Introduksjon til León & Lightfoot: Salle de danse

Jeg heter Ingvild Krogstad og er formidler i Nasjonalballetten, med bakgrunn som danser og dansepedagog i det frie scenekunstfeltet. Jeg har den store gleden av å presentere denne fantastiske produksjonen av de verdensledende koreografene og publikumsfavorittene Sol León og Paul Lightfoot.

«Det er dramatisk, det er dristig, det er teatralsk», slik oppsummerer Matthew Ball, solist ved The Royal Ballet i London, denne oppsetningen. Forestillingen består av to verk: Salle de danse, som hadde sin urpremiere tidligere i år i London, og et gjensyn med den prisbelønte moderne balletten Shoot the Moon fra 2006.

Koreograf-duoen

Spanske Sol León og britiske Paul Lightfoot har arbeidet som en koreografisk duo i over 35 år, og er kjent for et kunstnerisk uttrykk som kombinerer humor, sterke scenebilder og en særegen fysisk presisjon. «Vi er to instrumenter som må lytte til hverandre og til summen av det de to skaper», har León sagt, mens Lightfoot har forklart samarbeidet som ren energi, der deres ulike ideer flettes sammen som i en dialog.

Paul Lightfoot studerte ved The Royal Ballet School i London, mens Sol León ble uteksaminert fra det nasjonale ballettakademiet i Madrid. Begge fant senere veien til Nederland og et av verdens mest prestisjefylte dansekompanier: Nederlands Dans Theater (NDT). Både León og Lightfoot ble først tilknyttet NDT 2 før de ble del av hovedkompaniet. Dette kan sammenliknes med vår egen Nasjonalballetten UNG, et springbrett for unge talenter der danserne får mulighet til å utvikle sitt kunstnerskap og bygge grunnlaget for en videre profesjonell karriere som ballettdanser.

I 1989 startet deres koreografiske samarbeid. Lightfoot har fortalt at «den første balletten, helt ærlig, var en katastrofe», men at Jiří Kylián, den daværende kunstneriske lederen for Nederlands Dans Theater bare gav dem to ord i respons: «Prøv igjen». Kylián, som regnes som en av verdens mest innflytelsesrike samtidskoreografer, oppmuntret også unge koreografer til å utforske sine egne kunstneriske stemmer, noe León og Lightfoot – eller Paul og Sol – fortsatte med. Sammen har de skapt over 60 balletter, i et bredt, allsidig repertoar, som utforsker relasjoner og følelser, for som León har sagt: «Du kan ikke være en kunstner uten å være menneskelig».

León og Lightfoot ble huskoreografer ved Nederlands Dans Theatre fra 2002 til 2020, og i perioden 2011 til 2020 var Paul Lightfoot kunstnerisk leder for kompaniet, samtidig som León var kunstnerisk rådgiver.

De fleste ballettene har titler som starter med bokstaven S. Dette refererer til Sols forbokstav, og er deres personlige markering av hennes bidrag i det kunstneriske samarbeidet, fra en tid der mannlig koreograf med kvinnelig inspirasjonskilde var et vanlig arbeidsformat og hennes kreditering for koreografiene uteble. Selv etter at både León og Lightfoot ble kreditert som koreografer for deres arbeid, ble denne tradisjonen for å bestemme titler videreført, og verkene i deres omfattende koreografiske merittliste starter som oftest på S.

Hverken León eller Lightfoot liker betegnelser og kategoriseringer som klassisk eller moderne dans. De trekker heller linjer til kunstnere som de spanske malerne Fracisco de Zurbarán og Pablo Picasso, som begge gjorde klassiske studier, for så å videreføre det tekniske grunnlaget for å lage et nytt, eget uttrykk.

Deres kunstneriske arbeid har mottatt en rekke internasjonale utmerkelser og priser, blant annet Prix Benois de la Danse i 2005, som gjerne omtales som «ballettens Oscar», og VSCD Swan Award for Best Dance Production i 2005–2006 for nettopp verket Shoot the Moon. Både Sol León og Paul Lightfoot, samt vår egen ballettsjef Ingrid Lorentzen, er utnevnt til ridder av den franske Ordenen for kunst og litteratur, en av Frankrikes høyeste utmerkelser innenfor kunstfeltet.

