Norsk oversettelse av Ødipus Rex og Antigone
Ødipus Rex
Akt 1
Prolog:
Kjære tilskuere, dere vil nå få høre
en versjon av Kong Ødipus på latin.
Dette operaoratoriet gjengir
kun visse storslåtte momenter
av Sofokles' drama, så for å spare
ører og hukommelse for anstrengelse,
skal jeg minne dere på
handlingen etter hvert som
den skrider frem.
Uten at han vet det,
kjemper Ødipus mot overjordiske makter.
Disse maktene, som overvåker oss fra det hinsidige,
har helt siden han ble født, spunnet et nett
som dere nå vil se snøre seg sammen om ham.
Dette er dramaet:
Theben er demoralisert.
Etter Sfinksen har pesten brutt ut.
Koret trygler Ødipus om å redde byen.
Ødipus, som har overvunnet Sfinksen,
lover å gjøre det.
Akt I, scene 1
Pesten har rammet oss,
Theben dør av pest.
Frels oss fra pesten som dreper Theben.
Ødipus, pesten er her, befri byen fra pesten.
Ødipus, frels oss fra pesten!
Hjelp vår døende by.
Frels oss fra pesten
som dreper Theben.
Ødipus, pesten er her,
befri byen fra pesten.
Borgere, jeg skal
befri dere fra pesten.
Jeg, den store Ødipus,
skal frelse dere.
Frels oss igjen,
redd vår by, Ødipus
Frels oss, store Ødipus!
Hva må gjøres, Ødipus,
for å frelse oss?
Min hustrus bror ble sendt
for å spørre oraklet.
Kreon ble sendt til guddommen for å spørre om
hva som må gjøres.
Måtte han komme snart!
Hill, Kreon! Vi lytter.
Hill, Kreon! Så tal!
Fortelleren:
Kreon, Ødipus' svoger, er kommet tilbake
fra Delfi etter å ha konsultert oraklet.
Oraklet krever at mordet på Laius må straffes.
Morderen skjuler seg i Theben;
han må finnes, koste hva det koste vil.
Ødipus skryter av hvor flink
han er til å håndtere mørkets krefter.
Han skal finne morderen og fordrive ham.
Akt I, scene 2:
Guddommen svarte:
«Hevn Laius, hevn mordet.»
«Finn morderen. Han skjuler seg i Theben.»
«Kongemorderen skjuler seg, han må finnes.»
«Redd Theben, frels Theben fra undergangen.»
«Hevn kongemordet, mordet på kong Laius.»
«Morderen skjuler seg i Theben.»
«Han må finnes. Guden krever at han fordrives.»
«Theben blir slått med pest.»
Slik talte Apollo.
Nei, du kan ikke avsløre den gamle forbrytelsen.
Jeg skal endevende Theben, og drive ham ut av byen.
Morderen skjuler seg i Theben.
Guden har talt til deg.
Forbryteren må overgi seg til meg.
Det er min plikt å gjøre dette.
Jeg skal endevende Theben, jeg skal drive ham ut av byen.
Du kan ikke avsløre den gamle forbrytelsen.
Han skjuler seg i Theben.
Guden har talt.
Jeg løste sfinksens gåte.
Jeg gjettet den.
På ny skal jeg løse gåter,
jeg, den store Ødipus.
På ny skal jeg redde Theben.
Jeg skal løse gåten.
Løs den, Ødipus, løs den!
Jeg lover å løse den.
Jeg, den store Ødipus,
sverger å løse den.
Fortelleren:
Ødipus spør sannhetens kilde: seeren Tiresias.
Tiresias vil ikke svare.
Han vet nå at de hjerteløse
gudene driver sitt spill med Ødipus.
Tausheten irriterer Ødipus.
Han beskylder Kreon for å ville ta tronen
og Tiresias for å være hans medskyldige.
Tiresias blir opprørt over slik urettferdighet,
og bestemmer seg: Kilden taler.
Oraklet lyder:
«Kongemorderen er en konge.»
Akt I, scene 3:
Guder, vi venter dere;
Minerva, datter av Jupiter, Diana på din trone.
Og du, Foibos, spydkasteren, stå oss bi!
Det onde får vinger, død følger død,
og likene ligger uten grav.
Fordriv ham, kast ham i havet,
denne grusomme Mars
som myrder oss forsvarsløse, med ville skrik.
Og du, Bacchus, kom med din fakkel
og brenn denne frykteligste av guder.
Hill, Tiresias, store profet!
Si oss hva guden forlanger,
si det, lærde seer, tal!
Jeg kan ikke si det.
Det ville være fatalt.
Jeg kan ikke tale, Ødipus.
Vokt deg for å tvinge meg.
Store Ødipus, la meg få tie.
Din taushet anklager deg:
Du er morderen.
Ulykksalige!
Anklager du meg, vil jeg tale.
Jeg forkynner hva guden har sagt,
uten å legge skjul på noe.
Morderen er blant dere,
han er nær, han er en av dere.
Kongemorderen er en konge.
En konge drepte Laius, en konge drepte kongen.
Guden anklager en konge; morderen er en konge!
