Spucks eventyr
Christian Spuck setter seg til rette på stolen i Studio C i Operaens fjerde etasje. Det er fire dager til neste Nasjonalballett-premiere, og koreografen er tilbake i Oslo i tide til innspurten. Finjusteringene gjenstår, så vel som de siste krevende sceneprøvene. Klaffer alt når forestillingen danses fullt ut? Vil scenemaskineriet fungere som det skal? Koreografen tar det hele med stoisk ro. Han har tid til en pause og en prat om forestillingen som venter – og hvor det hele begynte.
Det var kollegene hans i Ballett Zürich som kom med forslaget: Ville det ikke vært interessant å lage en ny versjon av Tornerose?
– Jeg var ganske skeptisk, medgir Spuck, – for det er et vanskelig musikalsk partitur, og det finnes allerede flere berømte versjoner av balletten. Men musikken er også veldig vakker. Jeg synes det er blant Tsjajkovskijs mest fantastiske partiturer.
Tornerose ble en kjempesuksess da den ble urframført i Marinskij-teatret i St. Petersburg i 1890, med koreografi av Marius Petipa – han som har gitt oss Svanesjøen, La Bayadère, Nøtteknekkeren; klassikere som står som påler i balletthistorien.
Spuck tok utfordringen: Hans nye Tornerose hadde urpremiere hos Ballett Zürich i 2020. Det var ikke første gang han hadde satt seg fore å fornye en klassiker: Et par år tidligere hadde han skapt han en ny Nøtteknekkeren, også den til Tsjajkovskijs uforlignelige ballettmusikk.
– Men musikken til Tornerose er annerledes enn den til Nøtteknekkeren. Tornerose følger karakterene i fortellingen, forklarer han. – Carabosse har sitt eget musikalske tema, syrinfeen likeså.
Og det var nettopp karakterene, rollefigurene, som ble Spucks inngang til eventyret om den søvnige prinsessen.
Med humor og sårbarhet
Historien kjenner du kanskje? Prinsesse Aurora får en forbannelse kastet over seg av feen Carabosse: Om hun stikker seg på teinen til en spinnerokk, vil hun dø. Syrinfeen modererer forbannelsen til å i stedet dreie seg om en 100-årig søvn, som kun et kjærlighetens kyss kan vekke henne fra. Originalballetten dreier seg om kampen mellom gode og onde krefter: den gode syrinfeen og den onde Carabosse.
Christian Spucks Tornerose er blitt en fortelling som adresserer oppvekst og generasjonskonflikt så vel som kjærlighet og seksualitet, ispedd rikelig med humor, ironi og vidd. Dansespråket er friskt og dynamisk, fullt av motstand, tyngde og overraskende gester. Karaktergalleriet har fått en oppfriskning – i feenes tilfelle en ganske morsom en.
– Vanligvis danses rollene som feene av ballerinaer. I denne produksjonen danses feene av menn, og uten tåspissko, forklarer Spuck. – Det gjør dem underholdende på en annen måte.
Den kanskje største forandringen ligger hos Carabosse, som i Spucks Tornerose spiller en helt sentral rolle.
– Carabosse har blitt avvist. Hun er sint for å ikke ha blitt invitert til Auroras dåp – men jeg tror ikke du kaster en forbannelse over noen bare fordi du ikke har fått noen festinvitasjon, sier Spuck. – Så det må være slags forhistorie her, noe du også får se i denne produksjonen.
Forhistorien vil han ikke avsløre nå – men den er i grunnen ikke så viktig, heller, mener koreografen.
– Viktigere er det at vi iblant gjør onde handlinger eller handlinger som følge av et emosjonelt øyeblikk, og så angrer vi kanskje etterpå. Nettopp dette var ideen; å vise fram Carabosses sårbarhet. Den beskyttelsen hun skaper for seg selv framstår som veldig ondsinnet, noe som lar oss føye til en helt spesiell tvist i slutten av forestillingen.
Heller ikke denne tvisten røper han hva dreier seg om. Én ting er sikkert: I denne produksjonen er ingenting svart-hvitt.
– Det er tradisjon at syrinfeen er den gode feen, og at Carabosse er den onde. Men jeg tror at alt har to, om ikke flere, sider. Også syrinfeen har noe ikke fullt så inviterende ved seg, og Carabosse kan ha positive og veldig omsorgsfulle sider. Hver eneste karakter på scenen – foreldrene, venninnene og Aurora selv – har mer ved seg enn kun én enkel ide.
Jeg skammet meg over å ville danse ballett
Vi er alle utdelt det samme antallet timer i døgnet, men en skulle tro Christian Spuck besitter flere. Ved siden av sitt koreografiske virke, er han kunstnerisk leder for Ballett Zürich, hvor han har holdt hus siden 2012. Høsten 2023 tar han over det kunstneriske roret ved Staatsballett Berlin.
– Å være koreograf og kunstnerisk leder er to veldig ulike jobber, men de støtter oppunder hverandre, mener han. – Det er nydelig å kunne tilbringe dagen sammen med danserne i studio, og å samtidig få drive et kompani. Jeg tror det ville vært veldig annerledes å kun være kunstnerisk leder – da er du ikke involvert i prøveprosessen på samme måte.
At han skulle bli blant ballettens toneangivende koreografer og ledere for flere av Europas mest fremragende kompanier, er langt mer enn han selv drømte om som liten gutt i hjembyen Marburg i Tyskland. Det er vanskelig å tro at han først begynte å danse som 20-åring – men det er sant.
