Knut Reiersrud
og Geir Sundstøl
spiller Purcell

Sannhet

Knut Reiersrud og Geir Sundstøl har kjent hverandre i over 35 år. Allikevel har de to strengemesterne nesten aldri spilt sammen. Kun på en og annen plateinnspilling for andre artister. Heldigvis finnes det folk her i landet som kan telle til to!

Tidligere Sildajazz-sjef Andreas Meland, mannen bak plateselskapet Hubro, har i flere år drømt om å la de to møtes for firhendig gitarmagi.

Kan hende det kom som en overraskelse på Meland at de to gitaristene har valgt å lage plate basert på den engelske barokkkomponisten Henry Purcells verk.

Servile gitarduetter, fremført med fotskammel og sjakett, blir det dog ikke. Her får vi frimodig improvisasjon og avstikkere til den Ville Vesten, den indiske mystikken og den svenska synden.

Reiersrud og Sundstøl har begge har en lang historie med å bearbeide musikalske verk: Franz Schubert, John Coltrane, L V Beethoven og David Bowie har alle gått gjennom de to herrers musikalske kvern.

Nå er det altså Henry Purcell sin musikk som står i fokus. Hvorfor trenger verden en «Knut og Geir vrir om på Purcell»-plate?

La oss svare litt pompøst, noe de likte på 1600-tallet:

Purcells musikk innehar en helt egen emosjonell dybde. Verkene er ofte grandiost arrangert for store orkestre. Samtidig innehar de en dybde som blant annet har skapt noen av filmmusikkens sterkeste øyeblikk. 

Det er denne dypt menneskelige og varmende kjernen i tonespråket som de to ønsker å formidle med sine gitarer.  Gjennom Reiersrud og Sundstøls tolkninger er det som om man fornemmer røttene til den britiske popmusikkens universelle kvalitet. Kombinert med det faktum at begge musikerne tidlig falt i den afrikanske/amerikanske musikkgryta, ligger det an til uhørt og kosmisk strengemagi på scenen.

Løgn

Knut og Geir er to strålende musikere. Det mange ikke vet er de også er ivrige fridykkere. På en av sine mange dykkerutflukter, på 12 meters dyp, fant de en samling stenkaker, eller 78-plater. Samlingen besto i hovedsak av Henry Purcell sin musikk. Knut og Geir tok dette som et tegn!

Dårlig hukommelse

Knut Reiersrud og Geir Sundstøl er født i hver sin ende av sekstitallet. De tilhører den siste generasjon som lærte seg å spille på egenhånd. For barn var syttiårene den siste stille tiden. I tidsrommet mellom endt skoledag og middagstid skapte man seg et fristed.

Noen sparket ball på løkka. Andre spilte kornett i det lokale korpset. Knut og Geir øvde gitar på gutterommet.

Musikkundervisning var for familier med ambisjoner innen klassisk-musikk.

For Knut og Geir var det viktigste å trykke på gitarhalsen der det låt bra. Ofte i samklang med platespilleren. Begge foretrakk å spille oppover halsen. På én streng av gangen. Det funket ofte best sammen med folkelig musikk, sånn som ofte snurret på platetallerkenen.

Dette er en mer tungvint metode enn å la handa fyke opp og ned i samme posisjon på gripebrettet. Den skaper mer friksjon. Akkurat som når du stryker fyrstikken langs stripa på en fyrstikkeske. Det er akkurat denne friksjonen, eller varmen, som bidrar til å gjøre en Reiersrud & Sundstøl-konsert til en unik opplevelse!