Tenk deg at du lever tidlig på attenhundretallet i Italia. Tenk deg at du sitter i operahuset i Roma og året er 1816. Du spiser og drikker, spiller kort, skravler med vennene dine. Tenk deg at opera er tidens underholdning og at operaen er stedet der du kanskje treffer din utkårede. Tenk deg at du følger med på skandaler og intriger, at du dyrker glitrende sangere. Tenk deg at du merker hvordan musikken i overturen bygger seg opp, blir sterkere og sterkere, som et stort crescendo. Du blir mer og mer forventningsfull, og lite vet du at denne operaen skal bli en av verdens mest populære operaer: Barberen i Sevilla av Gioachino Rossini.  

Gioachino Rossini vokste opp i Pesaro i Italia. Familien hadde en gang vært adelig, men velstanden smuldret opp. Faren til Rossini ble kalt «ildivatsa» for sin livlige og ildfulle karakter, og han hadde mange funksjoner i den lille byen: musiker i bymusikken, bytaler, inspektør på slakteriene. Han utførte alt med bravur, feiende og flott. Han minner ikke så rent lite om en viss barberer.  

En dag møtte han Pesaros lokale skjønnhet, sydamen Anna Guidarini, og da hun ble gravid, skyndet de seg med giftemål. Gioachino ble født året etter og ble skandaløst bortskjemt, vakker etter moren, sjarmerende etter faren, full av spillopper – vanskelig å motstå. Han ble bare kalt lille Adonis etter Afrodites yndling. Lille Adonis brøt seg inn i sakristiet og drakk opp altervinen, ble forelsket 10 år gammel, hadde stevnemøte i kirken og ble oppdaget av den rasende presten. Som straff ble han satt til å jobbe i en smie, og det sies at det var her han lærte noe om rytme.  

Han var begavet, den lille ertelystne gutten. Allerede 14 år gammel spilte han både horn bratsj, cello og cembalo. Han hadde god stemme, sang i kirken og opptrådte som kormester, men det var å komponere han ville. Og 18 år gammel erklærte han seg ferdig utdannet. Han hadde jo gått 4 år på Musikk-elyseet i Bologna. Han hadde en jobb å gjøre og måtte dessuten forsørge familien. Han hadde flaks helt fra starten, og i en kombinasjon av intriger og sjarm fikk han satt opp sin første opera, bare 18 år gammel i Venezia.  

Det store gjennombruddet kom da han var 21 i 1813, med operaen Tancredi og senere Italienerinnen i Algeri. I Italia var det tegn på suksess hvis folk sang ariene dine på gaten, og nå sang alle Rossini musikk. Han var blitt kastet inn i en livlig verden der han var en lysende stjerne fra han var 18 til han ble 37.  

Rossini skrev fortere enn de fleste. Det sies at han skrev en overture like fort som tiden det tar å lage en risrett! Favorittskrivestedet var sengen, og de arkene som falt på gulvet var han for lat til å plukke opp. Det gikk fortere å skrive nye. Kvinnene elsket ham. Folk betalte store summer for at han skulle komme i selskapene deres. Restauranteierne elsket ham. Ja, han bestilte alltid de dyreste rettene. Sangerne ville at han skulle skrive for dem. Han skrev jo briljant og glitrende musikk. På 19 år skrev han 39 operaer. Han ble rik og berømt, æret og hyllet, ettertraktet og populær. Han kunne leve et liv i luksus. 

 Men så skjedde det uventede: 36 år gammel trakk Rossini seg tilbake og ville ikke skrive mer. Hva var grunnen? Denne mannen hadde jo alt, suksess, popularitet og en meget god økonomi etter 20 år med stor produksjon. Han fikk nerver, gråtetokter, ble søvnløs mistet sin berømte appetitt. Ryktene gikk at han var blitt gal. Og fallet ble stort etter det sirkuset han hadde vært en del av. Det er jo ikke et ukjent fenomen i våre dager.  

Rossini hører med til bel canto-komponistene: Tiden etter Mozarts død i 1791 og til Verdis dominans fra 1840 er nettopp bel canto-perioden. Da var stemmens klang og skjønnhet det viktigste, og sangerne skulle briljere, og melodiene skulle ha utsmykninger – ekstra toner i alle retninger. Dette kalles koloratur, og er veldig krevende å synge. Stemmene måtte være smidige og ha stort register. De skulle gnistre som et fyrverkeri! Alle ville høre operastjernene synge koloratur.  

