Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Maskeballet
Maskeballet

Drømmenes konge

Da regissør Karolina Sofulak fikk i oppdrag å sette Verdis Maskeballet i scene i både Oslo og København, måtte hun tilbake til verkets opprinnelse: til vannet og drapet på Gustav III av Sverige.
Portrett av kvinne med langt hår og briller Karolina Sofulak / Foto: Adam Olsson

Maskeballet handler om den historiske begivenheten da kong  kong Gustav III av Sverige ble skutt av kaptein Anckarström under en maskerade i Stockholmsoperaen 16. mars 1792. Men da operaen ble skrevet, i Italia på 1850-tallet, var det utenkelig å drepe en konge på scenen. Derfor ble handlingen flyttet til Boston på 1600-tallet, og det var en guvernør, ikke en konge, som mistet livet på dansegulvet.

150 år senere er historiske kongedrap ikke like brennbart, og Sofulak fant fram den opprinnelige konteksten – som kler operahusene i Oslo og København godt.

– Først og fremst ønsket vi å lage noe som spesielt henvendte seg til folk fra Østersjø-området, siden forestillingen skulle settes opp både i Oslo og København. Vi ønsket å synliggjøre sammenhengen med vannet ved begge operahusene. Men av historiske grunner lette vi også etter et hanseatisk miljø. Det skulle ikke bare være Stockholm  men noe mer estetisk hemmelighetsfullt. Vi ville at det skulle foregå ved et hoff i en fri nordisk hansaby, et slikt klaustrofobisk sted som en liten by kan vare.

– Verdi har lagt handlingen i mange av sine operaer til byer ved vannet. I tillegg til Maskeballet, som i den versjonen du bruker, foregår i Stockholm, gjelder det også for eksempel Simon Boccanegra i Genova og Otello, som utspiller seg i en havneby på Kypros. Er det en spesiell grunn til det, tror du?

– Ja, absolutt. Havnebyer egner seg godt for politiske dramaer. Jeg tror vannets rolle  først og fremst er knyttet til det faktum at vann ofte er forbundet med noe magisk eller overnaturlig. Det er noe uhyggelig med vannets foranderlighet. Vi har absolutt beholdt vannet i vårt konsept. Jeg elsker å være ved vannet selv, elsker å seile og er i det hele tatt fascinert av vann.

– Hvordan ser du på trekantdramaet mellom kongen, Amelia og Anckarström i Maskeballet?

– Jeg ser kongen som en som har blitt kronet som mindreårig. Altså en barnekonge. Det er nesten forutbestemt at han vil få en tragisk skjebne med en slik oppvekst. Da han omsider finner kjærligheten, må  den nødvendigvis være umulig: Kjærligheten til sin beste venn og rådgivers kone.

– Når det gjelder Anckarström, virker det som han bevisst lukker øynene for det som skjer. Kongen tar mer og mer av livet hans, og gjør til slutt krav på hans kone. Anckarström blir offer for det ultimate bedrageri, og handlingene hans får en interessant vri. Han er ikke en todimensjonal skurk, men en som samtidig elsker og hater kongen. Amelia forventes å være en husengel eller en slags jomfru i nød, hun trenger å bli reddet. De to viktige mennene i livet hennes ser henne grunnleggende som de to typiske rollene knyttet til kvinner i det nittende århundre: Hun er den moderlige, seksuelt uskyldige engelen i huset, og så er hun musen, den umulige kjærligheten, slik Beatrice var for Dante. De hysteriske mennene rundt henne projiserer disse rollene over på henne, og det blir til slutt en tung byrde.

– Er det noen aktuelle aspekter ved Maskeballet du vil fremheve – politisk, følelsesmessig, sosialt?

– Ja, noe av det som virkelig inspirerte scenograf Alex Eales og meg da vi begynte å tenke på stykket for flere år siden, var Meghan, hertuginne av Sussex, som på den skulle forlate Storbritannia for å bo sammen med ektemannen Harry i USA. Vi snakket om problemene disse medlemmene av kongefamilien har og den symbolske rollen de må spille. Monarkiet i England og andre steder holder på å bli utradert, på grunn av alle skandalene. Folk sier: «Vent nå litt, de er jo ikke noe bedre enn oss, det er ingen forskjell bortsett fra at de er superrike.» Det var noe lignende som satte i gang det parlamentariske demokratiet i sin tid, og så et par revolusjoner, naturligvis. I vårt oppdiktede land i Maskeballet er monarkiet også nær en slutt. Men selv om vi er inspirert av den britiske kongefamilien – også av Charles I og II, forresten – skal man ikke forvente noen konkrete, moderne referanser til dem i forestillingen. Kanskje vil det være små glimt av Ludvig XIV av Frankrike og Ludvig II av Bayern, som begge var eksentriske personligheter.

–  I tillegg kan jeg kjenne meg i kongens idealisme. Han er en drømmende konge,  som har den uheldige egenskapen at han ønsker at alle skal like ham. Han vil at alle han hersker over skal ha det bra.  Han er til en viss grad et like idealistisk menneske som jeg var da jeg begynte som regissør, hvor jeg hele tiden ville være sikker på at alle følte seg veldig, veldig komfortable i produksjonen. Men ledelse handler ikke bare om popularitetsferdigheter. For å bestå som leder, skal det skal så mye mer til enn evnen til å arrangere kule fester.

– Er det noen steder i operaen som vi bør være spesielt oppmerksomme på som publikum?

– Vi får en drømmesekvens i ouverturen, som er interessant fordi drømmens og spådommens språk senere får innvirkning på den virkeligheten som alle lever i. Under ouvertyren viser vi forholdet mellom de tre som er involvert i trekantdramaet.  Så hvis man har lagt merke til det  symbolske billedspråket under ouverturen, vil man forhåpentligvis bli ansporet til å forfølge disse bildene senere i forestillingen. Jeg vil at publikum skal føle det som om de er inne i kongens hode. Det må man. Ellers vil du bare tro at han er gal. Han vil det beste. Det er hans mentale tilstand, og måten han ble oppdratt på, som gjør at han befinner seg på siden av virkeligheten.

Intervjuet er gjort i forbindelse med premieren i København i 2022.