Intervju med Peer Perez Øian
17. januar operadebuterer Peer Perez Øian i Bjørvika. Den prisvinnende teaterregissøren har gjort seg bemerket i norsk scenekunst for sin tekstnære tilnærming til stykkene han setter opp, og for å la klassikere få gjenklang i vår egen tid. Slik møter han også Benjamin Brittens kammeropera The Turn of the Screw.
Operaen er basert på Henry James’ spøkelsesfortelling fra 1889. Her er en guvernante hellig overbevist om at hun må redde to barn, Miles og Flora, fra spøkelsene Peter Quint og Miss Jessel, som går igjen på godset. Det får katastrofale følger, et barn ligger dødt når teppet går ned.
– Hva i dette stykket treffer deg?
– The Turn of the Screw treffer fordi det sier noe grunnleggende om faren ved å befinne seg i en boble – enten det er desinformasjon, forutinntatte holdninger eller egne hypoteser som aldri blir virkelighetskorrigert. Når vi ikke er villige til å ta ubehaget det innebærer å bli utfordret eller korrigert, oppstår noe farlig. Det er nettopp dette ubehaget som treffer meg så sterkt i verket, sier Øian.
– Guvernanten skal passe på to barn, men skjønner fort at det har skjedd noe urovekkende på godset de bor på. Hun begynner å se de tidligere tjenerne gå igjen som spøkelser, og prøver å finne ut om de andre på huset ser det samme som henne. Hva tenker du at spøkelsene representerer? Hvem er de, og hva vil de si oss?
– Spøkelser er jo nesten alltid en metafor for noe annet. I viktoriansk litteratur er de ofte et bilde på noe uoppgjort, det har vært et moralsk eller etisk brudd – etter tidens standarder. The Turn of the Screw begynner som en gjenkjennelig spøkelseshistorie, men vrir etter hvert perspektivet: Det som fremstår som det uhyggelige, ligger ikke bare i fortellingen, men i blikket som opplever og tolker den. Det er et trollspeil, vi blir konfrontert med våre egne forestillinger, frykter og moralske antagelser. I den forstand er det ikke spøkelsene som hjemsøker oss – det er vi som hjemsøker fortellingen.
Tåler vi det ubehagelige?
– Fortellingen tar utgangspunkt i guvernantens antagelser om at noe grenseoverskridende kan ha skjedd mellom gutten Miles og den tidligere tjeneren Quint, som er død idet stykket begynner. Det er denne antatte uretten hun forsøker å rette opp. Samtidig får verken hun eller vi som noen gang vite hva som faktisk har skjedd. Som du sier, handler det kanskje mindre om å forstå situasjonen enn om å få ryddet bort ubehaget den skaper.
– Jeg tror mye i kulturen vår legger til rette for å slippe unna ubehaget – også i måten vi møter barn på. Jeg har små barn selv, så jeg står midt i disse spørsmålene: Hva slags ubehag skal man egentlig tillate? Hva slags usikkerhet, hva slags motstand er det riktig at barn får erfare? Når begynner man å lære hva livet faktisk koster og krever?
På samme måte skjærer vi stadig bort muligheten til å være i kontakt med det vanskelige og uforutsigbare. Som for eksempel når vi diskuterer hvilke bøker det er lov å lese: Skal vi ta dem ut av skolen eller universitetet – eller skal vi heller kontekstualisere hvorfor de oppleves som problematisk i vår tid? Når tar vi de vanskelige samtalene om vår felles historie og den arven vi bærer på – spøkelsene i arven vår, både kulturelt og historisk? Denne dynamikken finnes helt tydelig i Henry James’ verk.
– Hvordan vil du si at den dynamikken utspiller seg mellom guvernanten og barna? Hvordan prøver guvernanten å opprettholde eller finne tilbake til orden – i noe som hun opplever som kaotisk, noe som har gått galt …?
– Barna eier ikke språket for dette, men de kjemper for retten til å bli egne individer – for å få lov til å gjøre feil og erfare bredden i det å være menneske. I viktoriansk tid er handlingsrommet deres svært begrenset: Barn skal være veloppdragne, sosialiseres gjennom rigide strukturer og holdes under oppsyn. For oss kan denne barndommen nesten fremstå som et fengsel. Samtidig er det slående hvordan barndommen i dag blir stadig mindre fri.
Verket minner oss på at når denne friheten forsvinner, oppstår en lengsel mot det ekstreme – ofte som en motreaksjon. Spøkelsene representerer også dette. Guvernanten kjemper, forståelig nok, ut fra sitt verdenssyn: Hvordan skal samfunnet håndtere barns møte med ondskap, drift og begjær? Verket peker også på hvem som har makt til å handle, og hvem som hele tiden blir kontrollert. For dem som overvåkes, kan det oppleves verre å være under de levendes blikk enn under de dødes.
– Ja, hva skjer med disse barna – som blir så overvåket og analysert, men også misforstått av voksne rundt dem?
– Barna lever et slags dobbeltliv. Én ting er hvem de er alene, eller i dialog med spøkelsene, og noe helt annet hvordan de opptrer overfor «samfunnet», representert ved guvernanten og Mrs. Grose. Dette har de måttet lære tidlig, og de er blitt svært gode på det. Det er dypt gjenkjennelig: Barn som vokser opp i usunne relasjoner, blir ofte eksperter på å skape personaer som passer situasjonen, og på å dekke over det som egentlig foregår.
