Introduksjon til Kylián-festivalen: Day before Tomorrow

Kjære publikum, velkommen til introduksjon!

Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler i Nasjonalballetten, og har gleden av å ta dere med inn i den Kyliánske verden, nå som Nasjonalballetten snur Operaen på hodet for å feire kunstnerskapet til verdens største nålevende koreograf. Tsjekkiske Jiří Kylián har fornyet balletten som kunstart. Men, han skaper ikke bare dans. De senere årene har han også jobbet med foto og video, skulpturer og installasjoner. 

I Kylián-festivalen: Wings of Time fra 29. mai til 14. juni, vil hans kunst prege hele Operahuset. Her kan dere se skulpturer på glassfasaden, fotoutstilling i Prøvesalen, dans på Operataket og verdenspremiere på installasjonen Ensō bak scenen.  På Hovedscenen danses sju av hans balletter, og publikum inviteres til helt spesielle visninger av Kyliáns filmer, med dans og med trompetist Nils Petter Molvær som spiller live.

Jiří Kylián har personlig kuratert festivalen og det er første gang hele bredden av hans kunst vises i Norge. Selv sier han at «… en så omfattende visning av arbeidet mitt har aldri blitt presentert før og vil definitivt aldri finne sted igjen!»

Ballettsjef Ingrid Lorentzen er stolt over at Kylián velger å oppsummere livsverket sitt her hos oss. Festivalen markerer også det unike forholdet han har til Norge, til Operahuset og Nasjonalballetten. Det nære samarbeidet mellom han og Nasjonalballetten har utviklet seg gjennom mer enn 30 år, og kompaniet har danset til sammen 27 av hans balletter.

Men hvordan begynte dette samarbeidet? Hvordan fikk Kylián øynene opp for Norge og Nasjonalballetten vår? 

Man sier ofte at Norge er en ung kulturnasjon. Vi fikk en nasjonalballett først i 1958, som da het Operaballetten, men vi kan heller si at Norge er en ung kulturinstitusjons-nasjon.  Norske kunstnere har alltid vært aktive og i tett kontakt med det europeiske kulturlivet.  

Norske komponister har vært kjente og spilte utenfor våre grenser og for Jiří Kylián var komponisten Arne Nordheim den første norske relasjonen. Kylián hørte Nordheims stykke «Solitaire» (fra 1968) og i 1974 lagde han balletten Stoolgame til den. Nordheim og Kylián ble etter hvert nære venner og de lagde også balletten Ariadne sammen i 1977. Alt dette skjedde i Nederland og altså før Kylián og Nasjonalballetten ble kjent. 

Men fra Norge fulgte man jo selvfølgelig med på hva som skjedde, og ballettsjef etter ballettsjef jobbet iherdig med å få Kylián på repertoaret her. Det er nemlig ikke bare å sette opp en ballett av ham. Man må ha tillatelse fra høyeste hold, dvs. av Kylián selv. I 1986 fikk daværende ballettsjef Anne Borg det til med Symfoni i D og to år etterpå med Stoolgame, til Arne Nordheims musikk.  I 1990 ble Dinna Bjørn ballettsjef og hun satte seg fore å få Kylián selv hit. Etter 5 års brevutveksling reiste hun og daværende administrator Paul Podolski til Haag for et møte med Kylián og i 1999 kom han til Norge for første gang. Og hver gang Kylián besøker Norge tar reisen et par dager, siden han ikke kjører fly.

Dette langvarige samarbeidet har skapt en kompetanse i kompaniet vårt og en tillit hos Kylián for at hans uttrykk og kunst blir ivaretatt her. Gjennom årene har Kyliáns kunst formet danserne i kompaniet – men også oss som publikum og vår forståelse av hva dans kan være. Dessuten har mange av våre mest profilerte samtidskoreografer Kylián å takke for at han så dem og ga dem sjanser, og muligheter til å utvikles. I sine 24 år som sjef for Nederlands Dans Theater (NDT) løftet han ikke bare danserne og kompaniet til internasjonalt toppnivå, han ga også rom for utvikling og Nederlands Dans Theater ble i hans tid et arnested for nye koreografer som i dag har store internasjonale karrierer: Mats Ek, Johan Inger, Nacho Duato, og Sol León og Paul Lightfoot. Også Alexander Ekman som stod bak A Swan Lake. Alle disse var dansere i NDT og er nå berømte koreografer.  Dette sier noe om Kyliáns avgjørende betydning for hvor ballettkunsten befinner seg i dag. 