Tilbakeblikk

Nasjonalballetten har presentert koreografier av León og Lightfoot i en årrekke. Hvis vi tar et tilbakeblikk på 2005 kunne man se publikum stå timevis i kø gjennom hele folketeaterpassasjen i den gamle Operaen for å sikre seg billetter. Den gang skrev Aftenposten følgende etter Nasjonalballettens helaftens forestilling av León & Lightfoot:

«Om ikke kultureliten og menige elskere av veldefinert scenekunst renner dørene ned for å se denne indrefileten av en ballettopplevelse, kan de ha det så godt.»

Ballettsjef Ingrid Lorentzen har tidligere beskrevet at disse koreografene har åpnet mange øyne for hva dans kan være, og at «Når disse to er i huset, bruker vi hver eneste muskel vi har – som dansere, som kompani og som hus».

Arbeidet med danserne

Hva er det som treffer oss så godt?

León & Lightfoot har et særeget bevegelsesspråk som både inspirerer og utfordrer danserne, med et behov for teknisk presisjon, fysisk kraft og sterk emosjonell uttrykksevne. Dette repertoaret møtes med stor entusiasme fra danserne i Nasjonalballetten, for å danse repertoar av León & Lightfoot beskrives av mange som et vendepunkt i deres kunstneriske utvikling og arbeid.

Koreografduoen jakter det riktige uttrykket og utførelsen i arbeidet med danserne, og mener selv at de kan være krevende instruktører; de er intense og de er to. «Det er dobbelt med glede – og smerte!» forteller de. Slik kan danserne motta ulike innfallsvinkler og informasjon om den samme tingen, og så må dette balanseres. «Du kan ikke danse vår koreografi litt», sier Sol León. For henne er det aller viktigste relasjonen til danserne, og det jobbes alltid for at danserne skal ta seg godt ut i koreografien. Å arbeide med disse koreografene gjør at danserne strekker seg, vel vitende om at en slik mulighet er sjelden, og kanskje bare kommer noen få ganger i løpet av en ballettkarriere.

León & Lightfoot skaper fortsatt nye verk, men elsker å komme tilbake til de eksisterende. Lightfoot beskriver det som at de bærer med seg ballettene sine i en sekk på ryggen og reiser rundt i verden. Kreativitet kan være like sterkt til stede i en ballett du skapte for 20 år siden, forteller León, for når koreografien allerede er til stede, handler det om kreativiteten som oppstår i øyeblikket.

Vi skal nå ta for oss forestillingens to verk, som starter med Shoot the Moon; et 20 år gammelt verk og en moderne ballett skapt for Nederlands Dans Theatre i 2006.

Shoot the Moon

I Shoot the Moon er scenen forvandlet til tre roterende rom, der historiene utspiller seg på filmatisk vis. Stadig skiftende bilder gir korte glimt inn i ulike relasjoner, der historiene også tidvis flettes sammen gjennom de roterende rommene. Månelyset skinner gjennom vindu og dører, og kaster både lys og skygger over kjærlighetsforholdene og dilemmaene som utfolder seg mellom de ulike danseparene; de 5 danserne forteller om lengsel, brudd, ensomhet og isolasjon.

Shoot the Moon omtales som både en kritiker- og publikumsfavoritt, og det med god grunn: Dette er vakker estetikk i kombinasjon med kraftfull koreografi, som byr på øyeblikk som tar pusten fra en; Personlig opplevde jeg en drivende puls gjennom stykket, som samtidig økte min egen. Etter stykket hadde norgespremiere i 2010 trillet VG terningkast seks i sin anmeldelse.

