Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Alan Lucien Øyen: Nothing Personal
Alan Lucien Øyen: Nothing Personal

Ikke noe personlig

Alan Øyen har satt seg fore å ta vår tids tragedie til scenen. Men det er håp, også, i Nothing Personal. Håper han.
Foto: Kristian Vaage, M12 Studios

– Jeg har laget flere verk for Hovedscenen, men ingen så omfattende som The Hamlet Complex. Ingen så komplekse som Hamlet-komplekset! 

Alan Øyen ler, og med det fylles hele Operaens studio C med varme. Han har en egen evne til det; å få folk til å slappe av rundt seg. Skuldre til å senke seg. 

Men selv om han fremstår som roligheten selv, bergenseren på de nesten to meterne pluss et par centimeter med Boston-Birkenstocks, er det nok som fyller hodet hans om dagen. Senest i går satt han i kantinen med en alvorlig mine, krumbøyd over laptopen i ugjennomtrengelig konsentrasjon. Nothing Personal, hans nye helaften for Nasjonalballetten, har premiere om åtte dager. 

Er Nothing Personal enda mer kompleks? 

– Ja, den er det, vet du. Den er dessverre det. 

Sjelen og hjertet 

Han har fått rykte på seg å flytte grensene for hva som er mulig å få til i et scenerom. Alle Operaens avdelinger er vel vitende om at når Alan skaper et nytt verk for Hovedscenen, blir det stort. 

Stort som i detaljert. Nothing Personal er intet unntak. 

– Det er så vanvittig mange parametere. Alt kommer opp og ned av gulvet, og du kan jo tenke deg – de tre hjulene du har med tall på kodelåsen kan gi uendelig mange kombinasjoner, sier Alan. – Det er mye tekst, mye musikk, mye dans og scenografi. Mye som skal veves sammen. Mye å holde rede på. 

Han nevner teamet sitt ofte. Det er et vi som står bak denne forestillingen. Noen av dem har han jobbet tett med i en årrekke – scenograf Åsmund Færavaag, for eksempel, og skuespillerne i sitt eget kompani winter guests. En av dem, Andrew Wale, har han skrevet manuskriptet sammen med. En annen, Daniel Proietto, er medkoreograf og Alans forlengede arm. Flere av danserne i Nasjonalballetten har han blitt godt kjent med gjennom sine ti år som huskoreograf. 

Musikken står Alexandre Desplat for – den to ganger Oscar-vinnende filmkomponisten som nå føyer Nothing Personal til på CVen blant en rekke Wes Anderson-filmer, The Imitation Game, Benjamin Button og Harry Potter. 

– Vi kom i kontakt med hverandre for noen år siden, da jeg skulle gjøre en forestilling med Pariseroperaen, forteller Alan. – Til slutt ble det til at vi samarbeidet om et helt annet prosjekt, The American Moth med winter guests. Jeg er veldig begeistret for Desplats univers. Må nesten klype meg i armen av å få lov til å jobbe med ham og få hans originalmusikk inn på scenen. 

Han forteller at musikken er motoren i Nothing Personal, «sjelen og hjertet». Og med en egen scenisk verden som av mange er kalt filmatisk, gir det mening at Alan har en filmkomponist med på laget. 

Nothing Personal ligger kanskje nærmere en filmfortelling enn en opera eller ballett. Korte scener, ikke lengre enn to skrevne sider. Sånn som filmer har blitt nå – nitti sekunder, og så er du på et nytt sted. 

– Et hammarslag mot huvudet 

Hele scenekunstverden virker å ville ha en bit av Alan Øyen. I fjor vakte han både begeistring og provokasjon med Cri de cœur for Pariseroperaen. Winter guests turnerte i Europa og Nord-Amerika. Her hjemme gikk The Hamlet Complex Redux for fulle hus og stormende jubel, før Alan hadde regi på juleforestillingen Snøsøstera på Det Norske Teatret. 

Han har tatt et sabbatsår i år, sier han. Men for Alan innebærer det å regissere Holocaust-beretningen Hvis dette er et menneske for Nationaltheatret ikke minst den nært forestående verdenspremieren på Nothing Personal. 

Planen om det som skulle bli Nothing Personal ble lagt for flere år siden. Egentlig var prosjektet ment å bli en oppsetning av Den lille prinsen – helt til Alan snublet over et essay av James Baldwin. Ja, nettopp: det som heter Nothing Personal. 