Kylián selv oppdaget dansen da han var ni år og moren hans tok han med på sin første ballettforestilling. Fra da av var han solgt. Moren hans var danser, og Kylián hadde alltid vært aktiv og drev med turn, men da han skjønte at kroppen kunne gjøre mer enn å bare løpe og slå salto, skiftet han til dans.  Og når han innså at han gjennom dans kunne uttrykke følelser han ikke kunne uttrykke med ord, skjønte han at koreografi var det han skulle drive med. Som ung fikk han et stipend for et år i London, og det kjentes utrolig for en fra et kommunistisk land å få lov til å reise utenlands.  I London sugde han til seg inntrykk, han var midt i den den vestlige populærkulturen med The Beatles og The Rolling Stones. Han så Martha Graham, han møtte Margot Fonteyn og Rudolf Nureyev, som ble en venn – selv om han kunne være vanskelig. Den første store muligheten kom da direktøren ved Stuttgart Ballett, John Cranko, tilbød han kontrakt, uten engang å ha sett Kylián danse. Kun på anbefaling fra lærerne.

For å flytte til Stuttgart måtte han først tilbake til Praha, og dette var i 1968, samtidig med at russiske tanks rullet inn i byen. Tsjekkoslovakia ble stengt ned. I stedet for å levere inn passet som avtalt, og med en utreisetillatelse som så vidt var gyldig, krysset han grensen og visste at han aldri kunne dra tilbake. Da var han 21 år, og hadde både Prahas avant-garde-teater og tsjekkisk surrealistisk film med seg som kunstnerisk bagasje. Etter hvert flyttet han til Nederland, hvor han overtok som kunstnerisk leder for NDT som 28-åring. Hans sjelevenn og livslange partner er danseren Sabine Kupferberg. De to møttes under en prøve, har et helt spesielt nært forhold, de inspirerer hverandre og jobber sammen kunstnerisk. Sabine er også med i Kyliáns filmer og i fotoutstillingen Free fall, som er del av festivalen.

Mange har prøvd å kategorisere arbeidet hans, men han vil ikke høre snakk om en spesiell Kyliánsk teknikk. Det ville være å stivne i en form, og Kylián vil ikke slå seg til ro med ett uttrykk. Hans moderne balletter har likevel en særegen signatur. Flere av verkene hans er inspirert av billedkunstnere og arkitekter, og scenografien er alltid en integrert del av verket. 

Livsløpet har en spesiell plass i Kyliáns virke og i de over 100 koreografiene han har skapt. Selv sier han at de handler om fødsel, død, og alt imellom. Men hva er det med Kyliáns kunst som gjør at det norske publikummet har omfavner verkene hans i mange år allerede?  Kanskje er det en opplevelse av noe dypt gjenkjennelig, ifølge ballettsjef Ingrid Lorentzen. Som om livet i all sin skjørhet males ut foran øynene våre, mens han utforsker grensene mellom mørke og lys, fornuft og galskap, liv og død – og den korte avstanden fra høytidelighet til latter.

I de to programmene vi viser på Hovedscenen ser dere sju av de vakreste og mest dyptgripende ballettene som er skapt, og som demonstrerer spennvidden i arbeidene hans.

I Day after Yesterday skuer vi tilbake og får et gjensyn med Kylián-klassikerne Forgotten Land (1981), No More Play (1988), Petite Mort (1991) og Symphony of Psalms (1978).

I forestillingen Day before Tomorrow danser Nasjonalballetten de nyere, tidløse ballettene Bella Figura (1995), Wings of Wax (1997) og Gods and Dogs (2008). Alle stammer fra den senere perioden av hans liv, og representerer forskjellige måter å nærme seg ballett på.  

Hvis vi likevel skal driste oss til å si noe om hva som kjennetegner mange av Kyliáns arbeider kan vi si noe sånt: Bruk av FORM, danseren er kunstverket og brukes til å utforske form i menneskekroppen. Bruk av ROM, utforskning av både scenens fysiske rom og rom i dansen. Bruk av ISOLASJON, søkelys på spesifikke kroppsdeler. Bruk av INNGANG og UTGANG, måter danserne kommer inn eller forlater scenen på. Bruk av KONTRAST, flytende sekvenser i kontrast til stakkato-lignende skarpe bevegelser. Bruk av HUMOR, ofte både i bevegelser, gester og ansiktsuttrykk. 

