Mennesket Mozart og følelsenes musikkhistorie 

 
Den ville historien om merkelige, gamle privilegier, dårlige gjemmesteder, latterlige utkledninger, brev, nåler og overraskende avsløringer blir ofte lest som et politisk drama. Figaros bryllup presenteres gjerne som et kraftfullt uttrykk for opplysningstidens idealer om fornuft, kritisk tenkning og sosial mobilitet. Operaen viser hvordan borgerskapet mot slutten av 1700-tallet utfordret adelens og kirkens nedarvede makt – og står som et kroneksempel på musikkens og teatrets rolle og gjennomslagskraft i politiske og samfunnsmessige omveltninger. 
 
Lorenzo Da Ponte, som skrev teksten til operaen, baserte den på teaterstykket til Pierre-Augustin de Beaumarchais med tittelen La Folle Journée, ou Le Mariage de Figaro («Den ville dagen, eller Figaros bryllup»). Da Mozart og Da Ponte kastet seg over det midt på 1780-tallet, var det relativt nytt. Likevel var det godt kjent som et saftig og kontroversielt stykke – som hadde vært forbudt i Frankrike og som keiser Joseph ikke ville ha i Wien.  
 
Premieren fant sted ved Théâtre Français i Paris i 1784, og folk gikk mann av huse for å få det med seg. I Frankrike ble det århundrets best solgte stykke. Ryktet skal ha det til at det var publikummere som døde etter å ha blitt trampet ihjel i trengselen inn til en av de 68 forestillingene. Teatret ble en stadig større og viktigere kommersiell aktør, og folk flokket seg sammen om fortellinger med kraft til å antenne noe som allerede ulmet iblant dem. Allerede Napoleon Bonaparte beskrev Figaros bryllup som «den franske revolusjonens første skudd».

En kommers og rebelsk komponist

Også Mozarts liv er en del av denne historien om kommersialitet og et sterkere offentlig borgerskap. Som 25-åring, i 1781, gjorde han opprør både mot den dominerende faren sin og arbeidsgiveren, erkebiskopen i Salzburg, og bosatte seg i storbyen Wien. Der klarte han kunststykket å tjene store penger som frilansmusiker og komponist. Han arrangerte konserter for folk flest – med seg selv som stjernesolist – og brukte billettinntektene på en stor leilighet, store fester og alt som smakte godt og så vakkert ut.  
 
Mozart hadde god nese for hva folk var opptatt av, enten det var silke, viner, østers, eksotiske smaker og lyder – eller et omstridt, tidligere forbudt og potensielt eksplosivt stykke. Og kombinasjonen av et tidligere forbudt verk og ny musikk av en av sin tids største musikalske kjendiser, det luktet det utvilsomt suksess av.  
 
Han hadde mye han skulle bevise, både for keiser Joseph II, som hadde bestilt verket, og for faren Leopold, som han hele livet hadde et mildt sagt anspent forhold til. Brevene de to sendte til hverandre viser en brutal ærlighet, både fra en sønn som sto i sterk opposisjon og som proklamerte sin sterke kjærlighet til sangerinnen Constanze Weber, og fra en far som ikke bare fordømte ekteskapet deres, men mente sønnen kastet skam over familien, både med valg av ektefelle og karrierevei. 
 
Da Figaros bryllup hadde premiere ved Burgtheater i Wien i 1786, satt faren i salen og så et stykke om en ung mann i et lidenskapelig, livsbejaende forhold uten skam – ikke ulikt hans egen sønn. Både faren og aristokratiet fikk høre denne rebellen synge: «Hvis du vil danse, lille greve, skal jeg traktere gitaren»(«Se vuol ballare, signor Contino»). Mozart lot Figaro utfordre greven i aristokratiets egen, dannede musikalske form. Både komponisten og rollefiguren forstoog kunne overklassens uttrykk, og brukte det til å leke med dem. Slik, med musikalsk eleganse og kløkt, ga Mozart arbeiderklassens opposisjon både respekt og autoritet.

