– Vi lever gjennom Romeo og Julies historie hver dag

I dette øyeblikket erklærer to elskende sin forbudte kjærlighet til hverandre fra en balkong. Shakespeares tragedie fra 1590-tallet spilles nærmest kontinuerlig på scener over hele verden, og i ballettrepertoaret står Romeo og Julie på linje med Svanesjøen og Nøtteknekkeren. 

Vi vet hvordan det ender for det unge paret. Likevel ser vi det skje, igjen og igjen. Hva er det ved denne historien som nekter å slippe taket? 

– Vi lever gjennom en slags Romeo og Julie-historie hver dag. Det finnes helt sikkert mennesker i Ukraina eller Russland der den ene er Romeo og den andre Julie, og hvor de tilhører hver sin side av en konflikt, sier koreograf Kaloyan Boyadjiev. 

Nå skaper han sin egen versjon for Nasjonalballetten. Selv mener han historien alltid vil være relevant, fordi den speiler vår egen virkelighet: 

– Det er en fortelling som stadig gjentar seg. Vi vil alltid ha unge mennesker som forsøker å bryte med normene og reglene andre har satt, som kjenner at noe ikke stemmer og at noe må endres. Det handler om to mennesker som tror på retten til å være den de ønsker å være. 

Shakespeare er kjent for sitt språk, og den helt spesielle rytmen og musikken i dem. I ballettens ordløse uttrykk får denne kvaliteten en ny form. 

– Før vi snakker, beveger vi oss. Vi danser som barn. Kroppen uttrykker noe før vi setter ord på det. Vi er kanskje ikke bevisste på det, men vi oppfatter følelser gjennom hvordan mennesker beveger seg. Derfor er ballett en så emosjonell kunstform – og, etter min mening, en av de mest direkte måtene å formidle følelser på. 

Hva nå?  

Kaloyan Boyadjiev står bak juleballetten som over 200 000 publikummere har sett i Bjørvika: selveste Nøtteknekkeren. Nå har han tatt fatt på et annet av ballettrepertoarets mest ikoniske verk, som de fleste store koreografer har skapt sin egen versjon av. 

Det blir den første nye versjonen for Nasjonalballetten siden Michael Corders oppsetning fra 1992. Ideen har fulgt ham lenge. 

– Jeg husker at Ingrid Lorentzen spurte meg etter premieren på Nøtteknekkeren i 2016: «Hva nå?» Da svarte jeg Romeo og Julie. 

Likevel skulle det ta tid før prosjektet ble realisert.  

–  Vi ventet lenge på å finne riktig kunstnerisk team. Og nå er jeg glad for at det tok den tiden det tok, fordi man utvikler seg underveis – både i måten man tenker og ser ting på. Det er som med en god vin: Ideene må få modne.   

Ambisjonen var tydelig fra begynnelsen av: å skape noe som kan vare.  

– Helt fra starten hadde jeg et ønske om å skape en Romeo og Julie som kan stå seg over tid. Allerede da vi snakket med scenograf og kostymedesigner Christopher Oram første gang, sa jeg: «Se for deg at dette skal kunne spilles om 20, 30 år.» 

– Derfor var det viktig for meg å skape et verk som i en viss forstand er klassisk. Jeg sier ikke at moderne verk nødvendigvis blir fort utdatert – men det er vanskelig å skape noe nytt som kan gå igjen over generasjoner. Jeg er fortsatt veldig opptatt av strukturen, nesten som i en neoklassisk ballett. 

I forkant av premieren i Oslo har Kaloyan vist en tidligere versjon av Romeo og Julie i hjembyen Sofia, som vant den bulgarske danseprisen IMPULS i to kategorier. 

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å jobbe med nasjonalballetten i Sofia, fordi jeg føler at jeg nå tar enda et steg videre i å forbedre produksjonen. Samtidig er det visuelle uttrykket skapt helt nytt her i Oslo. 

– De største endringene i koreografien ligger i det vi kaller mise-en-scène – de mellomliggende scenene der historien virkelig fortelles. Det gjelder blant annet konfrontasjonen mellom Romeo og Tybalt i ballsalen, hvor han oppdager at Romeo har tatt seg inn i Capuletenes hus.   

Fra danser til koreograf 

For Kaloyan er dette ikke bare et kjent verk, men en erfaring han bærer med seg fra sin tid på scenen. Som tidligere solist i Nasjonalballetten har han selv danset rollene som både Romeo og Mercutio. 

– Jeg har opplevd denne balletten innenfra, følelsesmessig. Det var en annen koreografi og en annen produksjon, men rollene er de samme. Da jeg danset dem, levde jeg meg inn i dem på min måte, og noe av det kjenner jeg igjen i det jeg skaper nå. 

Samtidig er ikke målet å gjenskape det han selv har gjort, men om å åpne rom for dansernes egne tolkninger.  

– Vi snakker om hvordan jeg ser karakterene, men i stor grad handler det om den enkelte bringer med seg til scenen. 

Det er her forestillingen oppstår. 

