Pas de deux: Romeo og Julie

1. Blysjel på tomme verseføtter

Når vi først møter Romeo, er han en mann som nekter å danse. Der andre har «nimble soles» – yre danseføtter – har han blysjel – «a soul of lead». Grunnen er enkel: Romeo er forelsket i Rosaline, og å være forelsket er for Romeo å være en disippel av sonettemesteren Petrarka. Han taler i frosne paradokser om en idealisert kvinne som ikke svarer. Han lider. Kjærligheten er en tilstand han bærer alene. Den gjør ham uendelig interessant for ham selv, uendelig selvopptatt for alle andre. Han tror den elskede er unik, men hun er et produkt: en idé om Kvinnen, ikke en kvinne.

Romeo er i utakt med alt og alle. Nettopp derfor insisterer Mercutio på at han trenger å danse: «You are a lover; borrow Cupid’s wings, / And soar with them above a common bound». Det sentrale ordet er «bound»: på Cupidos vinger kan elskeren overskride vanlige folks begrensninger. Romeo protesterer.  Han er «so bound, / I cannot bound a pitch above dull woe». Romeo er så bundet (bound) av lengsel at han ikke kan bykse  (bound) over sin matte smerte. «Bound» forbinder dans, sprang og overskridelse med det bundne og begrensede.

2. Den første pas de deux

Romeo går likevel til festen i håp om å se sin Rosaline. Der får han se Julie danse, og skjønner straks hvem hun er – hun er læreren hans: «O, she doth teach the torches to burn bright» er det første han sier om henne. Han er selv fakkelen som skal lære å brenne.

Det begynner med at han berører hånden hennes. Som den Petrarca-disippelen han er, begynner Romeo straks å komponere en sonett til sin utkårede – den er det formaliserte språket han har for kjærlighet. Men Julie gjør noe Rosaline aldri kunne: hun improviserer – og svarer ham. Romeo får den første kvartetten alene. Julie svarer med den andre. Så begynner de å veksle replikker, raskere og raskere, til den avsluttende kupletten deles mellom dem – én linje hver. Det er en lukket form, men Julie åpner den.

Romeo:           
If I profane with my unworthiest hand
This holy shrine, the gentle sin is this:
My lips, two blushing pilgrims, ready stand
To smooth that rough touch with a tender kiss

Julie:
Good pilgrim, you do wrong your hand too much,
Which mannerly devotion shows in this,
For saints have hands that pilgrims’ hands do touch,
And palm to palm is holy palmers’ kiss

Romeo:
Have not saints lips and holy palmers too?

Julie:
Ay, pilgrim, lips that they must use in prayer.

Romeo:
O then, dear saint, let lips do what hands do –
They pray; grant thou, lest faith turn to despair.

Julie:
Saints do not move, though grant for prayers’ sake.

Romeo:
Then move not while my prayer’s effect I take.

Sonetten forsegles med et kyss. Rim blir berøring. Ord blir til handling. Det improviserte diktet blir en ny form for dans. Det er den første pas de deux, århundrer før den formaliseres i balletten: to kropper i gjensidig avhengighet. Den ene bærer og er motvekt for den andre. Hvert trinn finnes bare fordi partneren er der. Den kan ikke danses alene, og den krever felles takt. Faller den ene, faller den andre. Hos Shakespeare blir dette et nytt språk for kjærlighet. Kjærligheten er ikke lenger én som lider, men to som gjør – sammen, og som likeverdige.

3. Taktløs elskov, elskere i takt

Før dansen var Romeo bundet, tynget og statisk – «bound» – og samtidig løsrevet fra fellesskapet. Når Romeo møter Julie i hagen etter festen i den såkalte «balkongscenen» (Akt 2, scene 2 – det finnes ingen «balkong» i Romeo og Julie), er det derfor ikke tilfeldig at nøkkelreplikken hennes er denne: «My bounty is as boundless as the sea, / My love as deep; the more I give to thee, / The more I have, for both are infinite.» Kjærligheten hennes er ubunden og ubegrenset. Den flommer over, som havet, og bryter all økonomisk logikk: å gi den bort gir henne mer av det hun allerede har. Kjærlighet for henne er ikke mangel, men ren overflod.

Det som hindrer denne kjærligheten i å bli formløs, er nettopp takten, som de deler så lenge han klarer å følge henne. Hun lærer ham ikke en dans. Hun lærer ham å danse: å falle i takt med den andres grenseløse frihet. 

De to er i utgangspunktet ytterst ufri: familiene deres hater hverandre, hun skal giftes bort til en annen. Men så lenge hun får holde takten og regulere tempoet, er Romeo og Julie i kontakt – og danser. Det er hun som planlegger den hemmelige ekteskapsinngåelsen. Likevel frykter hun at alt skjer for fort: «It is too rash, too unadvised, too sudden, / Too like the lightning which doth cease to be / Ere one can say “it lightens”». Den største fienden i Romeo og Julie er ikke patriarkene eller samfunnet, men tiden, som slår en raskere takt enn deres egen. Farten, ikke kjærligheten, er det som dreper dem.

4. Pas de dø: målløs rytme

Dansen finnes bare i det skjulte: på festen, bak masker, i hagen om natten, bak lukkede dører. Den er intens, men også sårbar fordi den er hemmelig. Når Romeo vender tilbake fra hagen, har han blitt en annen. Romeo er i utakt med vennene, som fortsatt tror han er forgapt i Rosaline, og behandler ham deretter. Etter ekteskapsinngåelsen, som bare Julies amme og Broder Lorenzo vet om, er han i utakt med hele Verona. Han er forventet å hate familien han nettopp har blitt inngiftet i, og kan ikke fortelle hvorfor han nekter å gjøre det. Rytmen blir målløs, og avgrunnen mellom privat og offentlig sannhet umulig å danse over. Den sluker Mercutio og Tybalt. Romeo er skyld i begge drapene: han mangler et språk som kan holde virkeligheten sammen.

Når Romeo forvises fra Verona, rakner også tiden for de elskende. De to faller ut av takt med hverandre, famler og snubler på egenhånd, får ikke synkronisert kunnskapen sin.  Hun som allerede er gift, presses mot et nytt ekteskap. Budbringeren kommer ikke frem i tide. Pas de deux blir pas de dø.

5. Dans uten ende

Gravscenen – der Romeo kommer for tidlig og Julie våkner for sent, sekunder etter at han er død, for så å drepe seg selv – er så hjerteskjærende nettopp fordi den iscenesetter hvordan de to ikke lenger er koordinert og i takt. De snakker monologisk forbi hverandre i et forsøk på å gjenopprette dialogen, men rommet er tømt for ekte nærvær. Romeo feilleser Julies livstegn som dødstegn – og prøver å følge henne også inn i dødsdansen. Det er ballscenens trollspeil: kommunikasjon som ikke når frem.

Men etter Romeo og Julie finnes den gjensidige, partner-spesifikke og likeverdige kjærligheten likevel i verden – som mulighet for alle oss andre. Den kan tenkes, leves – og danses: en rytme uten ende, en lidenskap i takt. Derfor er også en ballett av Romeo og Julie ingen oversettelse av stykket. Den gir stykket tilbake sin egen form, og gjenoppretter dialogen mellom de elskende. Romeo og Julie oppfant dansen. De to kommer alltid til å danse.