Kjære publikum

Jeg heter Lene Skalleberg og det er en glede å få fortelle om balletten Giselle

Giselle er en romantisk ballett skapt så langt tilbake som 1841. Rammen er en eventyrballett, men det er oppriktigheten og menneskeligheten i fremførelsen som gjør at Giselle kan danses til alle tider.

Det handler om den gryende kjærligheten, sviket, sorgen, døden og tilgivelse.Vi lar oss bevege i dette romantiske og følelsesladede universet.

For å forstå hva som ligger bak og grunnlaget for balletten Giselle, er det interessant å gå helt tilbake til tiden fra 1700- til 1800-tallet.

Ved starten av 1700 erstattet maskiner etter hvert muskelkraft og vareproduksjon ble flyttet fra hjemmene til fabrikker. Livet ble forandret med fabrikkarbeide og lange arbeidsdager som fortonte seg grå og tunge. Aristokratiet mistet sin posisjon, makten ble overtatt av rike industrieiere.

Kunstnere, som tidligere hadde blitt behandlet nærmest som tjenere av aristokratiet, kunne nå opptre andre steder enn bare i adelige og kongelige teatre. Nå kunne de utrykke seg friere og kreativt og ikke lenger bli beordret til bestillingsverk for adelen.

Tog og dampbåter førte til at også kunstnere, som dansere og koreografer, kunne reise rundt og dermed spre f.eks ballettkunsten over større områder. Den stigende utvikling og interesse for maskiner og industri, gjorde at folk lengtet etter en vakrere og mer spennende verden, som kunne ta dem bort fra den grå hverdagen.

Som en reaksjon på 1700-tallets dyrking av fornuften og det intellektuelle, oppsto lengselen etter det åndelige og den frie fantasien. Denne perioden, første halvdel av 1800-tallet blir kalt nettopp romantikken!

Man dyrket nå følelser og lidenskap – mer enn fornuften – og nettopp gjennom kunsten kunne man uttrykke disse lengslene.

Ballett gikk fra å være aristokratiets kunst til å bli borgerskapets kunst fra cirka 1830, og Paris var sentrum for ballettverdenen. Alle navn på trinn er på fransk – som den dag i dag er ballettspråket.

Utviklingen av dekorasjoner og lyssetting var viktig for romantikkens teater. Oppfinnelsen av gasslampen – glødelampen – og senere det elektriske lyset, gjorde at en scene fikk helt nye muligheter. Og, ikke minst kunne dette gjøres siden lyset i publikums salen kunne dempes. Nå kunne det skapes illusjoner og effekter, som for eksempel: soloppgang og solnedgang, månelyste ruiner og kirkegårder, uhygge og stemningsfulle scenebilder. Dette fikk publikum til å gyse av skrekk og vellyst!

Feer, nymfer og alver tok over for bønder og soldater. Galskap og søvngjengeri ble satt opp mot idylliske historier.

I de første ballettene fra denne perioden, er man overraskende åpen i det å skildre lidenskap og det sensuelle, f. eks nonner som stiger opp av gravene og hengir seg til vellystige nattlige utskeielser ...

Folk elsket det skremmende, degenererte og destruktive.

Nå utviklet ballett-teknikken seg veldig. Alle disse overnaturlige vesenene som nå inntok scenen måtte jo sveve.

Etter hvert ble lettheten i ballett-teknikken det viktigste. Fra cirka 1820 begynte noen danserinner å balansere på tåspissene og det ble om å gjøre å hoppe så det så svevende ut og at danseren var vektløs i luften.

Ballerinaer på tå var en sensasjon på 1800 tallet. De løftet seg elegant og så nesten ut til ikke å stå på jorden. De ble til sylfider, feer og najader (ferskvannsnymfer som styrte over bekker, elver.) De ble symboler på menneskenes drømmer og lengsler og på denne måten forløste ballettkunsten romantikkens ideer og tanker.

