Introduksjon

Scenekunst lever av samspill. Publikum er ikke bare tilskuere – de er fellesskapet, som i et demokrati kan være med på å forme opplevelsen. Teater er mer enn underholdning. Det speiler samfunnet og gir plass til nye ideer. Når skuespillere viser mennesker i konflikt, med håp eller i forandring, speiles virkeligheten tilbake til oss. Vi ser ting vi ellers kanskje hadde oversett.

Hva har kunsten makt til å gjøre? 

Komponisten Giuseppe Verdi mente han hadde makt til å opplyse folket gjennom sine musikalske drama. Han ønsket at dramaene skulle speile samtiden, at publikum skulle kjenne seg igjen i det som skjedde på scenen. På grunn av sensurens makt var det aldri mulig for ham, og han måtte flytte handlingene til en annen tid. Men med tiden har det blitt vanlig å flytte Verdis operaer inn i en samtidskontekst, ettersom det alltid var komponistens ønske å snakke til oss her og nå.  

Verdi var forut for sin tid. Ingen komponist tok så konsekvent tak i politisk brennbart innhold som han. Ingen andre våget å lage operaer om samfunnets outsidere og antihelter, han eksperimenterte med episk drama og brakte stadig politisk drama opp på scenen, riktignok mellom linjene, kanskje særlig i operaen Don Carlos, basert på Friedrich Schillers drama med samme navn. Schiller skrev skuespillet i 1787, på terskelen til den franske revolusjonen, men handlingen i Don Carlos er lagt til rundt 1560. Schiller var en tydelig stemme for opplysningstidens idealer og trodde på menneskets individuelle frihet. Tenk bare på Beethovens 9.symofni med Schillers dikt «Ode til gleden».

Kjernen i Schillers Don Carlos er hans sterke kritikk av enevelde og maktmisbruk av samfunnets mektigste. De samme tankene ligger også til grunn i Verdis opera, skrevet 80 år senere i 1867, men da med et litt annet bakteppe. Da hadde store deler av de mange små italienske statene blitt samlet under ett flagg, men Roma og områdene rundt sto fortsatt utenfor. Verdi og andre forkjempere for et samlet Italia, ønsket Roma som hovedstad, men paven nektet å gi fra seg sin politiske makt. Verdi var en troende mann, men han kunne ikke fordra kirken. Så Pavens nei vekket noe i Verdi, og en av operaens mest radikale valg er fremstillingen av den katolske kirken gjennom Den spanske inkvisisjonen, som en kraft som står over kongen. Inkvisisjonen var en katolsk institusjon som skulle sikre den katolske troens dominans i Spania, og var kjent for sine brutale metoder og forfølgelse av kjettere. Verdi karikerte portrettet av Storinkvisitoren: han er blind, men altseende. Kritikken her er ikke så mye rettet mot den kristne tro som mot kirkens utøvelse av politisk makt. 

Det gjør Don Carlos til en av de første store politiske operatragediene der strukturer – ikke karakterer – er antagonisten, altså den eller det som skaper motstand eller konflikt. Konfliktene utspiller seg også i en familie: mellom far og sønn, i form av en umulig kjærlighet mellom sønnen og hans unge stemor, og i sønnens indre – der han vakler i forsøket på å finne seg selv. Disse ingrediensene kan alene peke mot nok et klassisk verdiansk familiedrama – hadde det ikke vært for hvem disse menneskene faktisk er, og det skal jeg komme til ganske snart.

[Lydeksempel fra åpningen]

Don Carlos var et bestillingsverk fra operaen i Paris til verdensutstillingen i 1867. Verdi var skeptisk til bestillingen. I Paris var det nemlig operasjangeren Grand opéra som regjerte, et enormt kommersielt maskineri, der underholdning var hovedpoenget. 