Kongen må fordrives fra Theben.
En skyldig konge vanærer Theben,
kongemorderen er en konge.
Misunnelse hater lykke.
Dere har valgt meg til konge!
Jeg reddet dere ved å løse Sfinksens gåter,
og dere gjorde meg til konge.
Hvem kunne løse gåten?
Kunne du, vise seer?
Det var jeg som løste den,
og dere gjorde meg til konge.
Misunnelse hater lykke.
Kreon vil ta min plass på tronen
og du er hans medsammensvorne, Tiresias!
Jeg skal knuse dette komplottet!
Kreon vil bli konge.
Hvem frelste dere fra gåtene?
Jeg, venner, jeg, den vidgjetne Ødipus!
Misunnelse hater lykke.
De vil styrte kongen deres, den store Ødipus!
Vi priser deg, dronning Jokaste,
i det pestbefengte Theben.
Vi priser deg, vår dronning, Ødipus' hustru!
Akt 2
Fortelleren:
Ved fyrstenes krangel kommer Jokaste til.
Dere vil høre henne roe dem, be dem skamme seg over
å skrike så høyt i en syk by.
Dere vil høre henne roe dem,
be dem skamme seg over å skrike så høyt i en syk by.
Hun tror ikke på orakler.
Hun beviser at oraklene lyver.
For eksempel var det spådd at Laius skulle bli drept
av en sønn av henne; men han ble drept av røvere
der de tre veiene fra Daulis og Delfi krysser hverandre.
Trivium ...
Korsvei ...
Husk disse ordene.
De skremmer Ødipus.
Han husker at da han kom fra Korint,
før møtet med Sfinksen, drepte han en gammel mann
i krysset med de tre veiene.
Hvordan skal det gå med ham hvis det var Laius?
For tilbake til Korint kan han ikke dra,
da oraklet har truet med at han skal drepe sin far
og ekte sin mor.
Han er redd.
Akt II, scene 1:
Vi priser deg, dronning Jokaste,
i det pestbefengte Theben.
Vi priser deg, vår dronning, Ødipus' hustru!
Rødmer dere ikke av skam, fyrster,
over å skrike og rope i en by som er rammet av sykdom?
Rødmer dere ikke av skam, over å lufte personlige krangler offentlig
i en hjemsøkt by?
Rødmer dere ikke av skam, fyrster,
over å lufte personlige krangler offentlig
i en hjemsøkt by?
Fyrster, rødmer dere ikke av skam …
Man kan ikke feste lit til orakler. De lyver alltid.
Alle orakler lyver.
Hvem skulle drepe kongen?
Min sønn.
Vel, kongen ble myrdet.
Laius døde ved korsveien.
Man kan ikke feste lit
til orakler. De lyver alltid.
Laius døde ved korsveien.
Trivium! Korsveien!
Vokt deg for orakler!
Trivium! Korsveien!
Plutselig gripes jeg av skrekk, Jokaste.
Hør: Du nevnte korsveien?
Jeg drepte en gammel mann da jeg kom fra Korint.
Jeg drepte ham ved korsveien.
Orakler lyver, de lyver alltid.
Vokt deg, Ødipus,
vokt deg for orakler.
Jeg gripes plutselig av skrekk, Jokaste.
Vokt deg for orakler.
En forferdelig angst ...
La oss straks vende hjem.
Vokt deg for orakler.
Jeg gripes av en plutselig skrekk, Jokaste,
for jeg drepte en gammel mann ved korsveien.
La oss straks vende hjem!
Vokt deg, Ødipus, vokt deg for orakler.
En forferdelig angst ...
Jeg må søke råd, jeg må vite!
Spør ikke, søk ikke råd!
Jeg må, Jokaste!
Jeg vil snakke med hyrden som var vitne til mordet.
Jeg må vite!
Forteller:
Vitnet til mordet trår ut av skyggen.
En budbringer forteller Ødipus
at kong Polybus av Korint er død, og avslører at han, Ødipus,
bare var hans fostersønn.
Jokaste forstår.
Hun prøver å trekke Ødipus tilbake.
Hun flykter.
Ødipus tror hun skammer seg over å være hustru
til en oppkomling.
Å, Ødipus, så stolt over å kunne løse alle gåter!
Han sitter i snaren, og han er den eneste som ikke ser det.
Så rammer sannheten ham.
Han faller.
Og fallhøyden er stor.
Akt II, scene 2:
Her er hyrden som vet alt, og budbringeren,
som kommer med forferdelige nyheter.
Her er hyrden som vet alt,
og budbringeren, som kommer med forferdelige nyheter.
Polybus er død.
Gamle Polybus er død.
Han var ikke Ødipus' far.
Polybus fikk barnet av meg, jeg brakte det til kongen.
Han var ikke Ødipus' virkelige far.
Han ble hans fosterfar, og kun ved meg!
Jeg fant barnet Ødipus forlatt på fjellet, satt ut for å dø.
Barnets føtter var skadet og gjennomboret.
Jeg fant ham på fjellet, og ga barnet Ødipus til hyrden.
Vi skal få høre om et mirakel, et forferdelig mirakel.