På den tiden hadde man byttet ut forrige århundres tunge kostymer og fått spesielle ballettskjørt som brukes i romantisk ballett.

Ingen vet med sikkerhet hvem som tegnet disse nye ballettskjørtene, men det var genialt. De var gjennomsiktige og florlette, hadde lavt liv og overdelen viste hvite armer og bare skuldre. Dette gav ballerinaen et overjordisk inntrykk.

Maria Taglioni (1804-1884), født i Stockholm,  var den første ballerinaen som danset på tåspissen.  Skoene var ikke på langt nær så harde som i dag, men de var noe forsterket i tåpartiet.

Hennes debut var bemerkelsesverdig. Som en ånd svevde hun gjennom luften og inspirerte til rollefigurer som Sylfiden og Giselle. Marie Taglioni var datter av  ballett mesteren Filippo Taglioni som koreograferte La Sylphide i 1832, nettopp med Marie som Sylfiden. Og, det var i denne forestillingen tåspiss skoene ble kjent.

Hun ble den mest uttrykksfulle og letteste ballerinaen fra den romantiske perioden.

Hun var på denne tiden ikke uten konkurranse. Fanny Elssler (fra Østerrike) var annerledes i uttrykk og teknikk og mer jordisk og sanselig. Disse to ballerinaene var gjenstand for en nesten hysterisk kultdyrking. De ble også betalt rikelig ettersom berømmelsen vokste.

Marie Taglionis faste partner var Jules Perrot (født i Lyon, Frankrike 1810-1892). Han var den mest betydelige mannlige danseren fra denne tiden og en av de få som klarte å gjøre seg bemerket ved siden av datidens berømte ballerinaer. Han var også hennes private partner i en periode. Han ble oppdaget som ung dansende gutt i gatene og fikk balleundervisning av dansevirtuosen Auguste Vestri og danset så i Operaen i Paris. Han forlot Pariseroperaen i 1835 og turnerte rundt i de store byene i Europa sammen med Taglioni som partner. Og nå begynner intrigene...

På turne traff han Carlotta Grisi (1819-1889) som allerede som 10-åring danset på La Scala i Milano. Hun var også Taglionis store rival. Perrot forelsket seg i Grisi, forlot Taglioni og startet trening av Carlotta Grisi. Han presenterte henne som sin partner i 1836 og turnerte bl a til London og samme året begynte han å dukke ned i kunst arten: koreografi.

Grisi og Perrot var et par i 10 år og fikk en datter sammen. Grisi fikk senere enda en datter og må ha vært «litt av en dame» etter datidens normer. Det var altså Carlotta Grisi som inspirerte fem menn til å skape balletten Giselle. Alle var meget betatt av henne og den alveaktige måten hun danset på. Hun var som skapt for rollen mente de. Like overbevisende som bondepike som fe-liknende ånd.

Da dikteren Théophile Gautier leste et dikt av Heinrich Heine som var skrevet over et gammelt slavisk sagn, mente han dette kunne være grunnlaget for en ballett. I sagnet ble wiliene beskrevet. Wilier var gjenferdene til forlovede piker som blir sviktet og dør før bryllupet. De får ikke hvile i fred og våkner til live hver natt. Kommer en mann vandrende, så tvinger de han til å danse til han faller død om. En hevn for alt de selv ikke fikk oppleve.

Dette var altså utgangspunktet for balletten Giselle. Gautier samarbeidet om librettoen med Jules-Henri Vernoy de Saint-Georges, som var en populær dramatiker.

Koreografien var også et samarbeids produkt: Jules Perrot skrev dansene for Giselle og Jean Coralli skapte resten av forestillingen. Coralli var på den tiden ballettmester i Paris. Det var nettopp av disse to kjente koreografene maleren Edgar Degas skapte mange vakre malerier, sammen med dansere fra treningssal og scene.

