Hjertespråket

– Jeg pleier å si at jeg har samlet på historier siden jeg var liten, sier koreograf Simone Grøtte. 

Lakselv, 1990-tallet. Det spraker i vedovnen. Simone på syv år sitter under kjøkkenbordet, eller dingler med beina fra toppen av vedkassen. Alltid lyttende når de voksne snakker; om folk og natur, tradisjoner og været i det iskalde Arktis.  

Noen ganger forteller de skumle historier, og hun blir redd. Men de virkelig kalde gufsene får hun ikke med seg: 

– Innimellom slo de plutselig over til samisk, og det skjønte jeg ikke noe av da. Jeg lærte ikke samisk som liten. Jeg husker at jeg syntes det var irriterende, og jeg prøvde virkelig å forstå hva de sa. 

Først senere begynte hun å se disse øyeblikkene i et nytt lys. 

– Jeg har unger selv, og vi slår jo over til engelsk når vi skal prøve å skjule noe. Så det som ble sagt på et annet språk, det har jeg undret meg mye over som voksen. Hvorfor gjorde de det? 

Dette minnet ble utgangspunktet for Tungrodd – Rahčamuš – Raataminen, Grøttes første verk for Nasjonalballettens dansere – og første gang kompaniet danser en forestilling som også har kvensk tematikk. Når forestillingen får urpremiere i midten av april, er det særlig den kvenske delen av hennes egen historie som får tre tydeligere frem.   

En tung bør 

Bevegelsesspråket i Tungrodd bærer preg av motstand og tyngde; det å bære på noe, å holde noe inne. Kroppene speiler også livet i nord – som hvordan man instinktivt trekker seg sammen når kulden biter, hvordan man sitter rundt et bål. Hvordan man holder kroppen annerledes når solen endelig viser seg igjen etter en lang mørketid.  

– Jeg vet ikke om det er min oppvekst i nord, eller det samiske og kvenske, men jeg har en tendens til å søke nedover, sier Simone. 

– I denne forestillingen har vi brukt det å gå og bære på ting inni seg, ting man ikke får ut, som et utgangspunkt for bevegelse. Å uttrykke motstand, men likevel komme seg fremover.  

Lydopptak av stemmer fra levde liv i nord veves sammen med dansen og Herman Rundbergs nykomponerte musikk. 

– Det er virkelige historier fra virkelige mennesker, fortalt av dem selv. De forteller om livet og hvordan det har vært. Jeg har intervjuet mange, og vi har også lett i arkiver og lyttet til gamle opptak. Det føles som å lytte inn i en annen tid. 

Andre verdenskrig er en understrøm i forestillingen, og erfaringene fra Nord‑Norge står sentralt. Også i tidligere verk har hun arbeidet med disse spørsmålene, senest i GLEMT, vist i Operaen i fjor, 80 år etter frigjøringen av Norge. 

– Når vi skal fortelle historier om motgang og motstand, for ulike generasjoner, så er krigen en stor del av det. Det var ekstremt tøft for folk i nord. Det var så invaderende. Området var strategisk viktig, med grensen til Russland og kysten, så det var mye militære styrker. Så kom nedbrenningen og tvangsevakueringen. Det gikk hardt utover sivilbefolkningen. 

Men kanskje like viktig som selve hendelsene, er det som skjedde etterpå. 

– Jeg merket tidlig at krigen er noe det er veldig vanskelig å prate om. Det ble lagt lokk på det. Man skulle gå videre. Men man gikk jo ikke helt videre likevel, fordi traumer, minner og sår fortsatt ligger der.  

Å bryte denne stillheten har vist seg å være betydningsfullt.  

– Det som har vært spesielt å se, er at det har betydd mye for folk å bli spurt om sin egen historie. Det gjør at de kanskje har kunnet slippe noe av skammen og gå med hevet hode. Det ser jeg også med min egen bestefar. Og det gikk jo lang tid før jeg begynte å spørre. Man har også et ansvar for å spørre.   

Tapt hjertespråk 

I arbeidet med forestillingen har også fornorskingsprosessen fått stor plass. En lang historisk bevegelse som, slik Grøtte beskriver det, grep inn i både det offentlige og det aller mest private. 

– Over hundre år var det en fornorskingsprosess som gjorde at folk ikke kunne snakke hjertespråket sitt. Tapet av språk, identitet og kultur, og den skammen som fulgte med det, går igjen. 

Også lovverket bar denne politikken i seg. Jordloven stilte krav om norsk navn for å kunne kjøpe jord, noe som førte til at mange endret etternavnene sine for å klare seg. 

– Det finnes mange eksempler på slike brutte bånd, og at noe utenfor hele tiden styrer at man ikke får skrive sin egen historie. 

Spesielt sterkt har det vært å høre om skolegangen. 

– Mange begynte på skolen uten å kunne språket. De satt i årevis og forsto ingenting av det læreren sa. De bodde på internat, uten voksne rundt seg som de kunne snakke med. 

Til slutt flyttet stillheten også inn på kjøkkenet. 

– Fornorskingen grep inn i det nærmeste nære. Til slutt sluttet man gjerne å snakke hjertespråket der også. Det synes jeg har vært veldig sårt å høre. 

