Til å grine av

Jeg glemmer aldri mitt første møte med en kontratenor på scenen. Jacek Laszczkowski gjorde rollen som keiser Nero i Monteverdis Poppeas kroning, denne grusomme tyrannen som drepte for fote, og gjorde akkurat det han lystet med folk rundt seg. Man kunne forventet en mektig bass hos en slik skikkelse. Isteden, i Neros første arie, ble salen fylt av krystallklar sang, så lys at jeg var sikker på at det var en av sopranene jeg hørte. Det traff midt i magen, og jeg fikk frysninger. Den brutale rolleskikkelsen som nærmest lød som en gudinne, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Siden har den litt mystiske og nærmest androgyne kontratenorstemmen fortsatt å gi meg gåsehud, og er utmerket når jeg trenger en vakker motvekt til ulike situasjoner.  

Min reaksjon var ikke uvanlig, har jeg forstått. Publikum blir ofte både forvirret, glade, sjokkerte eller oppspilte første gangen de hører en kontratenor på scenen. For det er noe med denne stemmen som gjør alle forventninger til skamme. Du venter å høre en tenor, en baryton eller en dyp bass, men så er det nærmest en mezzosopran, eller iblant en soprans stemme, som fyller rommet, usedvanlig rent, med volum og kraft og klang, hinsides det man tror er mulig for en mannlig stemme. 

Musikk skrevet for kastrater 

Kontratenorstemmen skriver seg tilbake til polyfon (flerstemmig) musikk fra 14. og 15. århundre. I renessansen tolket man Pauli ord om at kvinner skulle tie i forsamlinger, dithen at de ikke kunne synge i kirken. Kontratenorene fylte dermed denne stemmen i liturgiene, enten som solister eller med korguttene og guttesopranene. Men kastratene begynte å gjøre seg gjeldende i kirkekorene, og fikk en stadig større popularitet.  I det som regnes som den første fullstendige opera, Monteverdis Orfeus fra 1607, var det kastrater i flere av rollene.  

Kontratenorer vs sopranister 

En sopranist er en mannlig sanger som synger musikk skrevet for en kvinnelig sopran eller sopranleiet (høyeste kvinnestemme), til forskjell fra en kontratenor som synger musikk skrevet for mezzosopraner, eller altleiet (originalt skrevet for kastrater). I utgangspunktet er sopranisten en tenor (høyeste herrestemme) med en nærmest naturlig tilgang til den vokale klangen typisk for en sopran. En moderne sopranist – som Samuel Mariño – er i utgangspunktet en kontratenor med en lysere og bedre utviklet falsett. 

Begrepet kontratenor er kanskje det som er mest kjent for publikum, og brukes nok ofte også om sopranister. 

De første store operastjernene 

Den groteske historien om kastrater har sin opprinnelse i det bysantiske riket, og opp gjennom århundrene var evnukk-sangerne godt kjent. Denne anerkjennelsen varte helt til Konstantinopels fall i 1204. Deres skjebne videre er uklar – helt til de dukket opp igjen i Italia på midten av 1500-tallet, blant annet i Det sixtinske kapells kor. 

Disse sangerne ble etter hvert så populære at italienske operaer måtte ha med minst én av dem for å være sikker på at forestillingen ikke ble mislykket. Italiensk opera i det 18. århundre ble mye spilt over hele Europa, og sangere som Senesino og Farinelli ble de første store operastjernene. Mange har sikkert sett filmen Farinelli. 

Den siste kastraten

På begynnelsen av 1800-tallet endret heldigvis holdningene til denne praksisen seg, noe som betydde slutten på roller skrevet spesielt for kastrater. I 1861 ble det offisielt ulovlig å kastrere noen i musikalsk øyemed i Italia. Alessandro Moreschi, også kalt «Romas engel», (1858–1922) var den siste kastraten i Det sixtinske kor, og stemmen hans kan faktisk høres på innspillinger fra 1902 og 1904. Disse skurrete opptakene av Moreschi (riktignok over middagshøyden av sin karriere) er de eneste vi har av den sagnomsuste kastratstemmen. (I denne Wikipedia-artikkelen kan du høre et par av disse opptakene.) 

Alessandro Moreschi, ca. 1900 / Photo: Ukjent

Falsettsang  

Bruk av falsett er kjent for mange fra disco, pop og rock – tenk på Bee Gees, Prince eller a-has «Take on me». Også kontratenorene synger med en slags falsett-teknikk, men i motsetning til dem som bare glir opp i falsett på enkelte strofer, trener de opp musklene rundt stemmebåndene slik at de klarer å synge konstant i dette toneleiet. Stemmebåndene vibrerer i sykluser, ettersom hvordan luften fra lungene presses opp. Kontratenorene åpner og lukker stemmebåndene for hver vibrasjonssyklus, og bruker ikke hele lengden på stemmebåndet, mens strupehodet er stabilt i en lav posisjon. Uten denne spesielle stemmeteknikken er disse sangerne gjerne tenorer eller barytoner. 

Honningsøtt og virilt, glassklart og knivskarpt  

Det er også forskjeller på høye og lave kontratenorer. For bare 10–15 år siden var nesten alle kontratenorer alter, mens vi nå har kontratenorer som høres mer ut som mezzosopraner – og i noen tilfeller som sopraner. Dermed konkurrerer de også med sine kvinnelige sangerkolleger, og ikke bare andre kontratenorer.  

Men det er noe med kontratenorstemmene, altså. Smektende søtt og samtidig mandig og glassklart. Det er så vakkert at det nesten er til å grine av. Anbefales som motvekt når du befinner deg i ubehagelige situasjoner – som for eksempel hos tannlegen.