Inn i Ibsens vepsebol
På Prøvesalen
– Jeg blir ikke klok på henne. Jo dypere jeg går, jo flere spørsmål får jeg. Jeg kunne spilt henne resten av karrieren min og fortsatt vært i søkemodus, sier Grete Sofie Borud Nybakken.
Gikk man inn døren hjemme hos Nasjonalballett-solisten, ville man sett en vegg dekket av ark – håndskrevne notater om Hedda Gabler, Ibsens slemmeste kvinne, og trådene hun trekker i helt til de tar strupetak på henne selv.
– Hun er både forståelig og ubegripelig destruktiv – og nettopp derfor ekte, sånn som oss; vi er jo ikke den samme personen alle dagene i livet vårt.
I prøvesalen i Bjørvika legges puslespillet nå på nytt. Koreografien friskes opp, og Gretes erfaring skal igjen finne veien inn i kroppen før hun for tredje gang står på Hovedscenen i andre del av Marit Moum Aunes Ibsen-trilogi. Da tittelrollen i Hedda Gabler ble skapt i 2017 var det hennes aller første hovedrolle.
– Det er veldig annerledes å gå inn i denne rollen nå som den ikke skal skapes fra bunnen av. Den gangen kom alt innenfra. Nå kan vi ta et skritt tilbake og se materialet i et nytt lys, fordi man har vokst – både som menneske og som kunstner.
Å elske fram individualisten
Moskva, Shanghai, Houston, Paris, Berlin. Publikum på vidt forskjellige steder i verden har opplevd Marit Moum Aunes ordløse Ibsen-forestillinger – signaturverk for Nasjonalballetten, og blant kompaniets største suksesser.
Historien om trilogien er også historien om samarbeidet mellom Grete og Marit. Grete har danset i alle tre ballettene – først i en sentral birolle i Ghosts – Ibsens Gengangere, deretter tittelrollene i både Hedda Gabler og Vildanden. Over tid har det utviklet seg en grunnleggende tillit mellom dem.
– Det er en grunn til at jeg har valgt henne til absolutt alt. For å være en god danser må du også ha et godt hode. Grete er en av Europas beste dansere, og hun har også en sterk egenvilje og stor intellektuell kapasitet, sier Marit.
«Den store hjernen som tenker ut de store tingene» – slik beskriver Marit mestertradisjonen innen både ballett og teater. Historisk har én enkelt skikkelse, som oftest en mann, stått for alle de store beslutningene mens dansernes rolle er å følge instruksjonene som blir gitt. Da Ibsen‑trilogien skulle skapes, ønsket hun å gjøre det annerledes.
– I dans kommer du knapt nærmere en kollektiv måte å jobbe på enn i denne typen produksjon. Min jobb er å samle mange gode ideer og få dem til å fungere som ett verk – slippe ting fri, men samtidig ha kontroll på helheten – og å elske fram individualisten i en kunstform der den historisk sett har kunnet oppleves som truende, fordi den utfordrer disiplinen, sier Marit.
Danserne i originalbesetningen var medskapende i utviklingen av rollene, gjennom improvisasjon som dannet grunnlaget for koreografien.
– Det å forme rollen selv er en unik luksus. Som regel er både materialet og stilen gitt på forhånd, med mange forventninger og bokser som skal krysses av, sier Grete.
Marit beskriver prosessen som å «melke fram» bevegelser som finnes i dansernes kropper, formet av tradisjonene de har jobbet i:
– Kroppene deres er fulle av fysisk fremmedspråk, fordi de har jobbet med så ulike koreografer. Det er som om de kan både nederlandsk, tysk og fransk; man ser glimt av Mats Ek her og Jiří Kylián der, sier Marit.
Friheten danserne har fått, har også endret hvordan de står på scenen, mener Grete.
– Den har tatt bort en slags film vi ofte har foran oss når vi danser, på grunn av usikkerhet eller behovet for å være noe vi ikke helt tror vi er. Her står vi fullt og helt for det vi gjør, med en helt annen avslapning og eierskap til det.
Tiden står stille
For Grete er det vanskelig å dele Hedda Gabler opp i scener. Det hele utspiller seg som én lang rød tråd, og selv er hun på scenen nesten hele tiden. Men øyeblikket da Hedda brenner Eilert Løvborgs manuskript – selve livsverket hans – er utvilsomt et vendepunkt, hvor hun mister kontrollen over konsekvensene av sine egne destruktive handlinger.