Alle disse kjennetegnene vil dere finne i forestillingen Day Before Tomorrow, i den første balletten Bella Figura fra 1995. Her forenes barokk høytidelighet med et humoristisk skråblikk, satt til musikk av blant andre Vivaldi: Det er åpent, sårbart og en estetisk fryd for øyet. 

Her er vi på en reise i tid, lys og rom som beveger seg mellom fantasi og virkelighet. Kylián har lenge vært interessert i spørsmålet om hva en forestilling er, og når den egentlig begynner. Starter den i det teppet går opp? Eller i øyeblikket vi blir født? Og slutter forestillingen når utøverne går av scenen, eller fortsetter den hele livet deres? Hvem er utøverne, er det kun profesjonelle kunstnere, eller er det hver og en av oss? Hvor går grensen mellom kunst og kunstighet, og hvor trekker vi grensen mellom fantasi og virkelighet? Dette grenselandet interesserer Kylián, og det er nettopp i det øyeblikket - når fantasi og virkelighet smelter sammen – vi finner kjernen i Bella Figura. 

Balletten begynner med lys i salen og publikum ser danserne øve og tenke gjennom bevegelsene sine.  Forestillingen kommer i gang og tepper trekkes frem og tilbake. De skaper rom som stadig blir mindre, som et kamera som zoomer inn på en detalj. Figurer kommer og går og synes å oppløses i rommet - før scenen plutselig åpner opp og samler dem i en strålende, bølgende ensemblescene. 

Knallrøde skjørt antyder noe eksotisk, mens bordeaux-røde, mykt glinsende korsetter og gjennomsiktige svarte tights maner frem et bilde av fornem eleganse. Bella Figura betyr ordrett vakker figur eller skikkelse og Kylián vet å få danserne til å skinne, men Bella figura er også et italiensk uttrykk som betyr omtrent ‘late som ingenting’ eller ‘ikke la seg merke med noe’. Og dansere stilles ofte overfor dette – publikum må ikke se at det gjøres feil eller at danseren er skadet eller har det vondt. I koreografen ser vi det i glimt med skjelvende ben, tunge skritt over scenen, lemmer som vrir seg, korte støt gjennom kroppen. 

For Kylián er scenografi, lysdesign, kostymedesign, koreografi og musikk uløselige deler av den helheten som kunstverket en ballettforestilling er.  De fagfolkene som Jiří Kylián jobber med har som regel fulgt ham gjennom mange år. Joke Visser har designet kostymene til mer enn 40 av Kyliáns balletter. Bella figura er en av dem, og hun har også designet kostymene til neste ballett på programmet: Wings of Wax.

Myten om Ikaros som fløy for nær solen slik at voksvingene hans smeltet, har gitt navn til Wings of Wax, fra 1997. Et nakent tre henger opp-ned over scenegulvet, som om det kan kollapse over de åtte sortkledde danserne hvert øyeblikk. En lyskaster dreier sakte rundt treet og skaper skyggevirkninger. 

Koreografen selv sier at verket er «en metafor for menneskehetens grenseløse ambisjoner om alltid å ville nå enda høyere og oppnå enda mer». Om det så handler om frihet i kroppslig eller åndelig forstand. Dansere er begrenset av kroppene sine, og på samme tid avhengig av dem som den måten de uttrykker seg på kunstnerisk.

Ballett har i århundrer vært kjennetegnet av ønsket om å trosse tyngdekraften, dansere hopper, løfter, og kastes opp i luften. Dette verket vil vise dansernes trassige utfordring av tyngdeloven, som de alltid blir konfrontert med. Samtidig viser det den følelsesmessige dybden i det kroppslige uttrykket deres.

Den Kyliánske verden er en utpreget miks av alle de teatrale virkemidlene, og man kan ikke snakke om denne kunstneren uten å snakke om musikk. 

Han er musikernes favorittkoreograf. Selv om de egentlig ikke er så interessert i dans blir de fascinert av hans musikalitet. Og denne mannen kan musikk! Han ble født i Tsjekkia i 1947, midt i Europa hvor mange kulturer strålte sammen, og utdannet i en tid da musikk var en selvfølgelig og obligatorisk del av utdanningen. Hvor man ikke fikk danse-eksamen hvis man ikke bestod pianoeksamen, feks. Jeg sier dette for å illustrere at når Kylián velger musikk er det et informert og velbegrunnet valg. Og han har en utrolig evne til å finne frem litt obskur og spennende musikk, og sette det sammen på nye måter. 

