Et magisk eventyrunivers
– Hvordan oppstod ideen om å iscenesette Tryllefløyten sammen med det britiske teater- og animasjonskollektivet 1927?
Barrie Kosky: Tryllefløyten er den mest spilte tyskspråklige operaen, og en av de ti mest spilte i verden. Mange kjenner historien, musikken, karakterene. I tillegg er den «alderløs»: En åtteåring kan finne like mye i den som en åttiåring. Man er altså under et visst press når man går løs på en iscenesettelse av denne operaen. Utfordringen ligger i å akseptere verksets sammensatte natur: Ethvert forsøk på å tolke verket i bare én retning vil mislykkes. Man må tvert imot feire nettopp inkonsekvensen i handlingen og karakterene, i tillegg til blandingen av fantasi, surrealisme, magi og dypt rørende menneskelige følelser.
I 2008 så jeg 1927s første forestilling, Between the Devil and the Deep Blue Sea i London. Stykkets helt spesielle estetiske verden var en blanding av live-opptreden og animasjon, av stumfilm, «Music hall», tegnefilm og collage. Få minutter inn i forestillingen visste jeg det: disse menneskene må jeg lage Tryllefløyten med!
Jeg så det som en fordel at dette var den aller første operaen Paul og Suzanne tok fatt på – dermed var de fri for alt det forventningspresset som ofte følger med Tryllefløyten.
Stumfilmens verden har gitt oss et vokabular som vi kan bruke etter behov
Resultatet ble en helt særegen Tryllefløyten. Suzanne, Paul og jeg deler kjærligheten til revy, vaudeville, «Music hall»-sjangeren og lignende teaterformer. Og naturligvis til stumfilmen. Slik bærer vår Papageno trekk av Buster Keaton, Monostatos er litt Nosferatu og Pamina minner kanskje litt om Louise Brooks. Men dette er ikke først og fremst en hyllest til stumfilmen – til det finnes det altfor mange andre referanser og påvirkningskilder. Stumfilmens verden har snarere gitt oss et vokabular som vi kan bruke etter behov.
– Er kjærligheten til stumfilmen grunnen til at dere kaller dere «1927»?
Suzanne Andrade: 1927 er året for den første lydfilmen: The Jazz Singer med Al Jolson – en absolutt sensasjon på den tiden. Merkelig nok trodde nesten ingen at lydfilmen ville kunne slå igjennom i konkurranse med stumfilmen. Dette aspektet syntes vi var utrolig spennende. Vi arbeider med en blanding av live-opptreden og animasjon – en helt ny form, på sett og vis. Mange har brukt film som et element i teaterforestillinger, men animasjonskollektivet 1927 innlemmer filmen på en helt ny måte: Vi setter ikke opp et teaterstykke og legger film til det. Like lite lager vi en film og kombinerer den med teater-elementer. Alt går hånd i hånd. Forestillingene våre fremstår som om de er hentet fra drømmenes verden – noen ganger også marerittenes – og ligger estetisk tett opp til stumfilmens verden.
Paul Barritt: Og likevel ville det være galt å se bare påvirkningen fra 1920-årene og stumfilmen i det vi gjør. Vi finner visuelle impulser i alle epoker – i kobberstikk fra 1700-tallet, så vel som i nåtidige tegneserier. Vi har ingen estetiske bindinger. Det viktigste er at bildet passer. Et godt eksempel er Papagenos arie «Ein Mädchen oder Weibchen»: Siden han i dialogen før arien får servert et glass vin, lar vi ham også drikke noe – men ikke vin, snarere en rosa cocktail fra et kjempestort cocktailglass! Suzanne fikk ideen om at han ser rosa elefanter som til slutt begynner å fly. Da tenker jeg selvsagt straks på verdens mest berømte flyvende elefant: Dumbo! Den kommer fra 1940-tallet. Det viktige er at alt til slutt smelter sammen til en felles estetikk.
Suzanne Andrade: Vår Tryllefløyte er en reise gjennom forskjellige fantasiverdener. Men som i alle våre forestillinger finnes det en overordnet stil som sørger for at helheten ikke faller fra hverandre estetisk.
Barrie Kosky: Det sørger ikke minst deres helt særegne rytmesans for. Rytmen – både i musikken og i teksten – bestemmer animasjonene i høy grad. I det felles arbeidet med Tryllefløyten sprang timingen av animasjonene alltid ut fra musikken – og særlig i de svært forkortede dialogene, som vi har skapt i stumfilmstil med mellomtekster, eller undertitler, med klaverakkompagnement. Men hos oss er det et hammerklaver fra 1700-tallet! Og akkompagnementsmusikken stammer fra Mozart, fra hans to fantasier i c-moll KV 396 og d-moll KV 397. Det gir helheten ikke bare en enhetlig stil, men også en enhetlig rytme. En stumfilm av Wolfgang Amadeus Mozart, så å si!
– Men fungerer stykket da nesten helt uten dialoger?