– Jeg elsker å sitte der og brenne de papirene. Det føles som om tiden stopper, sier Grete.
– Det øyeblikket, og det som skjer umiddelbart før og etter, er der Heddas handlinger tipper over i det ubegripelige.
Nu brenner jeg barnet, sier Hedda i Ibsens tekst. På Operaens hovedscene er replikkene erstattet av dansernes kroppsspråk. Over tusen mennesker følger hver håndbevegelse mens ark etter ark forsvinner i flammene.
– Det er det ytterst grusomme Hedda gjør, sier Marit. – Og hun gjør det med en dansers konsentrasjon.
– Det gjør at jeg noen ganger tenker at det kan ikke en skuespiller gjøre. Jeg elsker skuespillere – teater er hjemme for meg – men jeg er fascinert over dansens evne til å kunne løfte de enkle tingene.
Verdighet på glattisen
Når forestillingen settes opp på nytt i februar, er Grete én av bare to fra originalbesetningen på scenen, sammen med Kristian Alm i rollen som General Gabler.
– Det som har forandret seg mest, er at jeg er på et annet sted i kompaniet. Den gangen var det Eugenie Skilnand, som alltid har vært et av mine største idoler, som gjorde rollen som Thea Elvsted og lærte meg så utrolig mye. Nå har stafettpinnen gått videre – en ung danser skal danse Thea, og jeg er den som skal gi kunnskapen videre, sier Grete.
Nye dansere skal nå sette sitt preg på persongalleriet – noen for aller første gang – og med det åpnes også rommet for nye tolkninger, ikke minst av humoren som allerede ligger hos Ibsen.
– Vi har fått humoren servert av Ibsen. Noen av situasjonene, karakterene og måten folk oppfører seg på er egentlig helt hysterisk morsomme. Så det eneste vi gjør er å prøve å representere det han har skrevet, og så er det selvfølgelig opp til alle å skape sin egen karakter og sitt eget kroppsspråk, sier Grete.
Grete trekker fram Philip Currells tolkning av kunsthistorikeren Jørgen Tesman i originalbesetningen:
– Det boblet inni meg når jeg så på ham, fordi han klarte å skape en utrolig fin balanse mellom å ikke være totalt idiot, men at det alltid var noe som var litt latterlig og utilpasset, sier Grete.
– Og hjelpeløs, skyter Marit inn. – Som når man sklir på isen og skal late som ingenting; litt sånn er menneskene hos Ibsen noen ganger. De prøver å opprettholde en slags verdighet i det hjelpeløse.
Når sårbarhet blir styrke
Hedda er fanget i samtidens konvensjoner og forventninger til kvinnerollen. Skadefryd, hevngjerrighet, sjalusi og ekstrem skuffelse preger følelseslivet hennes – og man skulle tro at det var krevende å få alt dette så under huden som Grete har. Men for henne har det vært befriende å være sårbar om noen av de mest tabubelagte følelsene:
– Jeg er nok over gjennomsnittet usikker på meg selv i mitt kunstnerskap, og går med mye indre dialog som er ganske negativ. Derfor er det noe vakkert med å få lov til å vise hele spekteret – bokstavelig talt kle av seg skjoldet og bruke tornadoen av følelser inni meg som en positiv drivkraft.
Grete beskriver det som en enorm lettelse – og en forutsetning for den kraften rollen har fått.
– Alle de vonde følelsene katalyseres inn i et øyeblikk hvor jeg kan være på scenen, se ut i publikum og genuint føle og tenke: «Hva faen gjør jeg her? Altså, hva er meningen med livet?» Og det er jo det jeg noen ganger tenker når jeg står der i tutu og glitter. Det er litt terapeutisk å kunne bruke det til noe også, sier Grete.
Hun mener man må ha kapasitet til å romme de store følelsene for å kunne gi dem videre.
– Jeg har det vepsebolet inni meg hele tiden, men da kan jeg også til gjengjeld slippe det ut. Jeg vet ikke om jeg hadde kunnet pumpe det ut i den størrelsen hvis jeg ikke hadde så mye å holde inne. De demonene som vanligvis er imot meg, er et pluss nå.
Grete Sofie Borud Nybakken som Hedda Gabler / Photo: Erik Berg
Gabler