Kjærlighetsskolen

Operaverdenen er full av forelskede par: Orfeus og Evrydike, Tristan og Isolde, Violetta og Alfredo, Tosca og Cavaradossi, Mimì og Rodolfo – de som dør i og for den store kjærligheten. Slik underbygger opera den sterke myten om den eneste ene: tanken om at det finnes en som er ment for bare deg – you and me, always and forever.

I Mozarts siste samarbeid med Lorenzo da Ponte kolliderer den drømmen med realiteten og det uregjerlige begjæret, hardt og brutalt.

Parene Fiordiligi og Guglielmo, Dorabella og Ferrando tror de er lykkelige. Når gutta oppfordres til å spille med kjærligheten som innsats, oppdager de hvor raskt det de trodde var sant, evig og «meant-to-be», kan rakne. De lokkes inn i en situasjon der de uansett vil tape – enten veddemålet eller kjæresten.

Det ligger derfor en stor smerte i denne komiske operaen om midlertidig partnerbytte: det vonde ved å miste det du trodde var evig og stabilt. Samtidig skjønner vi at de fire unge også liker det som skjer, både det å forføre og bli forført. I tillegg fornemmer vi at de kanskje kunne vært like lykkelige med den andre partneren – om ikke lykkeligere. Den eneste ene var visst bare den det ble.

Trivielt eller genialt?

Fra urpremieren i 1790 og opp til i dag har det vært knyttet en ambivalens til Così fan tutte. Den har blitt beskrevet som både platt og genial, og i lang tid ble verket betraktet som vulgært og amoralsk. Operaen var så å si glemt gjennom 1800-tallet. Det var først i 1922 at den ble oppført i USA, og først etter andre verdenskrig at Così virkelig fikk plass i opera-repertoaret.

Flere har pekt på et misforhold mellom den tilsynelatende trivielle librettoen og Mozarts musikk, som har blitt hyllet som mesterlig og sublim. Samtidig fyller den påståtte ubalansen mellom tekst og musikk en dramatisk funksjon, for hvor ofte er det ikke at de store følelsene utspiller seg nettopp i det som ikke blir sagt, eller i det hverdagslige og trivielle?

Così fan tutte presenterer oss for mennesker med et vell av motstridende følelser de ikke nødvendigvis har ord for å beskrive, men som vi likevel erfarer gjennom musikken. Som i Fiordiligis intense og virtuose «Per pietà», der hun kjenner på skammen ved å trekkes mot den fremmede: «Jeg brenner, men min kjærlighet er ikke lenger ren,» der treblåsere og horn svarer og utdyper den deilige, men frustrerende erfaringen.

Frøy Hovland Holtbakk, Kari Dahl Nielsen, Eirik Grøtvedt og Magnus Ingemund Kjelstad / Foto: Erik Berg

Spillet

Così viser oss forelskelsens og kjærlighetens spenn mellom to tilsynelatende uforenlige sider: behovet for trygghet, forutsigbarhet, tilhørighet og varighet på den ene siden, og dragningen mot det det ukjente, mystiske, risikofylte og eventyrlige på den andre. Guglielmo og Ferrando har valget mellom å opprettholde status quo og å bli med på spillet, Fiordiligi og Dorabella kan velge mellom kjærestenes kjente ansikter og de fremmedes mystiske mustasjer.

Det at de to gutta lykkes, at jentene så lett gir seg over og at alle parter så sterkt lever seg inn i spillet, stiller spørsmål ved kjærligheten som de fire trodde så urokkelig på i begynnelsen –  og som den kyniske Alfonso kaller en komedie. Kjærligheten avsløres som et spill mer enn noe evig og ekte.

Mozarts musikk bidrar til at parenes innstendige kjærlighet og beundring i begynnelsen – det som utgir seg for å være ekte og autentisk – også avsløres som et spill. For det er når de er utro med sine opprinnelige partnere at Fiordiligi og Dorabella blir mer interessante skikkelser, også musikalsk. Da er de ikke lenger bare jenter som kappes om å skryte av kjærestene sine, men mennesker med komplekse følelser. Det er som den falske eller iscenesatte situasjonen gjør dem mer virkelige.

Slik presenterer samspillet mellom tekst og musikk oss for et overraskende moderne bilde av kjærlighet, som noe mellom biologisk drift og sosiokulturell kontekst. Som noe foranderlig mer enn noe evig.

