Pites passasjer
Passage / Foto: Erik Berg
«Det er for berømt. For velkjent. Jeg kan ikke!»
Året er 2016, og Crystal Pite har fått i oppdrag å skape et nytt verk for The Royal Ballet. Det er første gang på 18 år at en kvinne koreograferer for hovedscenen deres, men det er noe ganske annet som kverner i hodet på den kanadiske koreografen.
– På den tiden var den syriske flyktningkrisen på høyden, husker hun. – Jeg strevde med konsentrasjonen, jeg var overveldet av nyhetsbildet og følte meg hjelpeløs. Håpløs. Jeg følte ikke for å koreografere noe i det hele tatt.
En koreografisk skrivesperre, kan man kanskje kalle det. Selv hun, en av verdens mest ettertraktede i sitt fag, kjenner seg sårbar i møte med et nytt verk. Blanke ark.
Symphony of Sorrowful Songs
Den sperren skulle Góreckis tredje symfoni løsne opp i.
– På et eller annet vis var det Góreckis musikk som fikk meg til å føle at jeg kunne nærme meg flyktningtemaet, sier Pite. – Den tredje symfonien hans er en musikalsk legemliggjørelse av lidelse og menneskelighet. Jeg tror mange har koblet seg til dette verket gjennom ulike kriser. Og jeg følte at disse tre tingene sammenfalt: det som foregikk i verden, at jeg oppdaget musikken og at jeg fikk muligheten til å lage dette nye verket.
Men til å begynne med slo hun ideen fra seg. Hvem har vel ikke allerede et forhold til Góreckis Symphony of Sorrowful Songs?
– Jeg tror det er den bestselgende moderne klassiske symfoni-plata som noensinne har blitt solgt. Kanskje den bare er for berømt og jeg burde se meg om etter noe annet å koreografere til.
Så det gjorde hun. Hun pløyde gjennom bunker med orkesterverk.
Og endte opp tilbake hos Górecki.
– Da slo jeg meg til ro med det.
Resultatet ble Flight Pattern. En mektig énakter med 36 dansere satt til første sats av Góreckis tredje. Tittelen refererer ikke bare til tematikken, fluktmønsteret, men også til det koreografiske: en menneskemengde som beveger seg i bestemte, gjentatte mønstre, med enkeltdansere som bryter ut av gruppa for senere å finne tilbake til flokken igjen.
– I tillegg speiler tittelen det faktum at disse humanitære krisene skjer om og om igjen. Den følelsen av at de repeteres på tvers av kulturer og generasjoner, og mønsteret for menneskelig migrasjon på tvers av territorium og tid, sier hun.
Hvordan snakker man om et så alvorlig tema – gjennom dans?
– Det er et tema jeg umulig kan forstå. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å måtte flykte fra hjemmet ditt i retning av et liv du ennå ikke vet hvordan vil bli.
Det er ikke første gang Pite bringer noe tungsindig ut på dansematta. Hun har bestandig holdt fingeren på pulsen til den virkelige verden. Gjennom sine 30 år som koreograf, har hun blitt som ekspert å regne på å omforme traumer og dyp menneskelig smerte til scenekunst. Ta Betroffenheit, for eksempel, skapt sammen med Jonathon Young for Electric Theatre Company og Pites eget kompani Kidd Pivot: Det prisbelønte verket baserer seg på en tragedie fra Youngs eget liv. Han våknet til at nabohytta brant – og livene til hans 14-årige datter og to nieser stod ikke til å redde. Pite og Young skapte et scenisk språk sammen som kunne formidle den ubeskrivelige opplevelsen av sjokk og sorg.
– Ofte, når jeg jobber med temaer som er bortenfor meg selv og erfaringen og forståelsen min, prøver jeg å gjøre det personlig, forteller Pite. – Jeg prøver å tenke på mitt eget forhold til temaet. Jeg zoomer inn og ut i verket, både koreografisk og innholdsmessig: ut på det store bildet, inn på én personlig historie.
Noen danser først og koreograferer senere. Crystal Pite har alltid gjort begge deler. Allerede som barn, i den kanadiske byen Victoria, setter hun sammen sine første små dansesekvenser. Senere, som dansestudent, vokser fascinasjonen for å koreografere. 17 år gammel blir hun ansatt som danser i Ballet British Columbia – og bare to år senere, i 1990, debuterer hun som koreograf med verket Between the Bliss and Me for samme kompani.
Ennå skal det ta i overkant av 20 år før hun selv tar steget over til å virke fulltid som koreograf. Etter tiden hos Ballet British Columbia tilbringer hun fem år som danser i Ballett Frankfurt under William Forsythe.
– Da jeg var kompanidanser fant jeg alltid tid til å koreografere for andre kompanier, forteller hun. I 2001 etablerer hun sitt eget kompani, Vancouver-baserte Kidd Pivot, hvor hun selv danset i ti år. Først da hun fikk sønnen Niko ga hun slipp på dansertilværelsen og gikk over til å koreografere og regissere.
– Men jeg har bestandig gjort både og, og min erfaring med å være en dansekunstner har alltid vevd disse to ideene sammen.
Halve året vies arbeid med Kidd Pivot hjemme i Vancouver. Resten av tiden går til bestillingsverk for andre kompanier.
– Jeg jobber i en helt annen skala og i et annet tempo når jeg lager et arbeid utenfor mitt eget kompani, medgir hun, – vanligvis i større skala, raskere tempo. Jeg liker disse ytterpunktene, å lage et stykke for The Royal Ballet, for eksempel, i motsetning til å lage noe for Kidd Pivot.
