En utforskning av menneskelige relasjoner 

Kjærlighet og desillusjon

På terskelen til den franske revolusjonen ble Beaumarchais’ teaterstykke La Folle Journée, ou Le Mariage de Figaro (urfremført i Paris i april 1784) raskt kjent for or sine revolusjonære holdninger. Keiser Josef II nølte ikke med å forby stykket i Wien, av frykt for trusselen det kunne utgjøre mot samfunnsordenen (og kanskje også for det regjerende aristokratiets hoder).

Imidlertid var det ikke primært verkets politiske brodd som tiltrakk Mozart og Da Ponte, men dets kaleidoskopiske utforskning av menneskelige relasjoner. Operaen presenterer fire par i ulike stadier av kjærlighet og desillusjon, bundet sammen av et intrikat nett av begjær, utroskap, intriger og misforståelser. I sentrum finner vi ekteskapet mellom greven og grevinnen Almaviva: En gang var det fullt av håp og ømhet, nå er det anstrengt, forbitret og i krise.

Mozart ble kjent med Beaumarchais’ skuespill i en periode der han selv befant seg i en ekteskapelig krise. Han og hans kone Constanze hadde nylig mistet sitt første barn, Raimund, som døde bare ni uker gammel, etter å ha blitt overlatt i andres varetekt i Wien mens de to var på reise. Vi kan bare forestille oss hvilken virkning dette tapet hadde på dem hver for seg – og på ekteskapet deres. I et brev til faren Leopold, datert 10. desember 1783, klager Mozart at «vi sørger begge over vår stakkars, vakre, lubne, kjære lille gutt». I denne produksjonen har vi flettet sammen Mozart og Constanzes situasjon med Almaviva-parets, og utvidet perspektivet til også å omfatte barnas rolle – eller fraværet av dem – i livet til alle de sentrale parene.

Tiden tærer på

Ved å vektlegge familielivet og tidens gang inviterer vår produksjon også publikum til å reflektere over ulike former for makt og privilegier. Den middelaldrende greven kan besitte rikdom, status og politisk autoritet, men rivalen Figaro har fortrinn penger ikke kan kjøpe: ungdom, vitalitet og utsikten til å stifte familie. I stedet for å fremstille greven som et serie-rovdyr, viser vi ham som en dypt usikker mann som oppfører seg svært dårlig i en voldsom midtlivskrise, mens hans kone strever med å komme seg videre etter deres felles personlige tragedie. I begynnelsen av operaen er Figaro og Susanna lidenskapelig forelsket – eller drevet av begjær – og optimistiske med tanke på fremtiden, slik deres arbeidsgivere en gang var. Men gradvis begynner Susanna å stille spørsmål ved forlovedens sjalusi, hans temperament og glimtene av misogynt sinne. 

I Mozart og Da Pontes verden finnes det ingen virkelig «lykkelig slutt» – bare menneskelige relasjoner som forskyves, brytes opp og fornyer seg over tid. Det er nettopp denne emosjonelle ærligheten som gjør at operaene deres oppleves som så dypt menneskelige, og som gjør dem stadig relevante fra én generasjon til den neste.