Hva er en operette?

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby 

Opera har et image-problem: Mange tror det er en kunstform for fiffen. Kanskje ikke så rart – kunstformen oppsto blant fyrstehoff i Italia på begynnelsen av 1600-tallet. Her bestilte rike familier operaer for å vise hvor bra fester de kunne lage. På scenen ønsket de seg sterke guder som speilet deres egen storhet og rikdom.  

Siden starten har opera vært en dyr affære.  «Det eneste som er dyrere enn krig, er opera», sies det. Grunnen er det store mannskapet som kreves, både på og bak scenen. 

Men opera er ikke for fiffen – i hvert fall ikke bare – verken da eller nå. For opera utviklet seg raskt til noe folk flest elsket. I 1637 kom det første offentlige operabygget, Teatro San Cassiano i Venezia, og på kort tid reiste det seg 16 nye operahus bare i denne ene italienske byen! Her fikk opera raskt høy show-faktor, med store kostymer inspirert av karnevalene, imponerende arier og kastratsangere som ofret manndommen for en overnaturlig stemme. Det folkelige ble storslått, dyrt, megalomansk. 

Seriøst useriøst 

Beveger vi oss gjennom operahistorien, ser vi en stadig pendling mellom det grandiose og det enklere, mellom guder og folk, men også mellom det morsomme og det alvorlige.  

På 1700-tallet delte italiensk opera seg i to: den seriøse retningen, kalt seria, og den lettere, komiske varianten, kalt buffa – som først oppsto som lette pauseinnslag i de seriøse operaforestillingene. Disse ble så populære at de etter hvert ble framført for seg selv, og stilen spredte seg til Frankrike, som da fikk sin opéra comique, i kontrast til grand opéra. I opéra comique snakket sangerne mellom numrene, på publikums eget språk. Stykkene var kortere og gjerne komiske. Innholdsmessig sparket de ofte oppover, mot overklassen, deres smak og stil, og deres (selv)høytidelige opera.  

Flere komponister skrev verker i begge stiler. Mozart, for eksempel, skrev både seriøse operaer i den italienske seria-stilen, som La clemenza di Tito, og opera buffa, som Figaros bryllup, og den tyske varianten av den lettere operaformen, Singspiel, som Tryllefløyten.  

I operafamilien har den seriøse storesøstera og den mer opposisjonelle lillesøstera fulgt og påvirket hverandre tett. Utviklingen av disse formene har også skjedd som direkte resultat av sosiale, økonomiske og samfunnsmessige forhold, som klasseskiller, revolusjoner og statlige reguleringer. Det var slik Orfeus i underverdenen ble til – og med den en ny gren av komisk eller lettere opera, som skulle få mange forgreninger videre: operetten. 

Grenser for gøy 

I 1806, da Napoleon I regjerte, kom det en rekke regler for kulturlivet i Paris.  Ved byens mange småteatre, der lavere klasser ble underholdt, foregikk det visstnok lugubre ting, som tiltrakk seg stadig flere folk. For å skape tydelige skiller mellom høy- og lavkultur, delte de keiserlige myndighetene opp byens scener i fire kategorier av scener: Øverst tronet Théatre Français og Opéra national de Paris, under var Opéra comique plassert, og nederst lå vaudeville- og revyscenene. Det var bare teatret og operaen på toppen som fikk lov til å bruke store orkestre og ha mer enn fire aktører på scenen om gangen. Slik satte de effektivt en stopper for deilige, ville can-can-opptrinn på revyteatrene, der danserne ofte var prostituerte og visstnok ikke hadde noe under skjørtene de sparket opp. Samtidig skapte man effektivt et hierarki mellom scenehusene – og publikumsgruppene som vanket der. Det skulle være stas å være overklasse!  

Hvem som er overklasse handler ikke bare om politisk makt, men selvfølgelig også om penger. I løpet av første halvdel av 1800-tallet vokste et nytt borgerskap fram i Paris, som via handel og industri ble rikere enn adelen. Disse ville gjerne være overklasse-klassiske og etterapet adelens vaner, som å gå i operaen og teatret. Samtidig hadde de ikke adelens bakgrunn eller referanser. Stykker som bygde på de greske klassikerne – Elektra, Medea og Orfeus – var ikke noe de kjente til fra før, og ble oppfattet som kjedelige. Markedet for klassikere for folk flest var derfor stort. 

Da loven mot å ha mer enn fire karakterer på scenen ble opphevet i 1858, kastet Jacques Offenbach seg rundt og skapte et verk nettopp for dette publikummet, som ble en kjempesuksess. Orphée aux enfers fikk sin første premiere som en opéra bouffon ved Théâtre des Bouffes-Parisiens i oktober samme år. Her gjør Offenbach og librettistene Hector Crémieux og Ludovic Halévy implisitt narr av Napoleons regime, i form av Jupiter og hans skrudde lederskap, som gudene gjør opprør mot, og til musikk som siterer Marseillaisen. De leker seg med adelskapets greske myter og seriøse operastil, men med kjærlighet til mytene og sjangeren de bygger på. Siegfried Kracauer, som står bak den første store Offenbach-biografien i 1937, skriver «Offenbachs oppdrag var å avsløre de hellige fantasi-bildene som tyranniserer menneskeheten, men han ga sin velsignelse til enhver genuin menneskelig følelse han møtte på veien». 

Operetten blir til 

Med verker som Orfeus i underverdenen og Den skjønne Helena og over 100 andre titler utviklet Offenbach en helt ny form – operetten – som bygde på opéra comique. I 1860-årene var det hans operetter som dominerte scenene i Paris, og snart også i andre europeiske storbyer. Sjangeren ble særlig populær i Wien, som hadde liknende sosiale forhold som Paris, med et sterkt adelskap og et voksende borgerskap, som både etterapet og lekte med overklassens smak. På 1870-tallet fikk Wien sin egen operettestil, med komponister som Franz von Suppé og Johan Strauss den yngre. Rundt århundreskiftet brakte komponister som Lehár og Káláman inn noe nytt til operetten, med musikk inspirert av folkemusikk fra Ungarn og Balkan. På 1920- og 30-tallet tok Berlin over som sentrum for operettene, før musikalene mer og mer overtok etter krigen.  

Operetten har flere likheter med musikalen, men skiller seg ved å ligge nærmere opphavet, opera. For det første er musikken er akustisk og framføres uten teknisk forsterkning, noe som krever operaskolerte sangere. For det andre bygger operettene ofte på og leker seg med operaenes tema og stil.   

Opera har i århundrer vært noe folket og adelskapet har delt på. Uten denne dynamikken mellom ulike stiler, men også mellom folk og fiff, lett og tung, gud og hvermann, hadde operahistorien sett helt annerledes ut, og antakelig vært mye fattigere – ikke på økonomiske ressurser, men på utrykk og innhold.  

Opera for folk flest 

Opera er heller ikke for fiffen i dag – i hvert fall ikke bare! Etter at Den Norske Opera & Ballett etablerte seg i Bjørvika, er antallet publikummere doblet. Over 300 000 så årlig en opera- eller ballettforestilling før pandemien brøt ut – og så mye fiff er det vanskelig å argumentere for at det er i Oslo-området!  

Og i Operaen er det også plass til operetten, som har fulgt i skjørtene på opera i lang tid, for å leke og tulle med det overklasse-klassiske og for å gjøre det til sitt – med beundring i blikket og kjærlighet til menneskestemmen.