Begrepet Grand opéra stammer fra midten av 1800-tallet, skrevet for ett bestemt teater, l’Opéra de Paris. Det var mange andre operahus i Paris på den tiden, men forestillingene på l’Opéra var større, lenger og dyrere. De hadde mange hovedroller, flere mindre roller, et stort kor, et barnekor, et corps de ballet og det største og beste orkesteret i Europa på den tiden. De hadde instrumenter resten av Europa ennå ikke hadde hørt om.  

Verdi skrev ikke opera for at folk skulle bli underholdt, og det var kanskje den største grunnen til at han han hadde et ambivalent forhold til operaen i Paris – la grande boutique, som han kalte den. For seriøse kunstnere som han, er underholdning et middel, ikke et mål. Målet er å forandre publikum, å endre status quo. 

Samtidig som han var skeptisk, så ønsket Verdi oppdraget i Paris, da det var svært prestisjefylt. Men han var fullt klar over at et slik bestillingsverk medførte visse vanskeligheter.  

For det første måtte operaen være på fransk. Verdi komponerte kun to operaer på fransk: Les vêpres siciliennes og Don Carlos. Begge ble senere oversatt til italiensk. I kveld får dere høre Don Carlo på italiensk. 

For det andre måtte operaen ha hele fem akter, slik fransk tradisjon krevde. Fem akter, pluss pauser, betydde en svært lang forestilling, så den første utfordringen han måtte løse, var faktisk tidsplanen. Franskmennene ville spise middag før forestillingen – men ikke for tidlig – så teppet kunne ikke gå opp før kl. 19. Samtidig stengte t-bane og tog rundt midnatt, så operaen kunne ikke vare lenger enn det. Originalversjonen av Don Carlos ble fem akter lang, og Verdi var nødt til å gjøre flere kutt for å få forestillingen innenfor tidsrammen. 

Men så snart operaen ble satt opp andre steder i verden, begynte ulike operahus å gjøre egne kutt – noe som irriterte Verdi. «Hvis alle likevel skal kutte, skal jeg i det minste gjøre det på min måte», sa han. Dermed bestemte han seg etter hvert for å lage en fireakters italiensk versjon. Og hvordan løste han det? Han fjernet hele første akt. Musikalsk er den vakker, men den er ikke nødvendig for selve dramaet. 

Og balletten, Verdi kuttet balletten, ja, for glemte jeg å fortelle at en ballett også var et krav i en grand opera?  

Publikum i Paris kom ofte ikke kun for dramaets skyld, men for å vise seg fram og betrakte hverandre. Å ankomme sent var et statussymbol, og de mest innflytelsesrike skulle gjøre sin entré idet alle kunne se dem. Danserinnene i Paris-balletten hadde dessuten tette bånd til aristokratiet, både som økonomiske forbindelser og gjennom mer private relasjoner. Derfor ble balletten plassert i tredje akt, når de mektigste tilskuerne endelig dukket opp.  

Til slutt var det også et krav om at en Grand opéra måtte bygge på store historiske hendelser. Dramaet om Don Carlos passet perfekt, da det er basert på historiske karakterer og en historie som er delvis sann. 

For det historiske bakteppet er følgende: Kong Filip II er konge av Spania, under den spanske gullalderen da Spania regjerte over store deler av verden. Han er gift med Mary Tudor, Bloody Mary. Hun var Englands aller første dronning, og fikk tilnavnet den blodige på grunn av sin forfølgelse av protestantiske kjettere i England. Giftermålet mellom kong Filip II og Mary Tudor skulle kjøpe fred mellom Spania og England. For å slutte fred mellom Spania og Frankrike, har Filip planer om å gifte bort sin tenåringssønn, Don Carlos, med den like unge prinsessen Elisabeth de Valois, datteren til kong Henrik II av Frankrike. Men så dør Mary Tudor, og Filip bestemmer seg for selv å gifte seg med Elisabeth. Og når den romersk-katolske kirkens representant er selveste Storinkvisitoren; og Carlos’ nærmeste fortrolige, Rodrigo, markien av Posa, taler for progressive ideer om frihet og selvstyre for Flandern   – ja, med slike historiske skikkelser kreves et musikalsk og dramatisk uttrykk, som langt overstiger rammene for et tradisjonelt melodrama. 