Suzanne Andrade: Jeg tror at til slutt kan nesten enhver historie klare seg uten ord. Man kan strippe en historie helt ned til beinet for å finne ut hva som virkelig trengs for å forstå handlingen. Det forsøkte vi med Tryllefløyten. Man kan fortelle veldig, veldig mye også rent visuelt. Du trenger ikke to sider med dialog for å vise forholdet mellom to mennesker. Du trenger heller ingen morsom Papageno-dialog for å vise at han er en komisk figur. Et smart «gag» eller påfunn – og vi skjønner mer enn med mange dialoger.
Paul Barritt: Da er vi tilbake til stumfilmen. Det var jo ikke bare en lydfilm uten lyd, der mellomtekstene erstattet den manglende lyden. Skaperne av stumfilm forsøkte snarere å fortelle gjennom bilder det som i lydfilmen ofte ble formidlet gjennom dialoger. De fortalte en historie med gester, bevegelser, blikk osv. Mellomtekstene ble brukt svært sparsommelig.
Barrie Kosky: Denne konsentrasjonen om bildene gjør at hver tilskuer kan oppleve forestillingen på sin helt egen måte: som en magisk, levende eventyrbok, som en merkelig, samtidsmessig meditasjon over stumfilmen – en syngende stumfilm, så å si – eller som et levende maleri. Egentlig har vi hundre scenebilder, der ting skjer som vanligvis ikke er mulig på en teaterscene: flyvende elefanter, svevende fløyter med noter etter seg, showgirl-klokker … Vi flyr til stjernene og tar heisen til helvete – alt i løpet av noen få minutter.
Vår Tryllefløyte er en reise gjennom forskjellige fantasiverdener
For hele forestillingen gjelder én ting: teknikken trer aldri i forgrunnen. Selv om Paul tilbringer time etter time foran datamaskinen, mister animasjonene hans aldri sin menneskelighet – man ser alltid hans strek i alt dette.
Videoprojeksjoner i teater er ikke noe nytt, men etter få minutter blir det ofte monotont, fordi det mangler samspill mellom den todimensjonale flaten på lerretet og de tredimensjonale utøverne. Suzanne og Paul har løst det ved å la alle dimensjoner smelte sammen til ett og samme teatrale språk.
– Hva handler Tryllefløyten egentlig om?
Paul Barritt: Det er en kjærlighetshistorie, fortalt som et eventyr …
Suzanne Andrade: … kjærlighetshistorien mellom Tamino og Pamina. De to prøver gjennom hele stykket å finne hverandre – men alle andre skiller dem stadig og trekker dem bort fra hverandre. Først helt til slutt kommer de sammen.
Barrie Kosky: En merkelig, eventyrlig kjærlighetshistorie, som inneholder mange arketypiske eller mytologiske øyeblikk – for eksempel reisen de to må gjennomgå for å oppnå erkjennelse. De må gå gjennom ild og vann for å modnes. Det er urgamle innvielsesriter.
Tamino forelsker seg i et bilde! Hvor mange myter og eventyr inneholder ikke dette elementet? Helten forelsker seg i et bilde og legger ut på leting etter den avbildede personen. Og på veien til henne møter han alle slags hindringer. Samtidig går objektet for hans kjærlighet gjennom sitt eget personlige helvete, hun foretar sin egen reise. Man kan også oppleve vår iscenesettelse som en reise gjennom Taminos og Paminas drømmeverdener. Disse to drømmeverdenene møtes og danner sammen en annen, merkelig drøm. Personen som forbinder disse drømmene og verdenene med hverandre, er Papageno. Vi fokuserer spesielt på disse tre figurene. Interessant nok følger også Papageno et bilde – fantasibildet av den perfekte kvinnen ved hans side, som han nesten desperat lengter etter.
Til tross for alle de komiske elementene hersker det også en dyp ensomhet i Tryllefløyten. Halvparten av stykket handler om at mennesker er alene: Til tross for sin munterhet handler Papagenos fuglefanger-arie til syvende og sist om et menneske som føler seg ensom og lengter etter kjærlighet. Tamino løper helt i begynnelsen av operaen alene gjennom skogen. De tre damene er alene og tiltrekkes straks av Tamino. Nattens dronning er alene: Hennes mann er allerede død, og nå er også datteren blitt røvet fra henne.
Og Sarastro har riktignok et stort følge, men ingen partner ved sin side. For ikke å snakke om Monostatos, hvis utilfredsstilte kjærlighetslengsel utarter til nesten uhemmet begjær. Tryllefløyten er en fortelling om å lete etter kjærlighet – og om de ulike veiene vi tar for å finne den.
Til slutt er det også en orfeisk historie. Det handler om musikkens kraft, som kan bevege naturen og flytte fjell. Tross alt heter operaen ikke Tamino og Pamina, men Tryllefløyten!
Tryllefløyten er ikke bare et instrument – den er selve musikken, og musikk er i dette tilfellet synonymt med kjærlighet. Jeg tror det er grunnen til at så mange mennesker elsker denne operaen så høyt: fordi de ser, hører og føler at den er en universell framstilling av den evige søken etter kjærlighet som vi alle stadig foretar.
