La meg være ung!

Om man ser etter, er de overalt, de unge bohemene. I litteraturen finner vi dem hos Ernest Hemingway i En varig fest, hos Lars Saabye Christensen i Beatles og Bly, hos Patti Smith i Just Kids og hos Oliver Lovrenski i Da vi var yngre. De er å finne i serier som Friends, Unge lovende, Girls og Skam. På film møter vi dem i Joachim Triers Reprise og Verdens verste menneske, samt i Rikke Gregersens Suser avgårde, som nylig hadde kinopremiere.

Disse fortellingene har flere fellestrekk. De unge vennene blir hverandres familie, der de har ulike roller og er forskjellige typer. Ofte settes to eller flere kjærestepar opp mot hverandre. Storbyen og bylivet står sentralt, sammen med håpet, drømmene, kunsten, festene og rusen. Her blir de voksne og det etablerte ikke bare noe kjedelig, men noe som tilhører en helt annen verden enn deres egen.

Kjedelige voksne

I Puccinis La bohème, som bygger på Henri Murgers bok Scener fra et bohemliv (Scènes de la vie de bohème, 1851) banker voksenlivet tidlig på døra. Det er huseieren Benoit som kommer for å kreve inn husleia for loftsleiligheten der de unge lever sammen. Senere møter vi de voksne igjen, da som Alcindoro, Musettas aldrende elsker.

Selv om de er eldre, presenteres begge som personer med et aktivt sexliv. Samtidig bruker den unge gjengen nettopp deres begjær til å latterliggjøre dem. De gjør narr både av Benoits alder og fantasiene hans om frodige kvinner. Alcindoro lar seg styre av Musetta, som flørter åpenlyst med eksen Marcello foran øynene hans.

Verken Benoit eller Alcindoro får lange fraser eller lyriske øyeblikk som de unge bohemene. De må nøye seg med talenær sang, korte fraser og gjentakelser som får dem til å virke litt kjedelige, selvhøytidelige og forvirra – ja, kanskje litt dumme. Voksne skal vi ikke bli – i hvert fall ikke som dem!

Begjærlige barn

Samtidig er bohemene heller ikke som barna vi ser leke i andre akt. De har fortsatt barnas lekenhet og umiddelbarhet i seg: De lekeslåss, spiller og gleder seg over små ting som en rosa hatt eller en papegøye. Men mens barna blir hentet hjem av mødrene sine, må de unge voksne skape et hjem hos hverandre. Mat, varme og penger til husleia må de skaffe selv.

Barna ønsker seg ting som en trompet eller en hest, og får det til slutt hvis de maser. Bohemene ønsker seg også noe: ikke bare vin, ved og varme, men kunstnerisk gjennombrudd, kjærlighet og frihet. Utover i operaen blir ønskene vanskeligere å oppfylle. De kan riktignok brenne manus for å holde varmen, eller selge frakker og øredobber for å kjøpe medisiner. Men ingen kan gi Mimì og Rodolfo det de ønsker seg aller mest: mer tid sammen.

Ingen, kanskje bortsett fra én: komponisten Giacomo Puccini. For er det én ting opera kan, og som Puccini visste å utnytte, så er det å dra ut tida. Musikken kan få et kort øyeblikk til å oppleves som en hel verden. Men den kan også drive oss rastløst videre. Og i La bohème er musikken ofte nettopp slik: energisk og urolig.

Musikkens minnebank

Operaen åpner med et tema fra Puccinis egen ungdomstid. Han tok det direkte fra eksamensarbeidet han leverte ved konservatoriet i Milano i 1883, Capriccio sinfonico. Temaet nærmest spretter inn på scenen – raskt, kantete og fullt av liv – som de unge kunstnerne selv.

Før noen av dem har sunget et ord, hører vi energien som holder dem i gang. Vi kastes inn i handlingen in medias res, og det tar hele 24 takter før musikken lander harmonisk. Fordi de utålmodige vennene ofte avbryter hverandre, avløser nye musikalske ideer stadig de forrige, og stemningene skifter like raskt som oppmerksomheten.

Også verden utenfor bryter inn, enten det er Mimì, Benoit, Musetta eller dårlige nyheter som banker på døra: Bæm! Der var virkeligheten. Slik lar musikken oss leve intenst i nåtiden sammen med bohemene.

Noe liknende ser vi i også serier som Skam, med sine kjente dato- og tidsangivelser før hver scene, eller i filmer som Oslo 31. august og Suser avgårde, der erfaringene av å være ung knyttes til en bestemt dag eller årstid.

Også i La bohème står tidene på året – jul, midtvinter og vår – sentralt. Samtidig preger det episodiske hele verket; vi får bare episoder og glimt. Selve samlivet mellom Mimì og Rodolfo, utviklingen av konfliktene og mye av sykdomsforløpet skjer utenfor scenen. Når vi får titte inn, ser og hører vi følgene av det som har skjedd i mellomtida. Det gir operaen en form som minner om erindring: Enkelte kvelder og samtaler husker vi godt, mens tida mellom dem liksom er borte.