Nettopp ytterpunkter går som en rød tråd gjennom arbeidene hennes. Motsetninger. Kontraster. Konflikt. Både fysisk og tematisk.
– En konflikt i selve kroppen, og en konflikt eller en kontrast innenfor selve verkets tematikk – de to tingene synes jeg utfyller hverandre godt. Og når vi har konflikt i kroppen – du vet, to kontrasterende ideer – så kan det trekke en danser inn i en veldig interessant spenning. Det oppstår et press, en lengsel, en energi som er veldig overbevisende. Jeg liker også det motsatte; følelsen av lekenhet, frigjøring, letthet. Alle slags spenninger mellom ting er interessante for meg.
Nederlands Dans Theater, balletten ved Pariseroperaen, den kanadiske nasjonalballetten … Kompaniene hun har arbeidet med er gjeve, og mange. Likevel: En Pite-helaften er sjelden vare.
– Jeg lager faktisk ikke så mye nytt arbeid, kanskje et nytt stykke hver attende måned i gjennomsnitt. Og verkene kommer ikke lett til meg. Når jeg først gjør jobber fram noe nytt, er det et slit. Jeg har en tendens til å bli ganske pirkete og sannsynligvis overtenke, ler hun. – Det er bare sånn jeg gjør det.
Danserne forteller om et mildt og varmt og hjertelig menneske – som samtidig er soleklar og helt presis når de koreografiske byggesteinene settes sammen. Hun arbeider møysommelig med detaljene, helt ned på mikroskopisk nivå, på leting etter det presise fysiske bildet – det bildet som gjør arbeidet hennes så poetisk, og som dessuten er nøkkelen til hennes måte å kommunisere ideer, følelser og historier på. Dansen er hennes kommunikasjonsverktøy: et språk bortenfor ordene.
Flight Pattern høster lovord etter verdenspremieren i 2017. Både presse og publikum er rystet og begeistret på samme tid, og Pite får den prestisjetunge Olivier-prisen for arbeidet. Da The Royal Ballet ber henne utvikle verket videre fra én til tre akter i 2022, har også flyktningkrisen fått en ny aktualitet.
– Det er den følelsen av gjentakelse. Koreografisk er repetisjon et tema i verket, sier Pite. – Du får en følelse av disse historiene som repeteres på tvers av generasjoner. Og vi er en del av det kontinuumet.
Men den nye treakteren Light of Passage, hvor orkestret spiller Góreckis tredje symfoni fra start til slutt, dreier seg ikke utelukkende om mennesker på flukt. Den handler om overganger – passasjer i våre menneskelige liv.
– Overganger med terskler og grenser, følelsen av å reise gjennom noe, enten det er over en grense eller via et sjekkpunkt – eller overgangen fra barn til voksen, fra liv til død, mellom det kjente og det ukjente, forteller Pite.
Andreakten Covenant tar for seg overgangen fra barn til voksen, men også ideen om å skape sikre overganger. Trygge reiser.
– Covenant er inspirert av FNs barnekonvensjon, som består av 42 artikler. Noen av dem er helt enkle – altså, hjerteskjærende enkle. Som barn har du rett til å ha et navn, retten til et liv, til å leke, til å bli hørt. Og selvfølgelig er det en iboende tristhet i at disse artiklene i det hele tatt må skrives ned.
Hun ville prøve å kroppsliggjøre dem – å ta løftene i konvensjonen til scenen. Se hvordan de kan se ut som dans. I Covenant fungerer de voksne danserne som springbrett og støtte for de helt unge danserne på scenen. I det ene øyeblikket løftes barna over scenen som om de flyr inn i selve livet – og i det neste trekker barna de voksne bak seg, som om de leder dem.
Helt til sist kommer tredjeakten, Passage, som gjennom to eldre dansekunstnere skildrer den ultimate grenseovergangen: fra liv til død.
– Så temaet om overganger går gjennom alle tre stykkene på forskjellige måter, summerer Pite. Ja, for hun ser på dem som tre forskjellige verker. – Flight Pattern dreier seg om flyktningers flukt, mennesker som flytter fra ett liv til et annet. Covenant handler om den trygge passasjen for barn og om overgangen fra barndom til voksen alder. Og så er tredje sats et uttrykk for terskelen mellom det vi vet, og det vi ikke vet. Og den umåtelige avstanden mellom den avdøde og de etterlatte.
Materien er heftig. Men det er et håp og en tro som gjennomsyrer alle de tre satsene.
– Selv om temaene i verket er tunge, er det faktisk med en dyp optimisme jeg nærmer meg disse ideene. De gir oss en mulighet til å knytte bånd med hverandre. Det er noe så iboende vakkert og gledelig når folk samles rundt noe og tar det på alvor. Jeg ønsker å gjøre ballettscenen til en arena der vi kan samle oss rundt det vi ikke kan forstå, og gripe tak i det sammen.
Optimismen er også til stede i tittelen: Light of Passage. Alt ved balletten er ikke like tungt og fullt av undergang og fortvilelse.
– Light of Passage starter ett sted og ender opp et annet. For meg er det en interessant spenning der også, mellom menneskehetens skjønnhet og brutalitet.
Igjen: En kontrast. En motsetning.
– Verket tar for seg vanskelig innhold, men det viser også en slags glede, en opphøyd livsfølelse. Kilden og kraften til vår vitalitet og vår vilje, til tross for vår uunngåelige atskillelse fra det vi kjenner og fra de vi elsker, til å elske og skape og dele uansett. Også dette ville jeg ta dette til scenen. Jeg ønsker å komme i kontakt med andre i den følelsen av undring og glede over eksistensen vår. Dansen i seg selv er et sannferdig uttrykk for det.
Passage