Latterliggjøring, sinne, sjalusi – og tilgivelse

Selv om historieskrivere gjerne vektlegger denne revolusjonære siden av verket, var nok ikke grunnen til Mozarts valg av Beaumarchais’ stykke først og fremst politisk. Den livsbejaende, frie kunstneren ville tjene mer penger og skrev derfor det den pengesterke adelen ønsket seg: italiensk opera. Samtidig reagerte det aristokratiske publikummet umiddelbart på dansen de ble budt opp til, og ved verkets første premiere – der Mozart selv dirigerte – responderte de umiddelbart med buing, etter det de oppfattet som en mange timer lang latterliggjøring av dem selv.  
 
Også i selve verket reagerer overklassen på spillet de blir utsatt for. Greven blir kanskje latterliggjort av de andre karakterene på scenen, men av Mozart blir han behandlet seriøst, med en intens arie i tredje akt. Ved hjelp av korte motiver, skarpe rytmiske aksenter og ujevne, nesten avbrutte fraser, går han her fra aristokratisk selvtillit til irritert maktusikkerhet. Orkestret kommenterer og responderer på utbruddet og de sterke følelsene knyttet til det at en tjener skal oppleve den lykken han selv ønsker seg. Sjalusien er oppriktig vond, og greven blir ikke bare en vi ler av, men også en vi føler med.  
 
I siste scene er det den brautende, undertrykkende greven som blir talerøret for en revolusjonerende og samtidig humanistisk vending: det er han som ber om tilgivelse: «Contessa perdono». Og grevinnen gjør det; hun tilgir – på tross av alt – til stoisk musikalsk ro. Etter alt han har gjort mot henne, hadde det enkleste vært å la være. I stedet tar de fatt på en vei videre, sammen, og blir noen vi ikke bare ler av, men også kan se opp til. Mozarts rollefigurer blir noe mer enn figurer; de blir mennesker som viser en samtidig storhet og skrøpelighet – uavhengig av klassebakgrunn.

Den stille sorgen og musikkens muligheter

I tillegg til det politiske, kritiske og kommersielle potensialet i Beaumarchais’ stykke, var disse genuint menneskelige følelsene enda en grunn til at det tiltalte Mozart. Det handler om personlige erfaringer som i et enkeltmenneske kan oppleves som noe mye sterkere enn en verdensomveltende revolusjon.  
 
Dette har regissøren bak vår nye oppsetning, Matthew Wild vært opptatt av (les hans tekst om sin tolkning her – inn lenke). Han viser til Mozarts egen erfaring med og sorg over å miste et barn – noe som preget livet hans sterkt i perioden han jobbet på Figaros bryllup.  
 
I dette verket finnes det egentlig ingen barn, men det rommer likevel musikk som beskriver menneskelig sorg og smerte bedre enn noe annet, som i grevinnens «Dove sono» og Barbarinas «L'ho perduta, me meschina». Ved hjelp av musikkens muligheter til å formidle menneskelige emosjoner på tvers av tid, sted og sosioøkonomisk kontekst, rommer disse ariene noe mer enn tapet av lykkelige dager og en nål som er borte.

Å forsøke å forstå hverandre bedre

I møte med Figaros bryllup kan vi velge å fokusere på det politiske, det idéhistoriske eller det revolusjonære. Men vi kan samtidig se – eller høre – verket som lyden av erfaringer opplevd og skildret av mennesket Mozart: å oppleve utroskap, å tape privilegier, å miste et barn, å tilgi og å bli tilgitt. I denne musikalske skildringen av sinne, sorg, sjalusi, begjær og aversjon risikerer vi å møte oss selv, her og nå.  
 
«Heretter må vi forsøke å forstå hverandre bedre», synger greven, grevinnen og Susanna i andre akt («Da questo momento quest'alma conoscermi apprender potrà»). Og kanskje er det håpet som er den viktigste grunnen til at vi stadig spiller Figaros bryllup.