I deres krets i Paris var komponisten Adolphe Adam. Adam var en Fransk komponist (1803-1856). Han var en respektert opera- og ballettkomponist. På denne tiden var man i Paris – og ellers i musikkverdenen – opptatt av den såkalte «redningsforestillingen» – der helten redder sin elskede fra død og undergang.

I dette miljøet skrev unge Adam over 80 sceneverk og mange ble fremført i London og Russland. Han skrev kirkemusikk og sanger og hadde i en periode sitt eget Operahus, men livnærte seg på slutten av livet ved å være organist og lærer på Paris Conservatoire. Det er som ballettkomponist vi kjenner Adam best

Det forresten Adam som har skrevet den kjente O helga natt. Han var den absolutte mester, og hadde ingen rivaler fra den tiden. Han hadde en egen poetisk uttrykksmåte, en egen fleksibilitet som harmonerte med ballettens språk.

I Giselle bruker Adam obo og bratsj som soloinstrumenter for å fargelegge den dramatiske utviklingen. Musikken til Giselle kan være festlig og elegant, men også mørk og dramatisk. Adam hadde stor innflytelse på kommende komponister som Delibes, Massenet og selvsagt Verdi.

Giselle er en av de få verkene som har overlevd den romantiske periode.

Premieren på Giselle var på Operaen i Paris 1841 og ble en stor suksess.

Etter mange suksess-fylte oppsetninger forsvant balletten i Europa mer eller mindre i ca 25 år, men overlevde hele tiden  i Russland, siden tsaren, Aleksander III, ikke hadde noen økonomiske grenser for ballettkunsten og Giselle ble stadig fremført for et henført publikum.

Slutten av 1. akt ble  forandret. I originalversjonen dør Giselle for egen hånd, men i Russland var selvmord ikke mulig å vise. Siden den første oppføringen der i 1842 har Giselle falt død om på grunn av sitt svake hjerte, sjokket over Albrechts svik er for stort å bære.

På slutten av 1800-tallet kom Marius Petipa med små justeringer av koreografien og det er denne versjonen vi kjenner til idag etter at den ble presentert i Paris i 1910 gjennom Djagilevs Ballets Russes.

Giselle er stadig en av de mest populære balletter, og ballettkompanier rundt i verden har denne romantisk/dramatiske forestillingen på repertoiret.

Nasjonalballetten har oppført Giselle flere ganger fra den ble danset i 1965, med blant andre Anne Borg som Giselle og scenografi av Gunnar Alme, kostymer var da av Ferdinand Karlsen og videre til flere produksjoner som turne i 1974/75 (Drammen, Skien, Tønsberg) og på Hovedscenen i 1974. I 1988 var innstudering ved Victor Valcu.

I 1999, viste Nasjonalballetten to versjoner av forestillingen. Parallellt med den klassiske Giselle fra 1841 ble en helt annen versjon spilt. Tittelen på forestillingen var Giselle 1843/1943. Handlingen ble satt til en okkupert makt. Begge versjoner var skapt av Michael Pink og Christopher Gable. Det var en spennende kontrast og viste hvordan man kan ta klassiske historier inn i nyere historiske sammenheng. Det var en stor utfordring for dirigent og orkester for – tror dere at tempoet og fraseringer var like i de to versjonene – nei. 

Versjonen vi nå ser på scenen hadde premiere i 2009 og iscenesatt av Cynthia Harvey. Hun var tidligere prima ballerina ved American Ballet Theater i New York. Hun har nå i 2022 også vært tilstede for å gjøre alt klart til sesongens forestillinger.

Scenografi og kostymer i denne oppsetningen er laget spesielt for vårt ballettkompani  av David Walker (1934-2008). Walker arbeidet hele sitt liv i Covent Garden i London, samtidig som han arbeidet i alle de store operahusene over hele verden Han skapte mange versjoner av Giselle men den dere får se ikveld er bare vår. Kostymer og scenografi er nyprodusert her i våre verksteder i 2009.