Det fysiske formspråket er både spennende og krevende; Detaljnivået er rikt, tempoet er raskt og presisjonen er avgjørende. Dette koreografiske materialet kombinerer store dynamiske bevegelser med små statiske detaljer – noe som krever kontroll, utholdenhet og nøyaktighet fra danserens side.

I tillegg til å være koreografene av stykket, står León og Lightfoot også for scenografi og kostymedesign. Shoot the Moon er et godt eksempel på storslåtte scenedesign integrert i koreografien, noe som ble et kjennetegn for balletter skapt for Nederlands Dans Theatre. De roterende rommene skaper vakre scenebilder og effektfulle overganger, sømløst koreografert, samtidig som kombinasjonen av lys, skygger og rom utdyper det mektige uttrykket. Rommene har tapetserte vegger i svart-hvitt. Disse ble nøye utvalgt av koreografene, og etter et dypdykk i stumfilmens verden falt valget deres på «Fleur», et design fra 1800-tallet.

I dette universet av relasjoner står følelsene sentralt. Sol León forteller at denne balletten er spesielt krevende, da danserne ikke bare må mestre teknikken, men også være den «riktige» karakteren. «Danserne må spille skuespill på et så høyt nivå at man ikke merker at det er det de gjør», sier hun.

Video av danserne filmes og prosjekteres direkte underveis i forestillingen. Skjermene er på størrelse med selve scenografien, og henger over scenen, der de sender svart-hvit-film, som forsterker parallellen til stumfilm. Vi får oppleve de slående scenebildene, samtidig som kameradekningen inviterer oss tett på danserne. De blir som roller i en stumfilm i kombinasjon med deres sceneopptreden – hver detalj, tanke og uttrykk prosjekteres ut til publikum, og gir oss større innblikk i deres formidling, enn vi oftest får oppleve i et Hovedsceneformat. Denne kombinasjonen og timingen av video, roterende rom og vegger, musikk og bevegelse, byr på en svært kompleks oppgave for alle på og bak scenen. Eksempelvis må danserne til enhver tid plassere seg med centimeter-presisjon, for å finne riktige lyskorridorer på scenen, og for ikke å havne i skygger på skjermen under kameraopptakene. Samtidig skal det skapes symmetri i det totale scenebildet, også mellom plasseringen av danserne på skjermen, med de andre dansernes posisjoner på scenen.

Musikken til balletten er en vakker Tirol-konsert for piano og orkester av den amerikanske komponisten Philip Glass. Musikken til Glass har blitt brukt av mange store koreografer: Twyla Tharp, Jerome Robbins, Anne Teresa De Keersmaeker og Justin Peck, for å nevne noen. I tiden da Shoot the Moon ble koreografert skapte León & Lightfoot flere balletter til musikk av nettopp Glass; De var inne i en «Glass-periode», der de fant det fruktbart for den koreografiske skaperprosessen å lete etter og forholde seg til stadig nye sider hos den samme komponisten.

I kontrast til koreografenes utgangspunkt for verket der «poenget er nettopp skikkelsene, karakterene», har komponisten Glass aldri forsøkt å fortelle en karakterdrevet historie gjennom musikken, med en tydelig start, midtdel og slutt. Glass bemerker derimot hvordan mange heller oppfatter en forlengelse av tid, tap av tid, eller ingen fornemmelse av tid i det hele tatt, når de lytter til musikken hans. Musikken kan slik fungere som et åpent, blankt lerret der koreografene står fritt til å forme sin egen narrativ i koreografien.

Siden år 2000 har arbeidet til León & Lightfoot satt spor hos Nasjonalballetten, og nå fortsetter vi historien med et verk nr. 17 hos oss og denne forestillingens andre stykke: Salle de danse.

Salle de danse

Salle de danse er en utvidet versjon av stykket Standby koreografert av Paul Lightfoot som en hyllest til kunstarten ballett, et verk skapt i filmformat under covid-19 pandemien. Stykket er nå blitt videreutviklet for scenen av koreografduoen, og hadde sin urpremiere med The Royal Ballet i London våren 2026. Dette markerte samtidig den første gangen et britisk kompani har fått fremføre en produksjon av León og Lightfoot.