Samtidig er det ikke bare de store historiske bruddene som interesserer henne. 

– Bare det å overleve i den tiden, å få hverdagen til å gå rundt, det var harde liv. Bjørnejegere, fiskere. Hverdagen er jo det som er der hele tiden, og det å prøve å ha en hverdag i krig og når identiteten din forsvinner, det er også noe vi utforsker i forestillingen.  

Det er særlig tonen i historiefortellingen som har gjort inntrykk: 

– De forteller de mest dramatiske historier, og så avslutter de med ‘ja, sånn var nu det’. De gjør ikke noe nummer ut av det. Det fascinerer meg veldig.  

– Og de er gode å fortelle. Den muntlige fortellertradisjonen har stått sterk i nord, alltid. Jeg føler at dette er min måte å videreføre den på.  

Ull, tre og det som binder 

Scenografien, signert Mari Lotherington, tar oss med til kjøkkenet alle historiene springer ut fra, med et stort kjøkkenbord som samlingspunkt. Her møter vi vedkassen fra Simones barndomshjem. Kaffekverna også, laget etter en kvern hennes tippoldefar smidde. 

– Hvis man ikke fikk kaffe, ble det ikke god stemning, ler hun. 

Bordet og vedkassen er laftet med kvensk lafteknute – en byggeteknikk med en ekstra krok som binder stokkene sammen, og som historisk ble brukt for å gjøre husene tettere, varmere og mer solide. 

– Mine finske forfedre bosatte seg ikke bare i Norge fordi de måtte. De brakte også med seg kultur og tradisjoner; smedkunst, håndarbeid og solid håndverk. De var dyktige tømrere. For meg har lafteknuten blitt et symbol på menneskene som kom, og det de tok med seg inn i samfunnet. 

Samtidig er den også et symbol på det som har gått tapt. Kvenenes byggeskikk ble i stor grad utslettet under nedbrenningen, og lafteknuten står igjen som en overlevning.  

Dette tapet er også synlig i landskapet hun vokste opp i. Før Simone begynte å forstå sin egen historie, kunne hun føle skam over hjemstedet sitt, som i 2007 kom med i kåringen om «Norges styggeste sted». 

– Da jeg vokste opp, synes jeg det var så utrolig flaut at bygningene var så kjipe, at arkitekturen virket nærmest kastet sammen. Det var først som voksen at jeg forsto hvorfor Finnmark ser ut som det gjør. Alt måtte bygges opp igjen så raskt som mulig.  

Spor av håndverket finner vi også på kroppene til danserne. Ull er et gjennomgående materiale i kostymene de har på seg, designet av tekstilkunstner Tonje Plur sammen med Simone selv. 

– Ull har vært livsviktig i nord. Nesten alle lag i kostymene består av ulike strikketeknikker. Det er lag på lag, akkurat som historiene. 

Plaggene har en tyngde som speiler det forestillingen arbeider med: det som bæres og tas med videre gjennom generasjoner. I skjørt, jakker og kjøkkenduken er det strikket inn mønster inspirert av fjell: 

– Det er fire fjell som har stor betydning for min historie og mine forfedre. De er med oss inn i forestillingen. 

Slik blir også kostymene bærere av minner og erfaringer – tett på kroppen, slik historiene selv er.  

Styrken i en smeltedigel 

For Simone har arbeidet med forestillingen vært betydningsfullt på et personlig plan. 

– Det å jobbe med denne forestillingen har vært en prosess for meg også. Det kvenske har fått større plass enn i tidligere verk, gjennom det å se seg tilbake i familietreet. 

Hun beskriver en erfaring mange deler. 

– Jeg har kanskje kjent litt på det å ikke føle seg samisk nok, eller kvensk nok, eller norsk nok. Jeg snakker jo ikke samisk, og det er jo et resultat av fornorskingen. Men nå har det flerkulturelle blitt en styrke for meg. Jeg ser verdien av det mye tydeligere nå. 

Nettopp derfor har det vært viktig for henne at forestillingstittelen Tungrodd – Rahčamuš – Raataminen skulle være på tre språk: norsk, samisk og kvensk. Noe av det som har overrasket henne mest i arbeidet, er hvor vanskelig det til tider har vært å skille kulturene fra hverandre. 

– Lakselv, stedet jeg kommer fra, er en stor smeltedigel av ulike folk. Det samiske, norske og kvenske har blitt vevd inn i hverandre til alle tider. Og det synes jeg er fint. Det sier noe om hvordan folk har levd i nordkalotten, om vandring, blanding og utveksling, lenge før grenser ble trukket. 

For henne gir det også resonans langt utenfor forestillingens historiske ramme. 

– I dagens verdensbilde prøver vi ofte å plassere mennesker i tydelige båser. Da kjennes det viktigere enn noensinne å se tilbake på historien og hvordan det faktisk har fungert å leve sammen gjennom århundrer. 

At Tungrodd løftes frem på denne måten, betyr mye. 

– For meg personlig, men også for det kvenske og samiske miljøet. At disse kulturene står side om side i en forestilling som dette, sender et sterkt signal. Det føles som en måte å bevare kulturene på. Det er jeg stolt av.