Víkingur Ólafsson:
Beethovens
Keiserkonsert

En pianist utenom det vanlige

«En ting er i hvert fall sikkert: Víkingur Ólafsson er ikke som andre pianister», skrev en svært begeistret Eystein Sandvik på NRK.no da stjernepianisten fra Island kom til Operaen i 2025. Også Aftenposten og DN stemte i: Dette var en konsert du ikke ville gå glipp av. 

Den gangen sto den Grammy-vinnende pianisten alene på scenen. Nå får han selskap av Operaorkestrets musikere og musikksjef Edward Gardner, når han opptrer som gjestesolist i Beethovens Keiserkonsert. 

En sjelden og unik begivenhet … høstens store konsertopplevelse. 

– Eystein Sandvik, NRK.no 
 

Kanoner og klaver  

Det er ironisk at en av verdens mest kjente pianokonserter, Beethovens femte, i dag er kjent som Keiserkonserten. Da Napoleon utropte seg selv til keiser i 1804, reagerte Beethoven med raseri og strøk dedikasjonen til ham fra partituret til sin monumentale Eroica-symfoni. Fem år senere, i 1809, ble Wien bombardert av Napoleons tropper. Beethoven var ikke mildere stemt: «For et forstyrrende, vilt liv rundt meg! Ingenting annet enn trommer, kanoner, menn, elendighet av alle slag!» 

Pianokonserten han skrev på hadde et stolt, militært preg og fikk senere navnet Keiserkonserten av pianisten og forleggeren Johann Baptist Cramer. 

Da verket sto ferdig i 1811, var Beethoven for døv til å urfremføre det selv. Siden har noen av verdens fremste pianister satt sitt preg på konserten – og nå skriver Víkingur Ólafsson og Operaorkestret seg inn i denne historien. 

Grieg i stort format  

Resten av konserten står Edward Gardner og Operaorkestret på scenen alene. De siste femten årene har Gardner markert seg som en prisvinnende formidler av nordisk musikk. På programmet denne kvelden står Edvard Griegs Lyriske suite. Her forvandles norske folkemelodier til rike, trolske orkesterklanger – fra dirrende klokkespill til det burleske og eventyrlige trolltoget i finalen. 

Verket springer ut av de lyriske klaverstykkene Grieg skrev på slutten av 1800-tallet, da pianoet fikk utbredelse som inventar i norske hjem. I 1894 orkestrerte Anton Seidl, sjef for New York Philharmonic, fire av miniatyrene og presenterte dem som Norwegian Suite. Grieg satte pris på initiativet, men var ikke helt tilfreds. Etter Seidls død reviderte han orkestreringen i tråd med sitt eget ideal – lettere, klarere og mer folkelig.  

Livskraftens triumf 

Midt under første verdenskrig skrev danske Carl Nielsen sin fjerde, og mest kjente, symfoni. Verket ga han undertittelen «Det uudslukkelige». Krisen gjaldt ikke bare verdenssamfunnet; også Nielsens eget ekteskap var i oppløsning. Likevel var det livskraften som sto i sentrum av symfonien. Øverst i partituret skrev han: «Musik er Liv, og som Livet uudslukkelig.» 

Symfonien spilles uten pauser, som én sammenhengende bevissthetsstrøm. Nielsen ville skrive musikk til alt som var i bevegelse, alt som ville leve – og samtidig romme livets store motsetninger. Den er konvensjonelt delt inn i fire satser, men innenfor disse rammene er ingenting som det pleier å være: Nielsens orkestrering kaster seg fra det ville og stormende til det lyriske og forsonende – alt på samme tid.