– Det var som et hammarslag mot huvudet, som svenskene sier. Det var liksom – POH! – rett i leveren, husker Alan. – Baldwin skrev dette essayet på 60-tallet, og det kommenterer så hans samtid. Det ble klart for oss at vi måtte lage noe som kommenterer vår samtid. Og så lånte vi tittelen hans. 

I åpningen av essayet beskriver Baldwin bildestrømmen han får når han bytter mellom TV-kanaler. 

– Det kunne like gjerne vært en beskrivelse av Tinder swiping addiction eller Instagram-rabbit hole, sier Alan. – Uten at vi skal lage en forestilling om verken Tinder-avhengighet eller kaninhullet i sosiale medier, eller om James Baldwin, så ville vi i hvert fall gjøre noe som ivaretar tiden vi lever i. Og kikke nærmere på de menneskene som faller litt utenfor samfunnet akkurat nå. 

– Hva slags tid er det vi lever i, egentlig? 

– En tid som er ganske skummel å være til stede i. Med verktøy som ironisk nok er ment å skulle binde oss sammen – hyperkommunikasjonsverktøy som i ytterste konsekvens skaper mindre dialog, mindre kommunikasjon. Eller, mer kommunikasjon som blir til støy. Det er det som er så fascinerende; begrepet støy, monotoni og kaos er egentlig det samme. 

Lena Lindgren-boka Ekko er en annen inspirasjonskilde bak forestillingen. 

– Som Lindgren forteller i Ekko; begrepet kaos kommer fra «øde», «tomrom». De tingene henger jo sammen. 

Små kammerspill 

Manuset har tatt form i løpet av de siste ukene, men scenografiskissene ble overlevert Operaens verksteder for halvannet år siden. 

– Allerede før vi vet hvilken forestilling vi skal lage, tegner vi opp rammene for et univers, forklarer Alan. Med «vi» mener han seg selv og hans mangeårige scenograf og gode venn Åsmund Færavaag, som ifølge Alan er opptatt av mye mer enn bare det scenografiske i en forestilling. – Vi ville skape en verden som føltes like gyllen som en ørken, så vi har bygget oss en ørken i tre. 

Den skråstilte furuscenen er kanskje den siste gjenværende resten av ideen om Den lille prinsen. 

Nothing Personal er en fortelling med realisme i seg, og vi ønsket oss en mulighet til å clean the slate, tømme gulvet og ha rom for abstraksjon hvor de parallelle verdenene kan eksistere sånn – klikk! – side om side. 

Alan gestikulerer. Opp fra denne nøytrale ørkenen dukker det rom, interiør, små separate univers. 

– Forhåpentligvis kan de føles som små kammerspill inni en danseforestilling. Vi vever sammen dogmer og verdener som ikke opplagt hører sammen. 

 

Jeg prøver å lage teater som publikum kan ha like mye eierskap til.

Sammen med Andrew Wale har Alan villet skape det han kaller en åpen tekst, hvor publikum kan projisere inn sin egen forståelse. 

– For meg er det der det mest spennende teateret er, i spillet mellom det jeg som publikummer føler at det er, og det jeg blir fortalt at det er på scenen. Som når man leser en bok versus ser en film. I boken tegner man sin egen scenografi og sine egne ansikter på karakterene, og da er det på en måte min bok like mye som det er forfatterens. Så jeg prøver å lage teater som publikum kan ha like mye eierskap til. 

Historielinjene vi får følge, tilhører et knippe mennesker. 

En ung jente lever sitt liv på internett og sosialiserer kun gjennom datamaskinen. En eldre akademiker har fått slag og er i ferd med å miste sin litterære verden. 

En gammel dame sliter med angst og depresjoner. Bedre blir det ikke når psykologen hennes ber henne å «bli flinkere til å øve på mestringsstrategier». 

En ung gutt har låst seg inne på et rom – hikikomori heter det, det japanske fenomenet hvor mennesker velger å fjerne seg selv fra samfunnet. Det blir helt enkelt for mye. 

– Så har vi en kvinne som har vært offer for voldtekt, og som lengter etter sin døde sønn, føyer Alan til. – Og vi snakker litt om kunstig intelligens. 

Flere referanser går til gresk mytologi. 

– Voldteksthistorien er basert på myten om Philomela og Tereus. Så bruker vi et gresk kor som bakteppe – koryféen, korlederen i gresk teater, blir en forteller som binder alt dette sammen, forhåpentligvis. Det er det vi prøver å få til. Og så mye dans. Og mye tekst. Det er bare å forberede seg på at det blir teater på Hovedscenen i Bjørvika! 