Don Carlos beskrives av historiske kilder som svakelig, blek, med en liten pukkel på ryggen og det ene benet mye lenger enn det andre. Han var mentalt ustabil, kunne være voldelig, og var spesielt grusom mot dyr, muligens et resultat av innavl, påstås det. Carlos hadde nemlig bare fire oldeforeldre i stedet for maksimalt åtte og seks tippoldeforeldre i stedet for 16. Hans foreldre hadde samme stamtavle som om de var halvsøsken. 

Men Verdi mente hans Don Carlos ikke hadde noe med den historiske skikkelsen å gjøre: «I dette dramaet, så strålende det er i sin form og sine edle hensikter, er allting falskt. Det er intet reelt historisk i dette drama», skrev komponisten til sin forlegger. I operaen er Don Carlos kjekk og ganske velfungerende (selvsagt en tenor). 

Den italienske regissøren Davide Livermore har valgt å flytte handlingen så tett på vår egen tid som mulig: til slutten av Franco-regimets Spania, på 1960-70-tallet, samtidig som de bruker videoprojisering av renessansekunstverk som kommenterer handlingen. Franco så på seg selv som en ny Filip II, og drømte om å gjenreise Spanias gullalder. Han kalte seg «Spanias fører, av Guds nåde», og var en av Europas lengstsittende eneherskere i det 20. århundre. Franco avskaffet demokratiet, hans vilje var lov, kirken støttet Franco og katolisismen var eneste lovlige religion. 

Når teppet går opp, har Don Carlo kjærlighetssorg etter å ha mistet sin Elisabeth. I akten som Verdi kuttet, rakk nemlig Don Carlo og Elisabeth å treffe hverandre og forelske seg, før det ble klart at Kong Filip selv skulle gifte seg med Elisabeth. Carlo oppsøker stillheten i klosteret der hans farfar, Carl V, trakk seg tilbake fra omverdenen før han døde. Han synger om det lykkelige første møte i Fontaineblue-skogen utenfor Paris, idet han hører en stemme som ligner sin farfars. (Følg godt med på statuen) Don Rodrigo, markien av Posa, Don Carlos nærmeste venn og fortrolige, dukker opp etter å ha vært en tid i Flandern. I motsetning til mange av Verdis tidligere operaer, ligger hovedrelasjonen i Don Carlo ikke mellom mann og kvinne, men mellom to menn og deres nære vennskap.

Carlo er emosjonelt ustabil, han er forelsket i sin stemor (dere vil oppleve at Elisabeth kaller Don Carlo for sin sønn, og de andre rundt dem vil kalle Elisabeth for Carlos mor, men det er altså snakk om jevngamle ungdommer som ikke er i slekt) og usikker på sin identitet som prins. Rodrigo er den som rister ham ut av denne tilstanden, og peker ut en vei for han – Du skal bli en konge for et nedtrykt folk; det flamske folk (BeNeLux). Det flamske folket hadde lenge vært blodig undertrykt av spansk styre, på grunn av deres protestantiske tro.

«Sammen skal de leve og dø, før de i deres siste åndedrag sammen kan rope FRIHET.»  

[Lydklipp Vennskapsduetten]

Dette blir motivet for vennskapet deres, og motivet for frigjøring av folket i Flandern.  

[Lydklipp Stemningsskifte] 

I den neste scenen endrer atmosfæren seg totalt.  Vi møter en av dronningens hoffdamer, prinsesse Eboli, som senere skal bedra dronningen. Hun underholder alle hoffdamene mens dronningen er inne i klosteret, i form av den kjente Slørarien, en sang med spansk-arabisk karakter. Arien omtales ofte som et Carmen-øyeblikk, riktignok skrevet før Bizets Carmen. Musikken ble sett på som vågal, med tanke på at arabere/muslimer og jøder var bannlyst i Spania under Filip II. Regissør Davide Livermore bruker en platespiller i denne scenen, som et bilde på vestlig musikk og dans, som var forbudt under Franco.  