Stykket tar for seg innholdet i en ballettklasse, gjenskapt i et moderne ballett-landskap, der tittelen «Salle de danse» betyr nettopp dansesal eller studio. En besetning bestående av 40 dansere fyller scenen med dynamiske, detaljerte bevegelser, lange linjer i en demonstrasjon av styrke og teknikk. Stykket byr både på storslagen dans, humor, lekenhet og teatralsk tilstedeværelse.

Igjen står León og Lightfoot for både koreografi, scenografi, kostymedesign og lysdesign.

I motsetning til scenografien i Shoot the Moon er Hovedscenen nå åpnet opp til et stort scenerom, der skiftene i rommet skapes med bruken av lys.

I stykkets åpning «Prelude», er det første vi møter en danser i hudfarget drakt, som står i en spotlight på en løper av rød sateng. I løpet av åpningen kler danseren på seg det slående røde satengslepet på hele 18 meter, før hun forsvinner i dypet av Hovedscenen. Hovedvekten av kostymene til ensemblet er derimot i svart-hvitt. Disse gir minimalistiske silhuetter og en moderne estetikk, der det rene uttrykket gjør at bevegelsene kommer tydelig frem og får stå i fokus.

I tillegg til «Prelude», «Interlude» og «Postlude», som altså byr på innledning, mellomspill og avslutning, er koreografien seksjonert i 20 kortere deler, der titlene for de ulike øvelsene prosjekteres på scenen underveis. Øvelser og trinn som «tendus», «grand battement» og «glissés» er daglig praksis for enhver ballettdanser, men utenfor ballettstudio er disse franske frasene kanskje ikke like gjenkjennbare?

I ballettklassens «Adage» (eller «Adagio») fremføres bevegelser i beherskede forlengelser, og referer til en øvelse som gjøres i senter av studio, med lange linjer gjennom kroppen og med høye løft av beina. Adagio betyr langsomt eller rolig tempo, noe som reflekteres i både musikk og bevegelse i denne øvelsen. I Salle de danse utføres «Adage» gjennom tre vakre duetter.

Et annet eksempel, «ronds de jambe», betyr sirkel av beinet, som kan utføres À terre; altså en sirkel langs gulvet, eller en l’air; hvor sirkelen tegnes i luften. I denne seksjonen av Salle de danse starter koreografien med en referanse til nettopp dette grunntrinnet, før det utvikler seg videre og bygger på ulike sirkulære bevegelser i kropp og i danserens bruk av rommet.

Vi møter rollene «Le Maître et la Maîtresse» flere ganger i løpet av verket. Disse viser til ballettkompanienes ballettmestere og deres arbeid med å instruere, undervise og lede gruppen med dansere.

Operaorkesteret fremfører nyskrevet musikk av den russiske komponisten Ilya Demutsky, under musikalsk ledelse av Matthew Rowe under oppsetningen her i Operaen.

Komponisten Demutsky beskriver koreografien Salle de danse som «en ballett om ballett». De daglige rutinene til en klassisk danser ble brukt som utgangspunkt for komponeringen av musikken. «Jeg ser på partituret mitt som et slags "alfabet" for ballettmusikk», forteller han, og utdyper videre at han med vilje valgte et tradisjonelt musikklandskap, preget av blant annet et stort romantisk orkester og virtuos orkestrering.

Det er en fryd å se ballettens teknikk videreført i et så dynamisk landskap. Vi får oppleve både eksplosive soloer og artikulerte duetter, og øyeblikk med det store ensemblet gir oss effekten av kraften i samdans.

Avslutning

León beskriver dans som et av de sterkeste uttrykkene for her og nå, for den rører ved deg, og det er nettopp det denne forestillingen gjør.

«Å komme tilbake til et eldre verk er et eventyr» forteller Lightfoot, og i denne forestillingen møter vi både det nye og det gamle – i skjønn forening.

Vi ønsker dere en riktig god fornøyelse!

Tusen takk!