Manuset begynte Alan og Andrew å skrive på halvannen uke før prøvestart i september. 

– Og hvorfor gjorde vi det, kan du spørre. Det måtte jo være mye enklere å skrive manuset på forhånd, og så bare iscenesette det. 

Alan smiler. 

Men jeg har jo kommet fram til følgende unnskyldning for å jobbe på den måten, da, og det er at man skal kunne la prosessen påvirke resultatet hele tiden, underveis. Da lager jeg ikke forestillingen hjemme alene for så å dytte folk rundt på scenen, tvert imot gjør vi det sammen fra første prøvedag. Noe en danser sier kan bli en monolog de får tilbake. På den måten får de et helt annet eierskap til materialet, sammen med skuespillerne. Koreografien kan komme fra meg, men også fra danseren i møte med det vi jobber med. 

Alle som medvirker, påvirker. Nylig ble en sang føyd til i forestillingen. Åsmund, scenografen, hadde lyttet til den i bilen. 

– Han sa «denne må du høre, denne er fin». Nå er den med i stykket, sier Alan. – Så det er sånn det funker. 

Det å kunne jobbe sånn, i dette formatet, det er egentlig ikke mulig.

Er det ikke skummelt? 

Å vite dimensjonene til scenografien, men ikke hva som skal utspille seg i den – bare uker før teppet går opp? 

– Kjempeskummelt, sier Alan, – Folk kommer bort og sier at «vi har kjøpt billetter, nå er det bare syv uker til». Å på det tidspunktet stå og ha ingenting, er skremmende. Og paradoksalt. Det å kunne jobbe sånn, i dette formatet, det er egentlig ikke mulig. 

Han sammenligner det med å dytte et tog, det å jobbe med så store produksjoner som Nothing Personal. 

– Og det toget må du få opp i fart før det ruller. Det er en tung øvelse. Akkurat der er vi nå. 

En drøy uke før premiere jobber Alan og teamet hans med å sette rekkefølgen på tekst, scener, musikk. En krevende prosess, medgir han. 

– Kudos til huset, da! Jeg er så takknemlig og stolt over alt operahuset får til, når vi jobber på en så uortodoks måte. Å få jobbe prosess helt til døren lukker seg bak siste publikummer – det er ganske imponerende å få lov til. 

Manuset er i det minste klart. Dogmene er skissert opp. Og Alan, som ikke er fremmed for å bevege seg inn i det dystre, kan stadfeste at det er en tragedie de er i ferd med å iscenesette på Hovedscenen. Om enn med et skråblikk. 

Vår tid er jo ganske tragisk, ler han. 

Vi iscenesetter jo marerittene til folk, i stor grad.

Hva tror du Nothing Personal vil fortelle oss? 

Jeg leter alltid etter at noen kommer og liksom sier at «it’s OK» og legger en hånd på skulderen. Det er på en måte moralen med alt vi prøver å lage; at livet kan være ganske vanskelig og komplisert, men det er helt okey, det. 

Så det er egentlig en del håp i denne fortellingen? 

Jeg håper det! Jeg håper det. I hvert fall håper jeg at det er ømhet. Vi iscenesetter jo marerittene til folk, i stor grad. 

Han blir alvorlig, koreografen, regissøren og dramatikeren. 

Det er ganske brutalt og voldsomt hvordan vi får se hva som foregår oppi hodene til dem som sliter mest. Og som mennesker kan vi jo være fryktelig stygge med oss selv. Så jeg håper at vi i hvert fall sitter igjen med en sånn … det kan være fint, noen ganger, å få høre hvordan folk har det. På ordentlig, ikke bare med de maskene vi går med. Ta av oss de maskene, da, være litt ærlige. Selv om det ikke er alt som er like pent bak masken. 

Nå smiler han igjen. Et gløtt mot klokken får meg til å takke for praten. Alan har tross alt en hovedsceneproduksjon å ferdigstille. 

Det passer bra, sier han og kikker ned på smarttelefonen. Daniel [Proietto] sitter nede i kantinen og lurer på når vi skal lage andreakten. 

Mann som ligger i en bitteliten seng og holder på en fugl Foto: Kristian Vaage, M12 Studios
Nothing
Personal
Til forestillingsside