viser det indre dramaet, hele denne delen formidler en sterk følelsesmessig spenning.

Stykket har ingen individuelle roller, koret snakker som én stemme, og historien fortelles i musikken fra begynnelse til slutt. Det musikalske uttrykket i Antigone er beskrevet som «lettere og mer flyktig» enn Stravinskys verk. Noe av dette skyldes helt enkelt at Stravinsky skrev for mannskor, mens Moussa valgte et rent kvinnekor. Han ønsket denne lyse klangen og klarheten, men ville også utvide repertoaret for kvinnekor, som han mener ofte brukes til å uttrykke noe lett og ufarlig, men som selvfølgelig også kan fortelle sterke historier på en kraftfull måte.

Musikkens klanger bygger seg opp mot hverandre gang på gang, før de løses opp. Den er energisk, gjennomsiktig, fargerik og storslagen, og kan minne om filmmusikk. Intensjonen er tydelig: Moussa skriver musikk han selv ønsker å høre. «Det er musikk for ørene – ikke for å pleie en følelse av intellektuell overlegenhet. Det er musikk for sansene. Det er musikk for mennesker.»

Scenografi og kostymedesign er ved Vicki Mortimer. Det kreative teamet har skapt et scenebilde som er abstrakt, nedstrippet og rent. I Ødipus Rex består kulissene av store, buede trevegger, uten dekor. Treveggene skyves i ulike posisjoner på scenen av danserne. Et enkelt landskap, men også med flere ulike skulpturelle former, som sangerne først står delvis innkapslet i, som en slags totempæl, så demonteres de sakte underveis. De kan minne om skulpturer av den rumenske skulptøren Constantin Brancusi, som jobbet med forenkling av former for å finne ideen, essensen av tingene. Her er rene linjer, ikke naturalistiske scenebilder. De er inspirert av modernismens idealer og former, det viser til tiden Stravinsky skrev det musikalske verket, i første halvdel av 1900-tallet.

Her er også referanser til dramatikeren Samuel Beckett, som blant annet er kjent for Mens vi venter på Godot. Han skrev i en tid hvor samfunnet slet med traumer etter andre verdenskrig, og hvor man tvilte på den menneskelige psyken. I Becketts teaterstykker finner vi et fragmentert, oppstykket språk, setninger som ikke gir mening, og også kroppene selv var ufullstendige, i flere av Becketts verker sitter halve personen fast - i urner eller søppelkasser. Også i vår produksjon er solistene halvveis innebygd i kulissene, og bevegelsene i Ødipus Rex er fragmentert og statisk, det er som om både danserne og sangernes bevegelser er skulpturelle, som gester.

Kostymene i Ødipus Rex er i sort og hvitt, solistene i rene farger, mens koret er preget av pesten og kostymene ligner forbrent treverk, dekket i aske. Danserne har sorte bukser og sort maske – i tråd med den opprinnelige tanken om maskerte utøvere.

I Antigone ser vi et mer åpent landskap, dominert av dreiescenen. Veggene som i første del har stått bak er nå snudd, så vi ser innsiden, skjelettet i rammene, og disse veggene omkranser scenen. Her står Operakorets kvinnelige sangere gjennom hele verket, i kostymer som ligner noe fra dyreriket, noe organisk. På dreiescenen sees et digert tverrsnitt av en gammel trestamme. Dansernes kostymer i Antigone er lette, skjøre overdeler med flere tynne, gjennomsiktige lag, det er som de indre vitale organer ser ut til å presse seg ut gjennom stoffene. Koreografien går ifølge designeren av og til nesten mot kroppens anatomi, så dansernes kostymer må gi rom for hele 360 graders-bevegelsen.

Hva kan Jokaste si oss i dag? Jokaste personifiserer temaene skjebne, fri vilje og de tragiske konsekvensene av menneskelige handlinger. Både hennes og dramaets historie gjennom tidene er en historie om fiasko, om nederlag. Sofokles poeng er at menneskelig storhet kommer gjennom medfølelse og forståelse for nederlag. Ikke gjennom å unngå det. At mennesket bare opphøyes gjennom ydmykhet, og at vi bare finner oss selv når vi er fortapt.

McGregors Jocasta’s Line er likevel mer et helhetlig koreografisk prosjekt som handler om tid, kropp, rom og bevegelse. Teamet vil skape visuelle bilder, lydbilder og kroppslige bilder. Jeg anbefaler dere å bare åpne opp for sanseinntrykkene av musikk, scenografi, stemmenes og dansens kraft.

God fornøyelse og takk for oppmerksomheten!