[Lydklipp Slørarien] 

Kostymene i vår produksjon er tegnet av Mariana Fracasso, og er inspirert av designeren Cristobal Balenciaga, som designet for Franco og hans nærmeste. Balenciaga var mest kjent for sekkekjolen i sin egen levetid, og den vil dere se flere av på scenen. Motehuset gjenåpnet på slutten av 1990-tallet.

I det Elisabeth kommer tilbake fra klosteret, får hun og Carlo et øyeblikk alene sammen, der han ber henne snakke hans sak for kongen, slik at han kan reise til Flandern og være kongens forlengede arm der. (Implisitt, slik at jeg slipper å gå rundt her og bli satt ut hver gang jeg ser deg.) Elisabeth er en kvinne som setter plikt over følelser. Hun er nå Spanias dronning, og der Don Carlo lar seg styre av hjertet, forsøker hun å få ham til å akseptere realiteten de begge lever i. For hva er din plan, spør hun; drepe din far og føre meg til alteret? 

Rodrigo befinner seg så alene med kongen og benytter anledningen til å tale Flanderns sak. Her finner vi kjernen i Schiller og Verdis budskap om menneskelig verdighet og motstand mot et eneveldig styre. «Du må vise disse menneskene at du kan lede dem, ikke bare styre dem», synger Rodrigo. «Kun ved blod kan verden få fred», synger han. (Rodrigo mener krigen i Flandern må ende, mens kongen mener krig er eneste vei.) «Og bring ikke opp religionsspørsmålet, for den kampen kommer du til å tape.»

 Filip på sin side formaner Rodrigo om å vokte seg for Inkvisisjonen. Samtidig undrer kongen seg over at han tillater Rodrigo å snakke til ham på en så direkte måte, hvilket viser at Rodrigo i prinsippet er den eneste som har virkelig makt i denne operaen. Mens Carlo, Filip og Elisabeth alle er fanget av sine roller og plikter. 

Senere på kvelden, tror Don Carlo at han skal møte Elisabeth i hagen, og han uttrykker sin kjærlighet til den kvinnen som er der. Damen er prinsesse Eboli. Hun tror og drømmer om at Don Carlo er forelsket i henne. Da de begge to innser at de har tatt feil av situasjonen, blir det litt av et rabalder. Eboli sier hun vil avsløre forholdet mellom Don Carlo og Elisabeth for Kong Filip. 

Akt 2 avsluttes med et stort tableau vivant, et levende bilde, slik grand opera krevde, der alle 86 er på scenen. Her skal Kong Filip krones, samtidig som en auto-da-fé skal gjennomføres. Auto-da-fé var en troshandling, et stort politisk øyeblikk for Inkvisisjonen og for Spanias konge, hvor kjettere ble brent offentlig på bålet. Med denne scenen ville Verdi gjøre kirkens urett mot annerledestenkende tydelig for oss. Idet kjetterne blir henrettet, introduserer Verdi «stemmen fra himmelen» som lover de dødsdømte evig liv, hvilket vitner om Verdis tro på en Gud som frelser, og ikke straffer.

I Davide Livermores regi synges stemmen fra himmelen av en mor blant folket. Hun synger til sitt barn i vognen, mens hun triller forbi voldshandlingene, som et håp om at neste generasjon ikke lar historien gjenta seg. 

[Lydklipp Stemmen fra himmelen] 

Midt i alt dette leder Don Carlo seks flamske sendebud frem for kongen. Kong Filip avslår deres bønn om frihet. Carlo forlanger å få styre Flandern, som en forberedelse til å bli Spanias hersker. Filip avfeier ham kontant, og Don Carlo trekker sverdet mot sin egen far. Rodrigo, oppgitt over at Carlo ikke klarer å lese situasjonen bedre, avvæpner Carlo og gir sverdet hans til kongen, før Don Carlo blir satt i fengsel. 