– Ballett er øyeblikkets kunst. Mine ideer og min koreografi danner strukturen, men det er danserne som gir forestillingen farge. Hver av dem tilfører sitt eget særpreg. 

Et verk for hele kompaniet 

Som helaften stiller Romeo og Julie store krav til Nasjonalballetten: nær 60 av kompaniets 70 dansere står på scenen samtidig, og flere besetninger deler på mange av rollene.  

– For ballettkompaniet, og særlig for solistene, innebærer det en stor innsats som gir rom for fordypning i rollene og mer detaljert karakterarbeid. Det er nettopp slike verk som utvikler kompaniet, både kunstnerisk og som ensemble. 

Kaloyan fremhever også at produksjonen gir alle en mulighet til å tre tydelig frem – som kunstnere og som mennesker.  

– For meg finnes det ingen små roller. Alle på scenen må gi hundre prosent for at verket skal leve. Se for deg et maleri: Hvis du bare har blikkfanget, og lar resten stå tomt, blir det ikke et godt bilde. 

I denne oppsetningen møtes dansere på tvers av erfaring – fra unge utøvere til etablerte solister, og også noen av Nasjonalballettens tidligere dansere. Flere av danserne i hovedrollene startet karrierene sine i Nasjonalballetten UNG, talentsatsingen Kaloyan selv var med på å etablere for over ti år siden. 

– De er voksne mennesker, og jeg har jo egne barn, men det er litt som å se barna mine vokse opp. Da de begynte var de veldig unge, og nå ser jeg dem gå inn i hovedroller, både i denne og andre produksjoner. Det er veldig givende. Samtidig er jeg ganske kritisk, fordi jeg vil at de skal lykkes. 

Musikkens maskineri 

– Jeg starter alltid med musikken. Prokofjevs Romeo og Julie er et av de beste ballettpartiturene som noensinne er skrevet. Det er fullt av følelser og begjær, kjærlighet og hat, og maler så sterke bilder.  

For Kaloyan er musikken den dramatiske drivkraften i verket.  

– Prokofjev forteller meg, på en måte, når noen skal komme inn og hva stemningen i situasjonen skal være. Den gir både stor frihet og samtidig en veldig tydelig struktur.  

Samtidig handler det også om personlig tolkning. 

– Alle opplever kunst forskjellig. Her om dagen sa en kollega i studio «dette er den beste delen av hele balletten». Jeg måtte si meg uenig – for meg er det Julies mellomspill i tredje akt som er det aller beste.  

Romeo og Julie er en historie de aller fleste har et forhold til, og publikum kommer gjerne inn i salen med sine egne forventninger.  

– Jeg har forsøkt å være så nær stykket og musikken som mulig, samtidig som jeg legger til min egen visjon. Det er en krevende balanse, fordi begge deler er mesterverk.  

Det innebærer også noen justeringer – blant annet i avslutningen – og Kaloyan holder kortene tett til brystet om akkurat hvordan det ender på Operaens hovedscene. 

– Det som er litt fascinerende, er at det finnes to avslutninger. Prokofjev skrev opprinnelig en lykkelig slutt. Vi går for en dramatisk slutt, men med en liten vri.  

Verona i Bjørvika 

Det visuelle universet i Romeo og Julie er skapt i samarbeid med et Tony- og Olivier-prisvinnende team: scenograf og kostymedesigner Christopher Oram og lysdesigner Neil Austin. Samarbeidet med det kunstneriske teamet har vært avgjørende for helheten, mener Kaloyan.  

– Christopher Oram har bokstavelig talt vært med på å forvandle scenen vår til Verona. Jeg elsker hvor detaljert han går til verks – selv de minste elementene er gjennomarbeidet.

I orkestergraven står Operaens musikksjef Edward Gardner, en av vår tids mest markante dirigenter. For første gang skal det danses ballett på scenen mens han står på podiet.   

– Vi jobbet tett med partituret lenge før jeg begynte prøvene i studio. Samtidig ønsket jeg at han skulle nærme seg Romeo og Julie på samme måte som om verket skulle fremføres uten dansere. Vi har snakket mye om tempo og driv, og selvsagt har vi måttet møtes på halvveien. Han har vært gjennomgående entusiastisk og lydhør, og han er en fremragende musiker.  

Mennesket, mellom scene og sal 

– Om jeg skulle velge bare ett ord for å beskrive Romeo og Julie, kunne jeg selvfølgelig si kjærlighet, sier Kaloyan.  

– Det er det opplagte svaret – eller mot, eller ære. Men jeg vil heller si menneskelighet. Vi reagerer alle ut fra vårt eget ståsted. Jeg tror ikke at mennesker blir født enten gode eller onde; selv de som gjør gale ting, blir formet av det de har opplevd.

Til tross for alle timene, ukene og månedene som legges ned i arbeidet på scenen, er det møtet mellom scene og sal som er avgjørende for ham. 

– Jeg er veldig opptatt av publikums reaksjoner. Når jeg ser Nøtteknekkeren, følger jeg ofte med på barna i salen. Det er det jeg er mest spent på nå også – hvordan publikum vil ta imot dette. Det er det viktigste.