David Walker hører til de naturalistiske scenografene. Han var en svært malerisk person som fulgte opp tradisjonene fra 1850-tallet, da alt skulle være naturtro og rekvisittene gjerne skulle være ekte. Han var kjent for å lage kostymer som var spesielt tilpasset danseres bevegelse i den spesielle koreografi. Det sies han var mest opptatt av det «moderne uttrykket» men det er de klassiske forestillingen fra 1800-tallet som står som hans mesterverk. I Walkers sin scenografi er det et detaljert sentrum som blir mer uklart innover i bildet. Resultatet blir en levende, lett og leken scenografi.

Den Norske Opera & Ballett har en fabelaktig malersal og dekorasjonsverksted, hvor alt er laget fra første malerstrøk og spikerslag til det endelige resultatet. Det er håndmalte scenetepper og dekorasjoner, og her har gamle malertekniker blitt videreutviklet inn til vår moderne teknologiske verden. I vår rekvisittavdeling har erfarende medarbeidere funnet tidsriktige gjenstander, så som i 1. akt: kniven til Hillarion og sverdet til Albrecht, som er viktige i handlingen.

Systuen har stått for alle kostymene og forberedt med profesjonelle hender utallige meter med tyll, fløyel og silke, slik at vi får et troverdig tidsriktig og stilriktig inntrykk. Ett kostyme kan ta ca 60 timer å lage og det skal prøves og tilpasses den enkelte danser flere ganger. I 2. akt av Giselle vil dere se alle wiliene med et slør foran ansiktet. Dette måtte danserne prøve å tilvenne seg å ha på under prøvene for å kunne bevege seg ubesværet.

Lysdesign er ved James F. Ingalls. Dirigent for kveldens forestilling er Nathan Brock som står foran vårt strålende orkester. 

Giselle er et eksempel på hvor vellykket et tett samarbeide mellom koreograf, komponist og scenograf kan bli.

Rollen som Giselle krever et utrolig spenn i følelsesregisteret, i tillegg til meget krevende og vanskelig danseteknikk. Den som får danse Giselle får brukt alle sider ved dansekunsten i rolletolkningen: Den unge yndige bondepiken – den forelskede Giselle – den fortvilte og gale Giselle – den overjordiske og gjenferdet Giselle. Fortsatt finner koreografer og scenografer inspirasjon til å lage Giselle, og balletten danses faktisk som den gjorde i 1841, med noen nyjusteringer av Marius Petipa i 1910.

Det er også en ballett hvor "corps de ballet" har en svært viktig rolle, særlig i 2. akt hvor de kvinnelige danserne er overjordiske og gjenferd som wilier.Temaet er like aktuelt idag som det alltid har vært. Vi er opptatt av kjærlighet og dobbelmoral og interessen for det mystiske har absolutt ikke avtatt.

Giselle er en ballett i 2 akter. 1. akt er en rett frem en tragisk historie og 2. akt er en overbevisende illusjon. Nettopp denne gripende kombinasjonen er det som betar oss så inderlig.

Giselle er en bondepike som bor sammen med sin mor Bertha i den vakre og lyse Rhindalen. Hun er en populær pike med mange venner. Hun er livlig og yndig og er veldig glad i å danse og å sy. Når teppe går opp ser vi huset hennes og det er tiden for å høste druer til å lage sesongens vin. Hertugen av Schlessien, Albrecht kommer sammen med vokteren sin, Wilfred. Han går inn i en liten hytte vi ser i bildet. Han har nemlig sett Giselle tidligere og blitt betatt av henne og skal nå skifte til vanlige klær for ikke å skille seg ut blant folket. Berta kommer ut for å ordne foran huset sitt og blir oppvartet av Hillarion, en av Giselles venner. Han er dypt forelsket i Giselle og er også en sjalu ung mann. Albrecht kommer ut av hytten hvor han har skiftet fra adelsmann til bondegutt.