Ødipus er født av en stor gud og en nymfe
fra fjellet der han ble funnet.
Bedre var det å tie, å tale sømmer seg lite.
Det er sant at jeg fant barnet Ødipus, forlatt
av far og mor på fjellet,
med føttene bundet og gjennomboret.
Hadde du bare tiet!
Det burde vært skjult for alltid at barnet Ødipus
ble funnet forlatt på fjellet.
Bedre var det å tie, å tale sømmer seg lite.
Hvis mysteriet ikke blir løst,
skal jeg selv finne ut hvem jeg er sønn av.
Jokaste føler skam, hun flykter.
Skam over den hjemløse,
skam over hans opphav.
Jeg skal finne ut hvem mitt opphav er!
Hvis mysteriet ikke blir løst,
skal jeg finne mitt opphav, hvem som forstøtte meg.
Jeg, den forstøtte, gleder meg.
Han ble funnet på fjellet, forlatt av moren.
Han er sønn av Laius og Jokaste!
Han har drept sin far, Laius!
Ektet sin mor, Jokaste!
Hadde du bare tiet!
Taushet hadde vært det beste.
Dette burde aldri vært sagt.
Forlatt av Jokaste ble han funnet på fjellet.
Fatalt er mitt opphav.
Fatal min ekteseng.
Fatalt var mordet jeg begikk.
Nå vet jeg alt.
Fortelleren:
Nå skal dere høre monologen:
«Den guddommelige Jokaste er død.»
En monolog der budbringeren forteller om Jokastes endelikt.
Han klarer knapt å åpne munnen.
Koret overtar hans rolle og hjelper ham å fortelle
hvordan dronningen hengte seg og Ødipus stakk ut øynene sine
med gullnålen hennes.
Så følger epilogen.
Kongen er tatt til fange.
Han vil vise seg for alle,
vise seg som det monsteret,det udyret han er,
som har begått blodskam,
som har drept sin egen far.
De jager ham bort, men mildt og lempelig.
Farvel, arme Ødipus!
Farvel, Ødipus; du var elsket.
Akt II, scene 3:
Den guddommelige Jokaste er død!
I sitt gemakk river kvinnen ut sitt hår.
Hun stenger og låser alle dører, skriker og jamrer.
Ødipus styrter inn, hamrer på dørene,
skriker og roper.
Den guddommelige Jokaste er død!
De bryter opp låsen, og alle får se
den hengte kvinnen.
Ødipus styrter mot henne,
løser henne, legger henne ned.
Med hennes gylne brosje stikker han ut sine øyne;
det mørke blodet flyter.
Den guddommelige Jokaste er død!
Blod, mørkt blod flyter.
Ødipus skriker og forbanner seg selv.
Han vil vise seg for alle.
Se, dørene åpnes,
se det forferdelige synet,
det forferdeligste av alle.
Den guddommelige Jokaste er død!
Se! Kong Ødipus viser seg
som et forferdelig monster, et avskyelig udyr.
Se, den blinde kongen!
Fadermorder, arme Ødipus,
som løser alle gåter.
Der er han!
Se! Kong Ødipus!
Farvel, Ødipus, du var elsket,
du er begrått.
Arme Ødipus, vi sørger over tapet av dine øyne.
Farvel, vår arme Ødipus,
du var elsket.
Farvel.
Antigone
1. Prolog
2. Brødre
Ah!
3. Parodos ̶ inngang: Mens menn falt
Mens menn falt for fote,
kjempet brødrene en tvekamp om tronen
og hugg hverandre ned.
4. Kunngjøring
Kreon kunngjorde:
Ingen skal begrave ham,
eller la ham vende tilbake til jorden han forsøkte å trellbinde.
Slik skal han bli bytte for blodtørstige, bevingede beist.
5. Orakel
Den som kan tyde drømmer utstøtte,
prustende av vrede:
«Bøy dere for de døde og krenk ikke et lik.
Vit at en urett er begått og råd bot.»
6. Overjordisk gravferd
En storm flerrer jorden.
Jorden omslutter mannen.
Himmelen kveles.
Nytt støv på istykkerrevet kjøtt.
7. Libasjon ̶ drikkoffer
Hennes tårer er søsterens tårer.
Skyene gråter dugg av øm sorg.
8. Gravleggelse
Antigone, Ødipus’ datter, stjal kroppen og gravla den.
Da Kreon avslørte henne, ble hun levende begravet.
9. Råd
Hun ville ikke forlate sin bror liggende i en pøl av blod.
Hun ville ikke etterlate ham for å bli fortært
av glupske åtseletere og grådige hunder.
Er det æreløst?
Ta imot dette rådet, Kreon:
Fort deg ̶ slipp Antigone ut av sitt gravkammer.
Gi ham som ikke er begravet en grav.
10. Eksodus ̶ utgang: Kreons ulykke
For sent, Kreon, for sent.
Antigone dingler, hengende i sløret sitt.
Hennes elsker, din sønn,
bader liket hennes i sitt karmosinrøde blod.
Hans mor, din hustru,
har gjennomboret seg selv med en kvass klinge.
Line