Introduksjon

Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler i Operaen og vi er stolte av å gi dere verdens vakreste kjærlighetshistorie – fortalt gjennom ballett. Romeo og Julie spilles nærmest kontinuerlig på scener over hele verden, denne historien om de to elskende som ikke får hverandre, går igjen på tvers av tid, språk og kunstformer. Nå presenterer vi den i helt ny drakt – en ballett med klassisk formspråk, koreografert av Kaloyan Boyadjiev. 

Skuespillet Romeo og Julie ble skrevet av den engelske dikteren og dramatikeren William Shakespeare rundt 1595. Shakespeare regnes som den største engelskspråklige forfatteren, og stykket er et av hans mest populære skuespill og et av de mest kjente verkene i verdenslitteraturen.

Romeo og Julie handler om forbudt kjærlighet og om familie, ære og arrangert ekteskap. Om et kjærlighetsforhold mellom to ungdommer i to rivaliserende familier i Verona på 1500-tallet, som fører til dødelige konsekvenser.

Familiene Capulet og Montague er bitre fiender. Likevel blir det kjærlighet ved første blikk mellom Romeo Montague og Julie Capulet. På Julies balkong bekjenner det unge paret sin hengivenhet til hverandre – og de gifter seg i all hemmelighet. Men, familiefeiden tilspisser seg. Flere dødsfall skjer som følge av deres forhold, og for å være sammen må Romeo og Julie risikere alt. 

Selv om Shakespeare dramatiserte historien, var det ikke han som fant den opp. Et dikt av den engelske poeten Arthur Brooke var hans inspirasjon, The Tragicall Historye of Romeus and Juliet (1562), og diktet var igjen basert på eldre fortellinger fra Italia og Frankrike, som var populære i antikken og i middelalderen. Historien har også vært motiv i billedkunsten, og utgangspunkt for atskillige musikkverk. Blant flere andre har komponistene Bellini, Tsjajkovskij, vår egen Johan Svendsen og ikke minst Prokofjev komponert orkesterstykker, operaer og balletter basert på Shakespeares skuespill. Mer om Prokofjevs enestående musikk om litt.

Også noen filmer har hatt stor påvirkning på posisjonen Romeo og Julie har fått i kulturen, ikke minst i ungdomskulturen. West Side Story ble filmatisert i 1961, og er ganske løst basert på Romeo og Julie, med handling lagt til New York og med rivaliserende gjenger i stedet for en familiefeide.

Også Franco Zeffirellis filmversjon fra 1968 med Olivia Hussey og Leonard Whiting ble en stor kinosuksess da den kom, og da jeg selv så den på NRK en gang på 80-tallet, ble de to unge elskende det vakreste og tristeste jeg kunne tenke meg.

Så kom Baz Lurhmanns film Romeo + Juliet fra 1996, med Claire Danes og Leonardo DiCaprio i hovedrollene. I Luhrmanns versjon er vi i et fiktivt 90-talls USA, med et lydspor bestående av house, indierock og pop.

De to unge elskende er både veldig unge; Julie er kun 13 år, og de har det veldig travelt, kjærligheten gjør dem ufornuftige og hastige, de bare MÅ ha hverandre. Likevel er det ikke mye fordømmelse å spore, verken i musikken eller Shakespeares drama, tvert imot blir det ofte sett som en feiring av den store kjærligheten, og av kjærlighetens triumf over hatet – selv om hovedpersonene må betale en høy pris.

Denne udødelige fortellingen har de fleste store koreografene skapt sin egen versjon av, satt til Prokofjevs følelsesladde musikk. Nå er det Kaloyan Boyadjiev som har brynt seg på et av ballettrepertoarets mest ikoniske verk.

Kaloyan Boyadjiev er opprinnelig fra Sofia i Bulgaria og var danser i Nasjonalballetten fra 2002 til 2019, de siste 16 årene som solist. Han var med å starte ungdomskompaniet vårt, NNB UNG, i 2015 og ledet det frem til 2018. Boyadjiev er nå ballettmester og har markert seg sterkt som koreograf både her i Norge og internasjonalt – for to år siden satte han opp en annen versjon av Romeo og Julie for Nasjonalballetten i Sofia. I Hedda Gabler av Marit Moum Aune, stod han for koreografien av gruppescenene. Han er også mannen bak vår versjon av Nøtteknekkeren fra 2016, og på spørsmålet om hva som ble neste produksjon, var han ikke i tvil. Men prosessen har tatt tid, både for å la ideene modnes og å finne det riktige teamet, som kunne skape noe varig; en produksjon som også skal kunne spilles om 20-30 år.