Fra drøm til arbeid

«Kjærlighet er menneskets tragedie», skriver idéhistorikeren Kai Aalbæk-Nielsen i firebindsverket I tidens ånd (1999–2001), der han diskuterer synet på kjærlighet fra antikken og frem til i dag. Aalbæk-Nilsen hevder at fenomenet romantisk kjærlighet er en menneskelig oppfinnelse – en sosial konstruksjon – som oppsto med særlig tyngde omkring år 1800. Vi skapte et bilde av en utopisk livslang lidenskap, som er noe annet enn det seksuelle begjæret og driften mot reproduksjon. I denne myten om den eneste ene ligger kimen til kjærlighetens tragedie:

«Romeo og Julie, Tristan og Isolde og Charlotte og den unge Werther fikk ingen barn og levde ikke lykkelig til sine dagers ende. De døde av kjærlighet. Tragedien ligger i kjærlighetens vesen, som er mangfoldig og rommer uforglemmelig lykke, konflikt, sjalusi, hat, drap, krig og selvmord, uten at det har svekket troen på at det må være mulig å finne kjærligheten i en uskyldsren form.»      

Aalbæk-Nilsen viser hvordan denne ideen har blitt repetert og forsterket gjennom romaner, dikt, operaer og senere film. Vi møter stadig forestillingen om at mann og kvinne skal passe sammen som nøkkelen til låsen, at bare to spesifikke mennesker sammen kan skape en evig fullkommenhet. Dette er bakgrunnen for at tragedien er kjærlighetens uttrykk, sier Aalbæk-Nilsen. Det er en utopisk drøm som først lar seg realisere ved å gå ut av denne verdenen, i en Liebestod. I realiteten vil kjærlighet forstått som lidenskap, ikke kunne vare mer enn noen få år. Derfor vil han ha oss til å tenke annerledes om hva dette fenomenet er eller kan være, ved å vise hvordan ideen om kjærlighet har forandret seg de siste tusenårene.

Frøy Hovland Holtbakk / Foto: Erik Berg

Kari Dahl Nielsen, Frøy Hovland Holtbakk, Eirik Grøtvedt, Magnus Ingemund Kjelstad, Audun Iversen og Birgitte Christensen / Foto: Erik Berg

Den romantiske ideen om den eneste ene går helt på tvers av et samfunn der forandring har høyere status enn å opprettholde status quo, og der man gjør alt for å unngå kjedsomhet. Kjærlighet er i beste fall et skrøpelig kompromiss mellom tre dimensjoner: et følelsesfelleskap mellom to personer, seksualitet og gjensidig respekt, skriver Aalbæk-Nielsen. Ved å vekke oss opp fra drømmen om kjærlighet som pasjon og lidenskap, i motsetning til det rasjonelle i det å velge hverandre, mener han at vi kan forsterke samarbeidsfellesskapet mellom to individer.

Sett på denne måten er kanskje ikke kjærligheten så utopisk likevel, dersom den ikke forstås som en følelse alene, men også som et valg og en livsform. «Heldig er den som i allting vil bestride myter og fordommer med sunn fornuft», synger ensemblet før teppet går ned i Così fan tutte.

En person er ikke ens eneste ene, men må gjøres til det, noe som krever beinhard jobbing når det rasjonelle valget møter driftene, behovet for trygghet møter behovet for eventyr, og behovet for bevis møter nødvendigheten av å satse og tro. «Te lo credo, gioia bella» – «Jeg tror deg, min kjære», er Guglielmo og Ferrandos siste ord.

Når de fire ender opp med den samme partneren de startet med i begynnelsen av operaen, men samtidig med erfaringen om at det de har mellom seg er noe ganske skrøpelig og ikke nødvendigvis skjebnebestemt, så er det kanskje ikke særlig romantisk. I hvert fall ikke sett i lys av hva opera, poesi og film har lært oss om hva kjærlighet er.

«Å elske et annet menneske er den vanskeligste oppgave vi noen sinne blir betrodd, det arbeidet gjør alt annet til innledende øvelser», skriver Rainer Maria Rilke, som siteres på første side av Aalbæk-Nielsens bok. I motsetning til Orfeus og Evrydike, Tristan og Isolde, Violetta og Alfredo, Tosca og Cavaradossi, Mimì og Rodolfo, står ikke Ferrando og Dorabella, Fiordiligi og Guglielmo overfor hjerteskjærende død og evig kjærlighet, men overfor mye hverdag og atskillig jobb. Vi aner ikke om de blir lykkelige, bare at de vil prøve, ikke med den eneste ene, men med den de har valgt.