– Tenk om, sa Leonard Bernstein i 1960, – tenk om jeg en gang skulle oppleve å høre noen nynne eller synge noe jeg har skrevet. Det fikk han, og da West Side Story ble satt opp på Det Norske Teatret allerede i 1965, bare syv år etter urpremieren på Broadway, kom Lennart Bernstein selv sensasjonelt til premieren. Mine foreldre satt rett bak ham i salen. Og da «Maria» tonet ut, hørte far  ham si «Isn't this music wonderful?» Og det hadde han selvfølgelig fullstendig rett i.

Bernsteins West Side Music er wonderful. Og den blir mer og mer wonderful med årene. Spielberg-filmen som kom for noen år siden, er helt fantastisk, og den som ikke har sett den kan bare angre. Filmen går rett inn i den amerikanske, new yorkske hverdagen på 50-tallet, da New York nesten var et eget land. Den er spilt inn i en digitalisert versjon av området der Lincoln Center ble reist, og den har en åndeløs nerve og intensitet som nettopp er New York. Og man kan vel si at Bernsteins musikk preget byen i omtrent like stor grad som den preget ham.

I 1943, da han 25 år gammel ble ansatt som dirigentassistent i New York Philharmonic, kunne neppe noen andre enn eventuelt ham selv ha forutsett hvor skjellsettende det skulle bli for amerikansk tonespråk og internasjonalt musikkliv. Hans Philharmonic-æra frem til 1969 frembrakte for eksempel en universell anerkjennelse for amerikanske komponister. Bernstein skapte også en Mahlerkult, provoserte frem diskusjoner og oppmerksomhet, og via det nye fjernsynsmediet utdannet han et massepublikum i hvordan musikk egentlig fungerer. Med sin lekende sjarm fikk han det til å virke morsomt for åtteåringer på lørdagsmorgen.

Det som drev ham var musikk, karriere, politikk og sex. Det sistnevnte en nesten konstant tilstedeværelse. Han fikk lett venner og holdt fast på dem hele livet. Hans sirkel omfattet alle mulige kjente personer. Bette Davis forgudet ham. Frank Sinatra var en fan. Louis Armstrong kalte ham Daddy. Miles Davis geni erklærte ham. Arthur Miller, gift med Marilyn Monroe, inviterte ham på overnatting, og Jacqueline Kennedy skrev et sekssiders brev til ham om «din Mahler» ved firetiden en morgen.

Bernstein er den eneste klassiske komponisten som har oppnådd en slik grad av amerikansk berømmelse, og ingen har gjentatt bragden. Likevel følte Bernstein seg alltid utenfor. Hans dirigentmentorer, Fritz Reiner, Dimitri Mitropoulos, Serge Koussevitzky, forbandt han med den gamle verden, med Wien. Men han var en amerikansk fornyer og nyskaper.

Leonard Bernstein representerte en klassisk musikalsk opplysningstid for flere generasjoner amerikanere. Dirigent, pianist, en fantastisk musikkformidler på TV. Han skrev bøker, holdt mesterklasser og ga foredrag. Det han bare gjorde nærmest under tvang, var å gi intervjuer, og der har jeg førstehåndserfaring, som vi kommer tilbake til hvis tiden strekker til.

Men han var en sterkt splittet person. Alle ville ha en bit av ham. Selv var han seksuelt ambivalent, noe hans kone Felicia, som han fikk tre barn med, var innforstått med, men som hun også led under. Splittet var han også musikalsk. Hele livet ble han dratt mellom massepopularitet og klassisk anerkjennelse. Han tok det tungt at det klassiske repertoaret hans ikke oppnådde full anerkjennelse. Ikke messen, ikke Chichester-salmene, ikke de tre symfoniene, ikke operaen A Quiet Place. Og fremfor alt ikke musikalen 1600 Pennsylvania Avenue, adressen til Det hvite hus. Det var en gedigen fiasko.

Selv om han var født og oppvokst i Amerika, foreldrene var jødiske innvandrere fra Ukraina, følte han seg som sagt alltid utenfor. Allerede i 1943, han hadde altså en rakettkarriere som helt ung, så allerede i 1943 ble han ansatt som assisterende dirigent i det filharmoniske orkestret. Og kort tid etter måtte han hoppe inn på kort varsel, som det heter, da sjefdirigenten Bruno Walter fikk sykdomsforfall. Det ble et enormt gjennombrudd.

Leonard Bernstein, «Call Me Lenny», ble født 25. august 1918. Han døde i 1990, og da han fylte 100, ble det markert i et helt år med mellom 2000 og 3000 eventer på fem kontinenter. Aller mest spilt ble overtyren til kultmusikalen Candide, og den åpner kveldens konsert.