I musikken til den første balletten Bella figura, som dere hørte i begynnelsen, har han satt sammen i hovedsak barokkmusikk av Pergolesi, Marcello, Vivaldi, og Torelli, men det er også innslag av den amerikanske samtidskomponisten Lukas Foss. 

I Wings of Wax er lydbildet sammensatt av musikk for strykere av både Biber og Bach, i tillegg til de amerikanske 1900-tallskomponistene Philip Glass og John Cage.

Også i den den neste balletten, Gods and Dogs, knytter Kylián sammen eldre og nyere musikk, her har den tyske komponisten Dirk Haubrich skapt elektronisk musikk i og rundt to satser fra en tidlig strykekvartett av Beethoven. (op.18), slik at det elektroniske veves sammen med det klassiske.

Gods and Dogs fra 2008 er den siste balletten Kylián lagde for Nederlands Dans Theater og nr. 100 i rekken. Det er en hypnotiserende ballett i spennet mellom uro og skjønnhet. Et enormt, dansende sølvteppe understreker den nervepirrende stemningen bak danserne. 

Egentlig vil Kylián at vi skal stille med et åpent sinn og oppleve, og tolke forestillingene hans selv. Han har sagt veldig generelt at Gods and Dogs forteller om veien fra øyeblikket du blir født og til du dør, og hvordan den veien former deg. I en annen sammenheng sier han at det handler om det mørket vi alle bærer i oss og om hvor mye av det vi vil eller bør dele med andre. Det dyriske og det guddommelige er to viktige deler av den menneskelige tilværelsen, og vi bør finne en balanse mellom dem, ifølge Kylián.  Vi har alle arvet ulike egenskaper, styrker og svakheter som vi må leve med hele livet. Og vi trenger trolig en porsjon galskap for å utvikle oss.

En del av scenografien i denne balletten er en videoprojeksjon med en hund som løper mot oss gjennom snøen. Da verket hadde Norgespremiere i 2013 kom det frem at Kylián ikke var så fornøyd med filmen de hadde brukt frem til da. At hunden ikke var aggressiv nok. Så han spurte Ingrid; "Can you fix a new one?" Og - fordi hun er en veldig positiv person, og fordi man ikke sier nei til Jiří Kylián - svarte hun "Sure!"  

Og det ble litt av en jobb. Heldigvis fikk vi to dyktige filmskapere på laget, Dag Johan Haugerud og Cecilie Semec, men det var andre ting enn de faglige som skulle vise seg å bli en utfordring. Nr.1: Aggressiv hund? Rottweiler selvfølgelig! Det var bare det at denne filmen vises i negativ og svart Rottweiler i negativ blir da hvit, og ligner mer på en liten isbjørnbaby. Nei, det måtte bli en Siberian husky, sa Kylián. Da kom utfordring nr. 2. Det måtte være en hund som så vill og aggressiv ut, men som samtidig var veldressert nok til å løpe fritt gjennom snøen mot eieren sin. Den hunden fantes! Hun bodde på Lillehammer. Og hun og filmen ble godkjent, og følger nå balletten Gods and Dogs rundt i verden. 

Gjennom festivalen Wings of Time oppsummerer Jiri Kylián sitt livsverk her i Operaen. I løpet av fjorten dager kan vi oppleve skulptur og installasjoner, foto og film, musikk og dans. Jeg håper dere bruker den unike muligheten til å oppdage flere sider ved denne mesteren, som også behersker kunsten å fortelle en hel historie gjennom bare én enkelt bevegelse.

Kylián sier at dans handler om kommunikasjon. Om en "magisk trekant" hvor skaperen, tolken og tilskueren er like viktige. Her handler det ikke om å forstå, men om å oppleve. Om å åpne seg for følelsene, for grensene mellom mørke og lys, for bevegelsene som forteller om liv og død, og for hele bredden i Kyliáns kunst. Og det handler, fremfor alt, om å la seg bevege. 

Jeg heter Frida Steenhoff Hov, og sier takk for oppmerksomheten og ønsker dere en god festival!