Kunsten å holde på et øyeblikk

Samtidig er det det som skjer akkurat nå, som fyller hele verden – slik det også er i barnas lek. I La bohème kan det være noe så lite som en nøkkel som er borte i mørket, noe så hverdagslig som en frakk man må si farvel til, eller noe så stort som kjærligheten eller møtet med døden selv. Og få har fanget disse øyeblikkene så intenst og med en slik kraft som Puccini gjorde gjennom sin musikk.

Mimì og Rodolfo møter hverandre med famlende hender i mørket, men også gjennom musikken. I hver sin arie presenterer de seg for hverandre: først enkelt og talenært, før melodiene stiger, orkesterklangen blir fyldigere og musikken blomstrer – for så å trekke seg tilbake igjen.

Så møtes de i duetten «O soave fanciulla». Her trer de inn i hverandres verden, mens de to stemmene beveger seg sammen og bygger opp et felles klimaks. Det er ubeskrivelig vakkert. Musikken gjør forskjellen mellom klokketid og opplevd tid hørbar: Den utvider øyeblikket og lar både det og menneskene vokse til noe større.

Melodiene fra dette første møtet vender tilbake mot slutten, når døden er truende nær. Slik lar den samme musikken oss oppleve forelskelsen mellom «to unge nyutsprungne skudd» som intens og umiddelbar – samtidig som den blir et minne om et øyeblikk som var og som det er umulig å holde fast.

Når virkeligheten banker på

Selv om La bohème gir både døden og kjærligheten en nærmest sublim form, møter vi dem også gjennom enkle, forståelige, nesten banale bilder. «Kjærligheten er som en ovn som sluker for mye», sier poeten Rodolfo, der «mannen er veden og kvinnen er ilden». (I det minste får vi være den aktive parten denne gangen!)

Hvor store kunstnere disse bohemene egentlig er, kan vi lure på. Først og fremst er de mennesker som oss: opptatt av å spise, drikke, skaffe seg nye ting og ha det gøy. De er sjalu, smålige og følger ikke alltid ordentlig med. Selv Mimìs død går dem først hus forbi. Hun dør uten at noen merker akkurat når det skjer. Og er det ikke ofte slik – at det avgjørende inntreffer før vi rekker å forstå det?

En stund tror Rodolfo at Mimì fremdeles sover. De andre vennene har forstått hva som har skjedd, før han gjør det. Dermed oppstår et lite og fryktelig mellomrom mellom døden og erkjennelsen av den: Mimì er allerede borte, men Rodolfo lever fortsatt i en tid hvor hun finnes. Virkeligheten har bare ikke truffet ham ennå.

Da det skjer, reagerer Rodolfo med sjokk – noe Puccini genialt får fram ved å la ham tre ut av musikken og inn i vanlig tale: «Hvorfor ser dere sånn på meg?» Marcello, som har innsett hva som har skjedd, svarer «Coraggio!» («Vær sterk!»). Så banker virkeligheten på døra med tre hamrende ciss-moll-akkorder, fff, tutta forza, før orkestret bryter ut i Mimìs tema, «Sono andati?» («Har de gått?»). Nå er det ugjenkallelig: Hun har gått og kommer aldri tilbake.

Tidligere har Rodolfo sammenliknet Mimi med sin egen ungdom: «Mimì, min korte ungdom!» I møtet med sorgen og livets vonde virkelighet tar kanskje også hans egen ungdom slutt – den magiske tida da alt fortsatt var mulig.

Store følelser i små mennesker

Puccini ville gi de små menneskene store følelser. Det må vi si han lyktes med.

Likevel var ikke alle overbevist da La bohème hadde premiere i Torino i 1896. Knapt seks uker tidligere hadde Ragnarokk (Götterdämmerung), siste del av Wagners Nibelungens ring, fått sin italienske premiere i samme by. Sammenlikningen preget kritikernes mottakelse: Hva var vel Puccinis lille opera om mennesker som er akk så menneskelige, mot Wagners veldige drama om verdens undergang og gjenfødelse?

Men ser vi nærmere etter, har de to verkene noe vesentlig til felles: Gjennom musikken lar de noe guddommelig komme til syne i det aller mest menneskelige.

Gleden ved det som ikke varer

La bohème handler om å leve som om man har all verdens tid, for så å oppdage at man ikke har det. Puccinis musikk lar oss kjenne både øyeblikkets fylde og hvor uhyggelig fort det forsvinner: gleden ved å være der og sorgen over at det ikke kan vare.

For selv om det kan føles som tida står stille i La bohème, fortsetter den ubønnhørlig å gå. De unge lovende vokser opp. Og idet det blir stille og teppet går ned, er også vårt besøk i «Neverland» over.

Musikken kan begynne på nytt. Livet kan ikke det. Kanskje er det nettopp derfor denne operaen om alt som tar slutt, også får oss til å kjenne så sterkt på gleden ved å være her.