Når guvernantens analyse strammes til – «jeg må redde disse sjelene», i et evighetsperspektiv nærmest – skrumper barnas handlingsrom inn. De settes under stadig strengere kontroll, og må kjempe hardere for friheten.
Too free with my boy?
– Det er enkelt å selv hoppe til konklusjoner i møte med antydningene om hva Quint har gjort med Miles, «too free with Miles» er nøkkelsetningen som ryster guvernanten. Idet vi hører at det har skjedd en såkalt overskridelse i møte med et barn, tenker vi raskt at dette handler om overgrep, og vil ikke høre mer. Slik er det enkelt å «bli guvernanten» i møte med dette?
– James har oss akkurat der han vil. Som publikummer får vi hele veien testet vårt eget moralske kompass ved å skifte lojalitet mellom de voksne. Samtidig plasseres vi i den samme usikre tilstanden som guvernanten. Forskjellen er at hun faktisk kunne spurt mer, undersøkt mer. Tragedien ligger i at hun handler på et ufullstendig informasjonsgrunnlag, etablerer en analyse og deretter stenger ute motstemmer. Hun tviler – men bare i sitt eget indre.
Samtidig identifiserer jeg meg kanskje sterkest med Mrs. Grose. Hun vet mer enn hun handler ut ifra, og står i et konstant dilemma mellom å støtte autoriteten eller beskytte barna. Det er en svært moderne, psykologisk situasjon: Å vite bedre, men ikke ta kampen. Presset om å føye seg kan bli enormt, og unnfallenhet får konsekvenser. Det som muliggjør radikalisering, er ofte at gode mennesker gjør for lite – for sent. På den måten blir vi alle medansvarlige, og her ender det med at et barn ligger dødt.
– Hvorfor tenker du at Miles må dø?
– Det er mange svar på det, men for meg handler det først og fremst om sjangerlek. I tradisjonelle spøkelseshistorier blir de onde åndene drevet ut, orden gjenopprettes, og man kan gå litt rystet, men trygt hjem. Det vil ikke Henry James. Han vil noe mer. Han vil plassere seg i linje med tragediedikterne, gi oss sjokket – utøve sin vold på oss som lesere.
Og da må Miles dø. Hvordan han dør, er James klok nok til bare å antyde. I overført betydning handler det om noe grunnleggende: Et menneske kan ikke leve uten frihet til å gjøre feil, til å romme både det gode og det onde. Uten den friheten er det ikke et liv.
Livet i et gullbur
– Quint representerer noe som trekker i Miles. Hva er det ved ham som er så forlokkende?
– Miles har ingen farsfigur. Faren er død, onkelen er fraværende. Quint blir en mannlig modell for ham. Han fremstår intuitivt som en figur med handlekraft og frihet – nettopp fordi han har lite å tape. For en gutt som lever i et gullbur, er denne friheten dypt forlokkende.
Quint representerer et opprør mot et rigid klassesystem, men han er ingen entydig frigjører. Han overkompenserer, griper makten begjærlig og hedonistisk. Samtidig er han, for meg, også mannen som tar Miles med ut i stallen og sier: Verden er ikke bare bibelske mennesker med fikenblader foran kjønnet. Han lar ham se hvordan sauen, grisen og hestene lever. Miles blir eksponert for livet, for naturen, for driftene – det som allerede er i ferd med å våkne i et ungt menneske. Det er en Spring Awakening på gang i ham.
Når dette i stedet blir definert som feil og forkastelig, og Quint reduseres til noe moralsk uakseptabelt, oppstår det en ubalanse i hvordan Miles’ identitet formes. Skammen kommer umiddelbart. Da står han igjen med to muligheter: enten å undertrykke det, skjule det og leve det ut i skyggene – eller å få hjelp til å forstå det, og leve med disse driftende sidene uten å bli påført skam.
På den måten kan man si at Quint gir ham muligheten til å leve friere. Vi kan fordømme det og spørre oss hva Quints agenda egentlig er. Men jeg leser ikke denne relasjonen som seksuell. Miles’ «forbrytelse» kan være så enkel som å ha sagt høyt det han har sett og forstått. Quint begjærer først og fremst makt, ikke gutter. At dette kan leses på mange måter, er nettopp det som gjør verket så rikt.
Ber oss ta stilling
– Hva vil du at publikum skal sitte igjen med?
– Hvis vi gjør det arbeidet både James og Britten krever av oss, må vi ta stilling underveis. Vi må legge merke til hvordan vårt eget barometer for sympati og antipati svinger gjennom forestillingen, og hele tiden avstemme det mot vår egen samtid. Som regissør prøver jeg å være tilskuer til verket jeg skaper: Hva er det som rører seg i meg? Går jeg for raskt inn i antipati, håper jeg at det senere blir nyansert – og motsatt.
I dag er det altfor lett å avskrive det man ikke umiddelbart kjenner seg igjen i. Dette verket krever noe annet: en slags god, gammeldags hermeneutisk sirkel, der forståelsen hele tiden justeres. Det krever arbeid!
of the
Screw