Rossini var 24 år gammel da han ble ansatt som komponist ved Teatro Argentina i Roma. Han skulle skrive to operaer hvert år. På grunn av forskjellige forsinkelser fikk han veldig kort tid til å skrive Barberen i Sevilla for Roma. Han har selv sagt at han hadde kun 13 dager på å skrive dette 600 sider lange verket. Førstegangsoppførelsen ble møtt med buing fra galleriet, men allerede på annen forestilling var folk så begeistret at de dro hjem til maestroens hus for å applaudere. Der hadde han forskanset seg i sengen, og denne suksessen har fulgt operaen siden.  

Vår oppsetning av Barberen i Sevilla er i regi av Jetske Mijnssen og med scenografi av Herbert Murauer. I Barberen i Sevilla blir vi kjent med en stor gruppe mennesker som bor sammen i huset til doktor Bartolo. Han er en gretten gammel mann, som uforståelig nok har fått det for seg at han skal gifte seg med Rosina, som er hans unge myndling. Huset hans er som en stor, dreibar, magisk boks med trapper og dører. Her kan man både iaktta og bli iakttatt. 

Bartolo er rik, og han har mange ansatte. Egen tenniscoach, kokk, hushjelper og håndverkere. Rosina er vakker og livlig, men hva hjelper det hvis man er innestengt og passet på hele døgnet? Vel, det hjalp i hvert fall å dra en tur til Madrid en dag. Da ble hun nemlig observert av den kvinnekjære greven Almaviva. Nå har han fulgt etter henne og spiller og synger utenfor huset hver natt. Han håper å få et glimt av henne og kanskje lære henne å kjenne. Fiorello er den første solisten vi ser på scenen. Han er grevens hjelpemann og holder styr på orkesteret. Han har til og med en dirigentpinne. Orkesteret er satt sammen av Bartolos ansatte, og til og med hushjelpene er med, men grev Almaviva er ikke så raus som han burde være, så klærne hans blir tatt i pant til arbeiderne har fått betalt for musikken. Han får bare beholde det grønne skjerfet. Ingen Rosina viser seg, og greven er oppgitt.  

Da høres lystig sang inn fra huset. Nedover trappen kommer barberen Figaro og Rosina, begge i grønne fløyelsklær, nesten som tvillinger. Figaro presenterer seg som byens faktotum, en altmuligmann som alle trenger. Han har en finger med i alt, både hos Bartolo og i byen ellers, og han tar seg selvfølgelig godt betalt. I bakgrunnen skjønner greven at dette er Figaro, hans tidligere ansatte – for et sammentreff! Greven forteller at han trenger desperat hjelp med å komme seg inn til den vakre kvinnen som bor i huset. – Ikke noe problem, sier Figaro. – Jeg jobber jo her.  

Forskrekket overhører de Bartolo si at han har tenkt å gifte seg med Rosina samme dag, og han skal få hjelp av Basilio, som er musikklærer i huset, og Rosina skal holdes innelåst. – Nå haster det, sier Figaro. – Du må fortelle den vakre Rosina hvem du er, gjør det med en sang. 

Og greven forteller at han heter Lindoro, og det eneste han kan gi henne er sitt trofaste hjerte. Han har verken gods eller gull. Rosina svarer, selv om greven altså beiler i bare nettingen. Hun er nok veldig klar for å komme seg vekk fra Bartolo. Sangen blir avbrutt og planleggingen kan fortsette. Hvordan skal greven få innpass i huset? Figaros fantasi når nye høyde ved tanken på betalingen. – Forkledning er best, mener Figaro. – Du kan være full soldat. Da blir Bartolo ikke så mistenksom.  

Rosina sitter ved matbordet sammen med Bartolo og Basilio. Hun sverger at hun skal ha Lindoro, altså greven. Hun sier hun har tusen triks for å få det som hun vil. En besluttsom ung dame. Hun har skrevet et brev til den hun tror er Lindoro. Men hvordan skal hun få levert det og med hvem?  

Bartolo er besatt av tanken på at han skal gifte seg med Rosina, og det skal helst skje samme dag. Han får hjelp av Basilio, som altså er Rosinas musikklærer og som også bor i huset. Basilio mener det beste for å jage vekk greven vil være å sette ut et dårlig rykte. 

