Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Elektra
Elektra

Et absurd mesterverk

97 musikere sitter klar i orkestergraven på Hovedscenen, når teppet går opp for Elektra 21. november. Petr Popelka debuterer som dirigent for dette stykket, og kaller det en ekstrem prestasjon for alle involverte.
Mann med skjegg ser rett inn i kamera Petr Popelka / Foto: Adam Olsson

– Å sette dette monstret av et orkester sammen er utrolig vanskelig. Det er virkelig teknisk krevende for alle instrumentgruppene. Elektra er et absurd mesterverk som krever nesten hundre musikere, og en av de mest interessante operaene som er skrevet. Strauss utvidet orkestret til yttergrensen, sier dirigent Petr Popelka. 

Det er første gang den 35-år gamle sjefdirigenten i Kringskastings-orkestret (KORK) skal lede an i Strauss’ monumentale verk fra 1909. Men musikken kjenner han svært godt fra før.    

– Jeg var en del av operaorkestret i Dresden, ved Semperoper, der Elektra hadde sin første premiere. Det var noe helt spesielt å spille Elektra der, hvor vi forholdt oss til originalpartituret som ble brukt ved premieren. Dresden har nær tilknytning til Richard Strauss, så i de ti årene jeg spilte ved Staatskapelle Dresden, spilte jeg mye av hans musikk, og det har blitt en viktig del av livet mitt, forteller Popelka.  

Med sitt tett orkestrerte og ofte svært urovekkende og atonale lydbilde lærer vi Elektra å kjenne. I sentrum står den traumatiserte datteren, som vil hevne sin avdøde far ved å drepe morderne hans – hennes egen mor Klytaimnestra og hennes elsker Aigistos.   

– Dette er det minst likegyldige stykket som finnes – det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Musikken spenner fra én musiker til 97 musikere – og det bruker Strauss for alt det er verdt. Kan du tenke deg lyden av nesten hundre musikere? For å så gå helt ned til én? Det er utrolig dramatisk, sier bratsjist Juliet Jopling.  

 

I Elektra utvidet Strauss orkestret til det unormale. På det meste kan 111 musikere sitte i graven, og gjør de ikke det, må musikerne spille flere instrumenter. Jopling må med seks av sine bratsjist-kollegaer veksle over til fiolin to ganger. Og blåseseksjonen består av åtte klarinetter, en kvartett av wagnertubaer, samt basshorn og heckelfon.  

– Vi har opp mot 40 forskjellige instrumenter i hele orkestergraven – og vi må holde konsentrasjonen på en helt annen måte enn vanlig. Lyden er så tett, det er så mye å lytte etter og umulig å få med seg alt. Jeg blir aldri ferdig med å spille dette, for jeg hører nye ting hver gang, sier kontrabassist Patrick Wilder.  

 Wilder påpeker at lydbildet er så massivt at han som musiker sikkert burde ha ørepropper, selv om han helst ikke vil bruke det.  

– Bakerst i kontrabassrekken går det greit med ørene våre når vi spiller alene, men når sangerne kommer … vi blir jo helt blåst, det er mye lyd.   

  

Kvinne med øks i blått lys foran hus Foto: Adam Olsson