Kunsten, kjærligheten og døden

 For de av oss som er gamle nok til å huske Den Norske Operas oppsetning av La Bohème fra 1963, har Giacomo Puccinis opera en spesiell plass i våre hjerter. Siden mor var sufflør på Operaen gjennom store deler av sekstiårene og lot meg og broren min stå oppe på balkong kveld etter kveld, så jeg denne versjonen kanskje tyve ganger. Det ble en besettelse. Jeg husker ennå skyggene av kapellmester Arvid Fladmoes hender som flakket uhyggelig på veggene på begge sider av orkestergraven i Folketeateret. Kari Frisell og Ruth Linge var uforglemmelige som Mimì og Musetta. Som elleveåring grudde jeg meg intenst til den forferdelige slutten hver eneste gang, der Sven-Olof Eliassons hjerteskjærende skrik skar seg inn i hjertet da han, i rollen som Rodolfo, endelig forsto at Mimì var død. Jeg skjønte ikke da at akkurat denne intense oppsetningen, som skulle bli holdt levende på Operaens scene i 44 år (!), allerede var et høydepunkt i min musikalske dannelse. Jeg lever med minnene om denne oppsetningen ennå. 

Men få år senere skulle bohemen, som norsk begrep, få en ny betydning for meg gjennom lesningen av Hans Jægers debutroman Fra Kristiania-Bohêmen (1885). Og kanskje gikk det en linje fra den norske bohem-bevegelsen tilbake til Henri Murgers roman Scènes de la vie de Bohème fra 1851, bare tre år etter februarrevolusjonen i Paris. Selve begrepet bohème var en geografisk misforståelse helt siden senmiddelalderen, fordi romfolket hadde gjort seg spesielt synlige i Böhmen, til tross for deres omflakkende liv. Derav begrepet bohème. Men hele Europa var jo gjennom mange århundrer kjent med omflakkende mennesker, fra romfolk til vaganter, mennesker som sto både musikken og litteraturen nær. Mennesker som har andre verdier enn de materielle. Mennesker som alltid vil være søkende i sitt vesen. 

Kanskje var Ole Bulls tilstedeværelse i Paris i 1848, rett etter februarrevolusjonen, en viktig forklaring på det nasjonale gjennombruddet i Norge kort tid etterpå. Ole Bull hadde skjønt hva de revolusjonære higet etter: frihet, likhet og brorskap. De veltet sin konge og protesterte på at bare én prosent av befolkningen hadde stemmerett. Da revolusjonstanken også spredte seg til andre land, dro Ole Bull tilbake til sitt hjemland. Han ville fremme den norske kulturen, hente Myllarguten inn til den ærverdige Gamle Logens scene, der han skulle spille for det bornerte borgerskapet og fortelle dem hvordan det lød av en hardingfele. Han ledet en nasjonal oppvåkning, som også resulterte i Tidemann og Gudes Brudeferden i Hardanger, og i denne euforiske, nasjonale tilstand meldte også Grieg, Ibsen og Bjørnson seg på.

Og hva har dette med den norske bohembevegelsen å gjøre? Jo, i løpet av årene som fulgte, kom det kunstnere som Hans Jæger, Arne Garborg, Edvard Munch, Oda og Per Krohg, som ikke gjorde de Bohème til et pittoresk begrep. De ønsket å ta impulsene fra Frankrike på alvor, både kulturelt og politisk. De ønsket å markere avstand til den borgerlige livsstil. De søkte mot en selvstendig kunstnerisk utfoldelse, uten diktat fra noen. De bygget seg et før-revolusjonært fellesskap, som også gjorde politikere som statsminister Sverdrup og også Bjørnstjerne Bjørnson redde. Jæger og Krohg skrev bøker som ble beslaglagt, og Edvard Munch malte bilder som møtte kolossal motstand med sin direkte og utilslørte uttrykksform. Frihetskravet var enormt, og også generasjonsbetinget. Ingen andre land i Europa hadde en bohem-bevegelse som var like sterk som den i Norge. 

Og kanskje var det alle impulsene fra Paris som også fikk den italienske Giacomo Puccini til å ta frem Henri Murgers roman og begynne samarbeidet med Giuseppe Giacosa og Luigi Illica om å lage en opera i fire akter i 1896, ti år etter at Christian Krohg hadde skrevet Albertine, om en kvinne som kunne vært Mimìs søster. 

Det var kanskje ikke tilfeldig at Puccini og hans librettister ville tilbake til Paris på tredvetallet. For hvem befant seg i byen i dette tiåret? Jo, den unge Ole Bull, hans venn Henrik Wergeland, Honoré de Balzac, George Sand, Frédéric Chopin, Alfred de Musset, Victor Hugo, Hector Berlioz og mange flere. De ville aldri definere seg som borgerskapets tjenere, men søkte heller mot den kunsten som var kompromissløst sannferdig, med de sterkeste følelser og idealer. 

Men dette er også tuberkulosens tid. Penicillinet er ikke oppfunnet. Hver minste lille hoste kunne være et forvarsel om død. Hvem hadde erfart dette sterke enn Edvard Munch, som mistet både sin mor og sin elskede Sophie i ung alder, og malte søsterens død mens han lot sorgen og fortvilelsen skrape mot lerretet? 

La bohème er en opera om lengselen etter det ulevde livet, det sannferdige og ekte, idealer som alltid vil nå frem til unge, søkende mennesker. At Den Norske Opera & Ballett nå setter opp enda en ny versjon av Puccinis mesterverk i den norske bohembevegelsens hjemby, der de alle levde sine liv med håp, lidenskap og drømmer, er rørende på mange måter. Kunsten og kjærligheten var deres livsinnhold. Som Hans Jæger sa før han måtte i fengsel for det han hadde skrevet: «Vi er fremtidens for tidlig fødte barn. Vi skriver med rykende menneskeblod.»