[Lydklipp Ella giammai m’amò] 

Kong Filip er ensom, han har all makt i verden, men ingen ting som virkelig betyr noe. «Hun har aldri elsket meg, det er ingen plass for meg i hennes hjerte. Om bare kronen ga meg makt til å se inn i menneskenes hjerter, slik Gud kan!» synger han, i kanskje verdens fineste bassarie, hvor Verdis fantastiske evne til å skildre menneskelige følelser gjennom musikken når et høydepunkt. 

Kong Filip tilkaller Storinkvisitoren. Hva skal han gjøre med Don Carlo? «Du skal ofre din sønn slik Gud ofret sin for vår frelse», formaner Storinkvisitoren. «Men la Rodrigo få samme skjebne, han er den virkelige faren i hoffet ditt.» «Nei», utbryter Filip, «i ham har jeg funnet en likemann.» «Hvorfor er du konge, hvis du føler du trenger en likemann?» tordner Storinkvisitoren. «Slik må tronen alltid bøye seg for kirken», sukker Filip. 

Elisabeth ber om rettferdighet. Noen har stjålet smykkeskrinet hennes, og det er Eboli som har gitt skrinet til kongen. I skrinet er portrettet Elisabeth fikk av Don Carlo da de møttes første gangen i Fontainebleau. Kongen anklager Elisabeth for å være utro, Eboli får dårlig samvittighet og forteller alt til Elisabeth, også at hun har vært Filips elskerinne. Elisabeth forviser henne fra hoffet.  

Rodrigo oppsøker Carlo i fengselet. Han har påtatt seg skylden for det flamske opprøret. «Men du, Carlo, må fortsette kampen», insisterer Rodrigo, før han blir skutt av representanter for inkvisisjonen.  

Elisabeth og Don Carlo møtes igjen ved klosteret. Carlo vil dra til Flandern, for å gjennomføre det Rodrigo startet.  

Men kongen og Inkvisisjonen tar dem igjen, og i denne produksjonen lar Davide Livermore kong Filip skyte sin sønn foran alle på scenen og oss i publikum. Tyrannens arroganse. Dette gjør han for å stille oss alle et spørsmål: Hva har dere tenkt å gjøre med saken? Lar dere uretten som begås passere, eller tar dere kampen? 

Det er viktig at vi husker at demokrati er en kontinuerlig kamp, og ikke noe vi må ta for gitt. Det er en daglig kamp for menneskerettigheter og for våre rettigheter som borgere.  

 Vi lever i en tid der verdens tidligere største demokrati ikke lenger kan kalles et demokrati. I fjor var det for første gang flere autoritære regimer enn liberale demokratier. Ifølge USA-kommentator Sofie Høgestøl finnes det nå kun 29 liberaldemokratier – noe som gjør dem til den sjeldneste styreformen vi har. Det globale demokratinivået er nå tilbake på samme punkt som i 1985. Den siste tiden har vi også blitt rystet av avsløringer om maktallianser tett på oss selv, noe som har vekket tvil om dem som forvalter makten. 

I en slik tid er scenekunstens viktigste oppgave å stille kritiske spørsmål rettet mot de som forvalter makten, slik at publikum eller fellesskapet ikke overser, for å sitere Erik Bye «at våre folkevalgte ikke lenger ser folket som valgte dem, men kun ser seg selv, for da er det på tide å bytte dem ut.» 

Teater og scenekunst er viktig, fordi demokrati er viktig, og derfor har regjeringen bestemt at kunst og kultur er en del av vår totale beredskapsplan. # Timothee Chalamet

[Lydspor Vi skal møtes igjen i en bedre verden, synger Elisabeth og Don Carlo.]