Som tidligere solist har Boyadjiev selv danset rollene som både Romeo og Mercutio, blant annet her i 2011, med Christine Thommassen i rollen som Julie. Det var i Michael Corders oppsetning fra 1992. Nå har Boyadjievs kunstneriske team gitt historien ny innpakning, skapt i verkstedene i operahuset. Scenografien og kostymene står Christopher Oram for, og lysdesign er ved Neil Austin. Disse to har vunnet priser for arbeidet sitt. Oram har tilbragt mye tid i Italia, har gått utrolig detaljert til verks i å forvandle scenen vår til Verona, med torg og vakre bygninger av sandstein, bueganger og trappeløp – og meterhøye veggtepper i Capulets hus av Adam og Eva – en referanse til selve ur-paret, de første unge elskende. Scenebildet skapes først, deretter visualiseres de som skal befolke scenen. Forskjellen på fattig og rik vises også i klesdrakten, fra vanlige folk i byen til ballgjestene i Capulets hus. Legg merke til at tilhørigheten til enten Capulet- eller Montague-klanen markeres gjennom ulike farger og mønstre på kostymene.  Ballettdanseres kostymer må være enkle å bevege seg i, og ha detaljer som fungerer i bruk, så det er helt egne utfordringer rundt å designe for ballett. Det visuelle uttrykket på scenen er inspirert av overgangen mellom middelalderen og renessansen i Italia på 1400-tallet. Dette var en gradvis overgang fra middelalderens strengt hierarkiske samfunn preget av religion og føydalisme, til en tid med søkelys på mennesket (humanisme), vitenskap og kunst. I alle fall for de øverste samfunns-sjikt.

Boyadjiev ser Julie og Romeo som de to eneste virkelige renessansemenneskene i fortellingen – de to bryter med de gamle normene og reglene, mens resten av familiemedlemmene fortsatt henger igjen i en streng, middelaldersk tenkemåte. Boyadjiev mener denne historien alltid vil være relevant, fordi den speiler vår egen virkelighet. – Vi lever gjennom en slags Romeo og Julie-historie hver dag, sier han. – Det finnes sikkert mennesker i Ukraina eller Russland der den ene er Romeo og den andre Julie, og hvor de tilhører hver sin side av en konflikt. Det er en fortelling som stadig gjentar seg. Vi vil alltid ha unge mennesker som forsøker å bryte med normene og reglene andre har satt. Det handler om to mennesker som tror på retten til å være den de ønsker å være. 

For Boyadjiev er ballett en av de mest direkte måtene å formidle følelser på. Kroppen vår uttrykker noe før vi setter ord på det, som barn beveger vi oss før vi snakker. Dansernes tolkninger og uttrykket de bringer med seg til scenen er det som gir historien farger, og sier det ikke finnes små roller – alle på scenen må gi hundre prosent for at verket skal leve. Når besten 60 av Nasjonalballettens 70 dansere står på scenen samtidig, krever det sitt, og flere besetninger deler på rollene. 

I Romeo og Julie er musikken den dramatiske drivkraften i verket, Boyadjiev starter alltid med musikken.  Av alle de musikalske verkene skrevet til denne historien, er Sergej Prokofjevs gripende musikk trolig den aller mest kjente. Den er full av følelser og begjær, kjærlighet og hat, og maler sterke bilder. Musikken forteller koreografen når dansere skal komme inn og hva stemningen i situasjonen skal være.

Sergej Prokofjev var født i 1891 i Sontsovka, som da var del av det russiske tsarriket og i dag ligger i Ukraina. Han komponerte i de fleste sjangre, hadde en stor produksjon og regnes som en av de ledende russiske komponistene fra 1900-tallet. Kjente verk er blant annet operaen Kjærligheten til de tre appelsiner, orkesterverket Peter og Ulven, og ballettene Askepott og Romeo og Julie.

Etter å ha bygget karrieren sin i Europa på 1920-tallet med et modernistisk tonespråk, valgte han å flytte tilbake til det som da var Sovjetunionen under Stalin. Kanskje fordi den kommunistiske statens musikalske retningslinjer stemte mer overens med hans egne tanker, Prokofjev var desillusjonert i møtet med avantgarde-musikken i Europa i mellomkrigstida (eksempelvis Arnold Schönberg). Prokofjev ønsket en «ny enkelhet» med blant annet mindre dissonans, mindre aggressivitet og mer lyrisk melodi – men i et nytt tonespråk for ei ny tid. Et av de første verkene i denne stilen er nettopp Romeo og Julie, skrevet i 1935.