Det skal syde og frese knitre og koke, og på fire dager skal greven være vekk. 

Bartolo tror vel ikke helt på metoden og vil ordne saken selv, men Figaro overhører de skumle planene og bestemmer seg for å innvie Rosina i saken. Hun blir rasende når hun hører om Bartolos planer. Da er det hyggeligere å høre mer om den unge beileren Lindoro. – Ja, du mener fetteren min Lindoro, sier Figaro. – Ja, han er en fin fyr han. Han har bare en dårlig side, nemlig den at han er så forelsket i en viss Rosina. Du må skrive til ham fort. – Det har jeg allerede gjort, sier Rosina. Figaro tenker at kvinnelist har da virkelig ingen grenser.  

Bartolo liker dårlig at Rosina er fortrolig med Figaro. – En mann i min stilling finner seg ikke i hva som helst, mener han, og beordrer vinduer og dører låst. Det banker på døra, og inn kommer greven i forkledning. Hans innpåslitne oppførsel driver Bartolo til vanvidd. Men det er umulig å få ham ut. Kaos oppstår, og til slutt kommer ordenspolitiet og vil arrestere greven. Han unnslipper så vidt. Bartolo får hjertetrøbbel og de andre sovner utslitt på gulvet. Og slik slutter første akt. 

I andre akt har Bartolo hodepine og ligger på sofaen. Det banker på og inn kommer greven i ny forkledning. Denne gang presenterer han seg som Don Alonso, Basilios lojale elev – han har til og med klær som ligner Basilios. – Basilio er nemlig syk, sier greven, – og derfor skal jeg, hans elev, holde sangtime med Rosina. 

Men først vil den såkalte eleven gjøre Bartolo oppmerksom på noe. – Jeg fant dette brevet der jeg bor, er ikke det Rosinas kjærlighetsbrev til hennes beiler greven? Det lå slengt på gulvet. Det må jo bety at mannen ikke bryr seg, og kanskje har flere elskerinner. – Aha, tenker Bartolo. – Nå har jeg muligheten til å baksnakke greven. Han sender straks bud på Rosina.  

Basilios elev, altså greven selv, holder sangtime med Rosina, mens Bartolo sover. De håper at han ikke våkner. Rosina er aktiv og pågående. – Redd meg, er du snill! Figaro prøver å få tak i Bartolos nøkler for å kunne redde Rosina, men når den virkelige Basilio også dukker opp, ser planen ut til å gå i vasken. Basilio må ut, alle innbiller han at han er syk, har feber og er likblek. En slump penger løser som alltid saken. 

Og Figaro barberer Bartolo, slik at det unge paret kan avtale redningsaksjonen. Figaro og greven skal komme ved midnatt og føre henne vekk, men Bartolo forstår at han har blitt lurt – Forbrytere, skurker, kjeltringer: Alle er fra sans og samling her i huset! Hushjelpen Berta er hjertens enig, der hun filosoferer over kjærligheten og all galskapen rundt den. Bartolo viser Rosina hennes eget kjærlighetsbrev og påstår at hun blir bedratt. Rosina fortviler og raser. Hun skjeller ut greven når de kommer for å redde henne. – Du lot som du elsket meg for å gi meg til Grev Almaviva. Da må han gi seg til kjenne. Han er ikke Lindoro. Han er greven selv. Misforståelsen er oppklart og lykkelige kryper de i seng for å nyte.  

Men plutselig høres folk. – Fort, fort, ut, roper Figaro. Hvordan i all verden skal dette ende? Bartolo har engasjert notariet for å formalisere ekteskapet, men han blir lurt enda en gang og igjen løser bestikkelser floken. Kvelden avsluttes med bryllup for de unge, og i denne oppsetningen får vi høre greven briljere i en stor arie som vanligvis utelates. Samtidig avslører han flere sider av seg selv. Hvilke får du se når du opplever hele operaen.  

Operaen Barberen i Sevilla kan du trygt høre om igjen og om igjen, og samtidig gjerne studere teksten. Bare på den måten kan du forstå Rossinis lune humor. Barberen i Sevilla har sjarmert generasjon etter generasjon og blir hyllet som en klassiker uansett oppsetning. Musikken overmanner oss med sin smittende energi og livsglede, og husk at det er lov å le og applaudere, akkurat som på tidlig attenhundretall. God fornøyelse!