Candide var et svar på det Bernstein og mange kunstnere, politikere og intellektuelle med ham på den tiden oppfattet som en amerikansk inkvisisjon under senator McCarthy-tiden, da kommunistfrykten var på sitt høyeste, og i tillegg truet atomkrigen. Og vi skal ha i bakhodet at krigen var ikke slutt for amerikanerne, de gikk mer eller mindre rett videre til Koreakrigen. Candide slo ikke umiddelbart an, men ble gjennom tallrike universitetsoppsetninger, og den ble omskrevet og bearbeidet omtrent sammenhengende så lenge Bernstein levde. Nå lever den bedre enn noen gang, og langt utenfor akademiske kretser.

Bakteppet for Candide var altså politisk, og til tross for stor popularitet fikk Lennart Bernstein tidlig i 50-årene FBI og komiteen for uamerikansk virksomhet, HUAC, på nakken. Han ble aldri innkalt som vitne for denne beryktede komiteen, House of American Activities Committee. Men han kom på svarteliste i likhet med så mange andre kunstnere, og spesielt de i filmens verden. Bernstein hadde ikke avtjent verneplikt på grunn av astma, og han selv og mange i hans omgangskrets ble mistenkt for kommunistsympatier. Bernstein selv kom relativt helsinnet gjennom hekseprosessene, men da det skortet på dirigenttilbud og passet hans ble inndratt, valgte han musikkteateret som uttrykksmiddel, og han arbeidet med Candide og West Side Story samtidig.

I en erklæring han forela i 1953, da senator McCarthys skrekkvelde rammet kunstnerne, og Bernstein fikk inndratt passet sitt, sa han: – Jeg er ikke og har aldri vært medlem av det kommunistiske parti, heller ikke er jeg tilhenger av kommunistisk doktrine eller ideologi. Han la til: –Tidligere har jeg uttalt meg mot begrensningene som er påtvunget skapende kunstnere, spesielt komponister, under sovjetregime. Og da har han nok hatt stakkars Sjostakovitsj i tankene.

Candide bygger på Voltaires roman fra 1759, en satire over datidens tåpelige optimisme i filosofen Leibniz’ ånd. Alt er til det beste, enten det er pest, fattigdom, krig, naturkatastrofer eller personlig nedverdigelse. Ingenting av dette rokker ved overbevisningen om lykksalighet og optimisme. Alle rollene dør en forferdelig død, gjenoppstår og går en ny, grusom død i møte. Kvinnene holder til og med på å omkomme av kjedsomhet. Dr. Pangloss, Candide og Cunegondes lærer, får syfilis og kaller det en kjærlighetsgave. Den gamle kvinnen må selge sin ene rumpeball for å overleve en hungersnød, og så videre og så videre. Men «glitter and be gay», samme hvor forferdelig det er: «glitter and be gay».

Det hele begynner i Vestfalia, og handlingen er kaleidoskopisk og global. Musikken spenner over alle landegrenser og rytmer, fra madrigal til jazz, fra latinsk til skotsk, fra klezmer og klassiske til skjeve harmonier. Fra ompa til sødme på et øyeblikk. Og når de to, Candide og Cunegonde, til slutt vender tilbake for å dyrke sin egen hage, innser de at de hverken er rene, kloke eller gode. Og dette handlingsforløpet får fullkommen dekning i overtyren. Alt samles i den.

Så kommer West Side Story, og med den skapte Leonard Bernstein et helt nytt og eksplosivt tonespråk, rått og urbant med pulserende og sexy latinske rytmer og intenst jazzige motrytmer. Ingen hadde hørt sånn musikk før, og West Side Story endret musikkteaterhistorien og mye av det vestlige lydbildet, slik Jerome Robbins' koreografi skapte et nytt dansespråk. Hans fysiske og atletiske uttrykk er knapt overgått i kombinasjonen av vill, underliggende frykt og forventning, vold og romantikk.

Bernstein-familien kom fra Ukraina, og Lennies far gjorde godt med parykkmakeri og parfymeri. Men foreldrene likte ikke sønnens musikkinteresse, men måtte innse at det ikke var noen bønn. Lille Lennie måtte selv skape sammen og klarte å skrape sammen penger til musikkundervisning som tiåring.

De som kom ut av østkant-ghettoene i New York vokste opp med Amerika i blodet. Det betød amerikanske rytmer og amerikansk tematikk, New York med alt sitt jag og mas og en rivende utvikling; det betød svart musikk som jazz og blues og ragtime, alt det som blomstret i Harlem. Det betød sirener, og det betød denne dampen vi har sett på amerikanske filmer som kommer ut fra undergrunnen. Og det betød en ufattelig rik kulturell miks.

Ut av dette kom ur-amerikanske melodier som «Swanee» og «Tea for Two», «White Christmas» og «Over There», sangen som fulgte amerikanske soldater i krigen. Men West Side Story skulle altså komme til å forandre musikalen for all fremtid. Den eksplosive energien og de sære motrytmene, den underliggende, nervøse storbypulsen, tok pusten fra publikum den gang og gjør det i dag. Når gjengene i storbyjungelen kommer inn på scenen bare til lyden av knipsende fingre, da reiser håret seg i mange nakker.

