Et skrekkelig hus
Gun-Brit Barkmin / Foto: Erik Berg
Erlend Birkelands hus har blitt et fast inventar å regne i samarbeidet med Ole Anders Tandberg. Fra Et deilig sted på Nationaltheatret til Lady Macbeth fra Mtsensk og Rigoletto på Den Norske Opera & Ballett har Birkelands signatur stått som navet på scenen: et hus med hemmeligheter.
– Vi har byttet ut slottet i Elektra med dette huset. Jeg har hatt hus på agendaen hele min yrkeskarriere, helt fra Et deilig sted der Wenche Foss sto nettopp i et Block Watne-hus på Nationaltheatret. Det er gjenkjennelig, og det er så mye hemmeligheter inni et hus!
– De er spesielle hus, noen av ferdighusene fra 70-tallet. Jeg har sett mange av dem i Sverige når jeg har tatt toget fra Stockholm til Oslo, men ikke så mye i Norge. Mange av dem ser så shabby ut, ustelt, slitne – og det er et særpreg jeg liker. Man kan tenke seg at det skjer et øksemord inni et sånt hus, det har i alle fall jeg gjort når jeg har kjørt forbi det. Også håper jeg ikke at eiere av slike hus blir for fornærmet, sier han med et smil.
– Jeg vil at huset skal være et objekt på scenen – at det er som skåret ut av veien det står ved og plassert inni Operaen.
Birkeland debuterte som scenograf på Operaen med Ole Anders Tandbergs Poppeas kroning på Scene 2. I 2009 var det ikke et hus, men snarere et hvitt lerret, formet som en skål, som fylte scenen: et lerret hvor alt var synlig. Siden den tid har scenografien blitt betydelig mer lukket, huset til Birkeland skjuler hemmeligheter som ikke tåler dagens lys.
– Elektra kommer jo ikke inn i borgen, eller huset i dette tilfellet. Det er et stengt sted for henne. Moren Klytaimnestra og Aegist kommer ut når de skal ta seg en røyk eller drikke på terrassen, mens Elektra går rundt der som en annen utstøtt og venter på at hun, ved hjelp av broren, skal få tatt livet av mora si.
Samarbeidet med Ole Anders Tandberg strekker seg helt tilbake til karrierens spede begynnelse. Der Tandberg gjør regi, gjør Birkeland scenografien – det er et tett samarbeid.
– Vi er gode venner. Vi er som et gammelt ektepar, vi krangler innimellom, slår opp litt og finner tilbake til hverandre. Den første gangen vi hadde noe å gjøre med hverandre, var i forbindelse med Sommerteatret som 2. klassen på Teaterhøgskolen setter opp. Han og jeg skulle være scenografer(!) sammen. Vi fikk kanskje 3000 kroner på deling, og jeg husker at Ole Anders foreslo at vi skulle gjøre hele scenografien av brød. Da tenkte jeg: Dette gidder jeg ikke, og hoppet av! Birkeland ler.
– Men samarbeidet vårt startet ved at han brukte min ekskone Petronella [Barker] i Peer Gynt på Riksteatret i Stockholm. Det var en stor suksess, og jeg reiste mye ned i den perioden. Da bestemte vi oss for å jobbe sammen – og det har vi gjort siden 1995 med Macbeth på Riksscenen i Stockholm, sier Birkeland.
Foto: Adam Olsson