– Jeg var bestandig fascinert av ballett, men våget ikke helt å satse, forteller Spuck. – Å danse ballett som gutt var ikke så kjærkomment da jeg var ung på 80-tallet. Gutter skulle spille fotball. Jeg skammet meg over å ville gå på ballett.
På et tidspunkt tok han praten med foreldrene sine: I all hemmelighet hadde han dratt på opptaksprøve til et ballettakademi. Og kom inn.
Drømmen ble satt på vent.
– Foreldrene mine sa at jeg måtte fullføre skolen først, og deretter gå i militæret eller i siviltjeneste. Men så – så skulle jeg være fri til å gjøre hva jeg ville.
Spuck tilbrakte to år med sivilarbeid i Frankfurt, hvor han blant annet jobbet i psykiatrien. 20 år gammel kunne han endelig legge ut på veien mot en profesjonell ballettkarriere – på John Cranko Schule i Frankfurt.
– Vanligvis starter gutter med ballettutdannelsen sin i 14-15-årsalderen, så det var utfordrende, medgir han.
I dag er han glad for at foreldrene ba han vente.
– De siste skoleårene og tiden i sivilarbeid lærte meg mye om livet. Det er jeg takknemlig for at jeg ikke gikk glipp av.
Et nytt blikk på eventyret
Kanskje er det nettopp disse erfaringene, kjennskapen til livet utenfor dansebobla og de mange ulike skjebnene han møtte, som har peilet ham inn på den narrative balletten. Han oppgir koreograf William Forsythe som en av sine største kilder til inspirasjon – «hans syn på dans og hva ballett kan være» – men han er unektelig også påvirket av historie og litteratur.
Se bare på ballettene Woyzeck og Anna Karenina. Woyzeck ble skapt for Nasjonalballetten i 2011, adaptert fra Gerhard Büchners uferdige stykke. Anna Karenina baserer seg på Lev Tolstojs roman. Mer komplekse utgangspunkt for historiefortelling finner du knapt.
– Jeg mener at dans, koreografi og musikk kan uttrykke følelser mye sterkere og mer lesbart enn for eksempel teater, sa Spuck før Nasjonalballetten danset kritikerroste Anna Karenina i 2016.
Med Tornerose var det ikke bare et eventyr som skulle adapteres, men en allerede koreografert ballett.
– Når du bestemmer deg for å gjenskape en såpass stor ballett, tror jeg du alltid må finne et nytt perspektiv på historien, skyter Spuck inn.
Og dette var i grunnen utgangspunktet for Spucks nye Tornerose. Hva handler eventyret egentlig om?
– Fortellingen har så mange lag. Den handler om Aurora som er fullstendig overbeskyttet – forbannelsen tilsier at hun skal dø ved å hun stikke seg i fingeren, så foreldrene hennes holder den unge jenta unna alt det som ville gitt henne livserfaring. Når det kommer til stykket, er det dette som fører til hundre år med søvn; at hun ikke får lov til å leve livet sitt. Dette er relevant i dagens samfunn også: unge mennesker må få utforske verden, gjøre feil, ha det vondt og vokse ut av det. Disse temaene var motivasjonen min for å fornye historien, om enn bare litt.
– Alt behøver ikke å være pent!
Tsjajkovskijs musikk har fått bli med videre – selv om noen partier er omrokert på for å stå bedre til Spucks vri på fortellingen.
Hvor mye av Marius Petipas originalkoreografi er beholdt i bevegelsesmaterialet?
– Det er et par partier igjen, for jeg synes Petipas versjon er helt ekstraordinær.
Men Spuck har også sine innvendinger.
– På den andre siden er det en produksjon som bruker eventyret kun til å presentere vakker dans. Det er ikke mye psykologisk dybde, akkurat.
Koreografen ler. Ifølge ham er dette et kjent fenomen i ballettverdenen.
– I Ballett Zürich har vi prøvd å snu litt om på dette: å heller bruke det klassiske ballettmaterialet til å skape karakterer. All bevegelse er der for å støtte oppunder karakteren. Og ut fra disse bevegelsene, oppfordrer vi danserne til å forme karakterene sine og å gjøre denne produksjonen mer som et teaterstykke hvor en kan følge historien fra flere kanter, forteller han. – Det handler mindre om pomp, prakt og utsmykning – vi ser etter en grunn til at fortellinger som Nøtteknekkeren og Tornerose fremdeles er aktuelle for oss i dag.
Noen Petipa-øyeblikk er tatt vare på, og noen har inspirert nye scener. Ett eksempel er den berømte roseadagioen, hvor danseren holder en attitude og roterer på tåspiss så lenge at en blir sittende og holde pusten. I denne nye versjonen roterer hele scenografien på samme tid.
– Bevegelsesmaterialet handler mye om balanse, sier Spuck. – I andre akt har vi de såkalte visjonjentene, som blir introdusert av syrinfeens originale Petipa-trinn. Så ja, jeg har beholdt litt Petipa for å vise min respekt for den geniale koreografien hans.
Selv om Tornerose er et eventyr, er det den sammensatte menneskenaturen som kommer til uttrykk i Spucks fortelling: ikke bare det vakre, men det komiske, bisarre, vulgære og sårbare.
– Fordi historiefortelling, også historien om Tornerose, er kompakt og full av ulike temaer. Den har mye med oss å gjøre, sier Christian Spuck. – Alt på scenen behøver ikke å være pent. Det trengs mye mer, jeg tror det trengs dybde og karakterer som representerer hvem vi er.
Douwe Dekkers / Foto: Erik Berg