Koreografen Jerome Robbins, som allerede hadde arbeidet med en musikal, Fancy Free, med Bernstein tidligere, fikk ideen til en storbyversjon av Shakespeares Romeo og Julie i 1949. Opprinnelig bestemte han, tekstforfatteren Arthur Laurents og komponisten, at handlingen skulle dreie seg om fiendskapet mellom katolske og jødiske ungdomsgrupper på Manhattans Lower East Side. Da de i 1955 begynte selve arbeidet, var gjengkrigene mellom innfødte hvite og innvandrede puertorikanere på Upper West Side et faktum. Derav West Side Story.

Smeltedigelen New York, der alle land, nasjonaliteter, smaker og dufter, lyder, religioner, farger og mat – alt fantes der – ga et nytt rom for musikalsk utfoldelse for dem som var «American born and bred», født og oppvokst, og ikke minst utdannelsesmessig. Bernstein selv gikk på Harvard og Curtis Institute of Music. Bedre utdannelse kunne man jo ikke få.

Hans første to musikaler, On the Town og Wonderful Town, er begge en feiring av denne byen som aldri sover. Wonderful Town kom i 1953 som en bearbeidelse av suksesskuespillet Min søster Eileen. To søstre fra Ohio kommer til New York for å søke lykken, skaffer seg en sliten leilighet i Greenwich Village, kunstnerkvarteret, men finner seg ikke helt til rette. I hvert fall ikke den ene søsteren. Hun savner Ohio så forferdelig. «Why, oh, why, oh, why, oh, why, oh, did I leave Ohio?»

Hun prøver å selge artikler til en avis, men uten hell, inntil hun treffer på en haug amorøse brasilianske gaster, som lærer henne conga, helt typisk for Bernstein og Robbins måte å inkorporere nye rytmer på. Hun får både jobben og redaktøren attåt. Dette er i 40-årene. Happy end er et must, og det som i dag bærer disse musikalene, er musikken og dansen, storyen er, som dere forstår, ikke fantastisk.

Lennie røyka og drakk så mye han rakk gjennom 72 år. Det var derfor han holdt seg så godt, sa han, etterfulgt av et voldsomt hosteanfall. Han røykte hver gang han gikk av scenen. Der sto en assistent klar med en tent sigarett, så han fikk et par tre dype drag mellom hver entré i applausen, og han var aldri langt unna et stort glass whisky.

Og nå har vi kanskje litt tid til overs til mine personlige Bernstein-minner. I 1987 gjestet han Oslo konserthus med Concertgebouw-orkesteret, og på forhånd ble jeg sendt av Aftenposten for å intervjue ham i Amsterdam. En dame fra Wien, som i resepsjonen oppfattet mitt ærend, greide å utgi seg for meg, og plutselig ser jeg Maestro Bernstein forlate stedet iført svart cape med rødt silkefôr, en sigarett i munnviken, mens jeg vantro sto igjen i resepsjonen. Jeg løp etter i panikk, kastet meg i en taxi og ropte «Follow that car». Det var også oppfyllelsen av en slags drøm.

–Ingen intervjuer, sier Bernstein i garderoben etter prøven i konserthuset. Jeg hadde greid å snakke meg inn i Concertgebouw. – Kom inn mens jeg tørker håret, buldret han med røykestemmen sin. Jeg tror lettelsen dryppet av meg. Og jeg passet nøye på å ikke intervjue, men fortalte at vi hadde møttes før, og at jeg da nesten hadde slått ut en fortann på ham. Anledningen var hans egen 70-årsdag. Den ble feiret i Washington D.C. etter en konsert i Kennedy Center der alle var, inklusive Elizabeth Taylor, som gjorde stor entré, arm i arm med sin daværende mann, en av syv, senator Warner. To små, lett korpulente mennesker var de. «What with my front and his behind, you never know if we're coming or going», sa hun. Enda et uforglemmelig øyeblikk.

Jeg var invitert med av Bernsteins gode venninne Vera Sorina, egentlig Brigitta Hartvik fra Kristiansund. Sorina-navnet valgte hun som solist i Diaghilevs Ballets Russes, der hun ble prima ballerina, før hun giftet seg med koreografen George Balanchine og dro til Amerika og ble filmstjerne. Jeg håper dere er litt starstruck nå! Jeg husker så vidt hva jeg selv het midt i all denne berømmelsen.

Etter middagen gikk jubilanten rundt og hilste på gjestene, og han kysset alle damene på hånden. Også meg. På min høyre hånd satt en kjempemessig sølvring, som klasket inn i en av hans fortenner med et digert smell. Da jeg var kommet dit i historien, slo det meg at dette kanskje ikke var noe sjakktrekk å fortelle. Og da han sa «I remember that», ventet jeg bare på å bli kastet ut igjen. Han tok det pent enda en gang. Men jeg hadde mareritt om dette i årevis.