Kjære publikum
Romeo og Julie. Tristan og Isolde. Pyramus og Thisbe. Maria og Tony. Bendik og Årolilja.
Historien om de elskende som ikke får hverandre, går igjen på tvers av tid, språk og kunstformer. Likevel er det noe ved Romeo og Julie som gjør at vi vender tilbake til den igjen og igjen. Vi kjenner den – og likevel håper vi, hver gang, at det kanskje kan gå annerledes. Kanskje får de hverandre nå, bare denne ene gangen?
Shakespeare skrev dramaet, men for meg lever fortellingen om Romeo og Julie i musikken. Sergej Prokofjevs partitur er enestående i sin dramaturgi – hver følelse og karakter males fram gjennom kontraster, driv og klangfarger. Det er ikke gitt hvordan man fyller dette toneuniverset med liv i dans, men det er nettopp det arbeidet som har stått i sentrum: å skape en ballett som er en forlengelse av musikken.
I denne verdenspremieren lar vi Prokofjev og Shakespeare føre oss an, på den klassisk fortellende ballettens premisser. Koreograf Kaloyan Boyadjiev arbeider her i det store, episke formatet, som vi sjelden har anledning til å skape nye verk i. Det er over ti år siden sist vi skapte en helaftens ballett i denne tradisjonen, og det stiller enorme krav – til fortelling, til struktur og til hele kompaniet.
Samtidig er det noe med dette stoffet som nærmest er skapt for dans. Shakespeares tragedie rommer så sterke følelser, så tydelige kontraster og så komplekse relasjoner at de nesten ber om å få leve i kroppene. I møtet med Prokofjevs musikk oppstår et rom hvor bevegelse kan formidle det ordene ikke strekker til for – og hvor nyansene, spenningene og de emosjonelle skiftene trer fram. For meg finnes det knapt et formspråk som kan gi oss en dypere, mer umiddelbar tilgang til denne historien enn nettopp ballett.
Derfor er det også noe helt spesielt ved at vår musikksjef, Edward Gardner, dirigerer ballett for aller første gang. Gang på gang har vi sett hvordan han bringer sangere og orkester fram til de øyeblikkene der alt faller på plass – og nå gjør han det sammen med danserne. Det har vært en glede å ha ham til stede i studio, og å se og høre hvordan han former musikken i tett samspill med det som foregår på scenen.
For snart to år siden skapte Kaloyan Boyadjiev en prisbelønt versjon av Romeo og Julie for nasjonalballetten i hans hjemby Sofia. I vår oppsetning har han skrudd til dramaet og arbeidet inngående med danserne for å løfte fram nyansene i historien. Små justeringer, særlig i andre akt, driver handlingen fram med en sterkere intensitet. Ikke minst har han satset stort på kamp- og fektescenene – med Kamen Ivanov, som er ekspert på scenekamp, på laget. Resultatet får oss til å sitte på kanten av setet med hjertet i halsen.
Shakespeares Romeo og Julie bygger på eldre fortellinger, men hos ham åpner karakterene seg i all sin kompleksitet. I denne balletten har koreografen gitt Mercutio, Romeos beste venn, en tydelig og nyansert plass – han er ikke bare en av gutta, men har en egen modenhet.
Det unge forelskede paret bærer stykket. I løpet av et tidsspenn på bare fire dager gjennomgår de en voldsom utvikling – fra det nesten barnlige til en altoppslukende erfaring av kjærlighet og tap. Det er noe hjerteskjærende i dette, i møtet mellom håpet de bærer og presset som legges på dem om å føre familiens ære videre.
Dette er også en historie som alltid gjenoppfinner seg selv. Fra Shakespeare til Zeffirelli, Baz Luhrmann og West Side Story – hver tid finner sin versjon. Også vi har ønsket å være en del av denne tradisjonen, ved å videreføre og skape noe varig: en oppsetning som snakker til publikum med flere desenniers perspektiv.
I arbeidet med denne produksjonen har vi villet bringe fram en verden som er så vakker og levende som overhodet mulig. Scenograf og kostymedesigner Christopher Oram og lysdesigner Neil Austin er begge blant de fremste i verden og mottakere av noen av de mest prestisjetunge internasjonale scenekunstprisene. Sammen med våre egne verksteder og fagmiljøer her i operahuset, lar de Verona ta form på scenen.
Romeo og Julie er en udødelig fortelling. Den er utvilsomt en tragedie, men den bærer også i seg komediens lys – og kanskje er det nettopp derfor den fortsetter å treffe oss.
Musikken dikterer. Historien lever i partituret. I dansen får den sin form.
Og hver gang vi møter den, håper vi på nytt.
Velkommen.