Albrecht banker på døren og Giselle kommer ut. De har bare øyne for hverandre og danser og morer seg sammen og hun er lykkelig, selv om hun er litt sjenert og skeptisk. Hillarion har holdt øye med dem og dukker opp for å prøve å skille dem fra hverandre. Han er sjalu og prøver alt han kan for å få Giselle til å elske seg.

Hillarion trekker kniv mot Albrecht og Albrecht avslører sin adelsstand da han forgjeves griper etter sitt sverd, som han har tatt av og skjult. Dette ser Hillarion og aner hva som foregår. Giselle forsvarer Albrecht som hun elsker, og avviser Hillarion så pent hun kan.

Plassen fylles av glade venner og midt i en stor vals kommer Giselles hjerte problemer til syne. Hun har et svakt hjerte og moren er redd hun skal danse seg til døde.

Bertha forteller Giselle om wiliene og dette blir gjort med tradisjonelle mime bevegelser. Hun irettesetter Albrecht og tar med Giselle inn.

Et jaktsignal fra et horn varsler at det kommer adelsfolk til stedet. Albrecht aner uro og gjemmer seg. Han er i virkeligheten forlovet med Bathilde, men altså blitt betatt av Giselle. Kan det være hans fremtidige hustru som kommer sammen med fyrsten? Ganske riktig.

Inn på plassen kommer et stort og fint følge og de stanser for å få forfriskninger som blir servert av Bertha og Giselle. Giselle som er glad i å sy, ser den den vakre kjolen til Bathilde og de får kontakt. De begynner å fortelle hverandre om sine kjærester og begge betror den andre at de er forlovet. Giselle ønsker å presentere sin forlovede, men kan ikke finne ham. Bathilde gir Giselle et gull kjede og adelsfølge går inn i Berthas hus for å hvile.

Giselle skal kåres til vinhøstens dronning og hun får en blomsterkrans på hodet. Albrecht kommer tilbake og det danses heftig, helt til Hillarion avbryter festlighetene. Han har nemlig funnet Albrechts sverd. Han finner fyrstens jakthorn og blåser slik at alle kommer ut på plassen.

Bathilde ser Albrecht, og påpeker bondeklærne han har på seg. Albrecht blåser det bort og påstår det er jaktantrekk. Bathilde viser nå at Albrecht er hennes forlovede og Giselle blir totalt forvirret. Hun innser at hun er blitt lurt og blir vanvittig av kjærlighetssorg. Hun danser i galskap til hun faller død om.

Albrecht blir rasende på Hilarion for hva han har avslørt, men blir avvist av alle, som samler seg dypt ulykkelige rundt Giselles kropp.

2. akt foregår ute i skogen ved Giselles gravsted. Det er midnatt og det er måneskinn. Wilienes dronning, Myrtha, kommer svevende og danser med myrtheblomst kvister. Med sin trolldomskraft tvinger hun Giselle opp fra graven. Giselle er nå en av wiliene, som alle var unge piker som av ulykkelig kjærlighet døde før bryllupet sitt. Albrecht kommer, angrende på det han har gjort, for å besøke Giselles grav og hun kommer til syne for ham.

Giselle ber Myrtha om nåde for ham og hennes sterke kjærlighet er fortsatt tilstede. Myrtha er nådeløs og krever at han skal dø. Med ett kommer også Hillarion til graven. Wiliene kommer til syne rundt ham og de danser ham fra sans og samling til han kaster seg i innsjøen og dør.

Giselle må danse hele natten for å beskytte Albrecht. Han danser med, og blir etter hvert totalt utmattet. Natten skrider frem og det blir soloppgang som gjør at Wiliene mister sin kraft. Albrecht og Giselle tar et siste farvel og hun forsvinner  sammen med vinden som dugg inn i morgenlyset. Albrecht er reddet.