Verket regnes i dag som et av Prokofjevs absolutte mesterverk, men han oppdaget raskt at rammene som komponist i Sovjetunionen var mye trangere enn han forestilte seg, den spesielle stilen hans møtte både sensur og fordømmelse fra myndighetene. Romeo og Julie ble møtt med massiv motstand, politisk press og kanselleringer i Sovjetunionen. Bolsjoiteatret i Moskva erklærte musikken som «udansbar» og brøt kontrakten, etter at danserne slet med å telle taktene og mente musikken var for kompleks.

Prokofjev skrev opprinnelig faktisk en «happy ending» til sin ballett, hvor paret overlever og danser ut sin glede. Han erklærte selv offentlig at «de døde kan ikke danse», men Sovjetiske myndigheter krevde at balletten fulgte Shakespeares drama. Dermed måtte den revideres. I tillegg ble arbeidet preget av at kolleger og samarbeidspartnere ble arrestert eller henrettet under det strenge regimet. Den sovjetiske premieren var i Kirovteatret i datidens Leningrad i 1940, i en grundig revidert versjon med Galina Ulanova og Konstantin Sergeyev i hovedrollene. Denne oppsetningen ble en stor suksess, vant Stalinprisen, og Prokofjev opplevde lovprisning og stjernestatus i Sovjetunionen.

Som en skjebnens ironi døde Prokofjev på samme dag som Stalin, i 1953. I dagene etter var gatene fulle av folk, og alle blomsterbutikker var utsolgt, så i begravelsen hans skal venner og familie ha lagt ned grankvister som en siste hilsen.

Prokofjev håpet at musikken ville ha «umiddelbar appell, men likevel høres ut som ingenting som er skrevet før». Det er fortsatt sant i dag. Riddernes dans, (eg. kalt Montagues og Capulets) fra ballscenen i første akt er en skikkelig hit, musikken er brukt i alt fra parfymereklamer, som oppvarming for rockeband, i tv-serier og som det temaet den engelske fotballklubben Sunderland har spilt over anlegget på stadion før hver kamp siden 1997, for å skremme bortelaget. 

Musikalsk ledelse er ved vår musikksjef Edward Gardner, som her dirigerer Operaorkestret i sin første ballettproduksjon. Også det er en begivenhet.

Handling

Første akt, et torg i Verona tidlig om morgenen: 

Romeo kurtiserer Rosaline, en av Veronas skjønnheter. Hun forlater ham idet Romeos venner Mercutio og Benvolio dukker opp, tett fulgt av Tybalt og andre medlemmer av Capulet-familien. I løpet av sekunder bryter det ut gateopptøyer. 

Fyrst Escalus trer inn og befaler alle å stanse slåssingen og legge ned våpnene. De følger hans ordre, uvillig.

I Veronas gater: Lord Capulet deler ut invitasjoner til en tjener og ber han levere den til gjestene til ballet. 

Tre unge menn hopper frem, veivende med sverd, og river til seg invitasjonene fra ham. Etter å ha lest dem, bestemmer de seg for å kle seg ut som musikere for å få adgang til ballet. 

Julies værelse: Julie er sammen med ammen, som forteller at Lady Capulet er på vei. Moren kommer inn for å snakke med Julie om det forestående ekteskapet. Hun hilser på frieren, Grev Paris.

Foran Capulet-familiens hus samme kveld: Lord og Lady Capulet ønsker gjestene velkommen. Romeo vil se Rosaline og ankommer sammen med Mercutio og Benvolio. 

Capulets ball: Herr og fru Capulet og gjestene deres danser. Julie ankommer og blir presentert for Paris. Romeo fanger Julies blikk mens hun danser med Paris – blikkene deres møtes og låses. 

Mercutio og Benvolio forsøker å avlede oppmerksomheten fra Romeo og Julie, men Tybalt har allerede gjenkjent Romeo. 

Gjestene forlater ballet – blant dem Mercutio og Benvolio, som går ut i natten for å finne Romeo. 

Julies balkong: Romeo kommer til Julies balkong, der de gir uttrykk for sine følelser for hverandre, i en nydelig pas-de-deux, som betyr trinn for to.

Andre akt

Torget foran kirken neste morgen: Veronas borgere forbereder dagens festligheter. Romeo er også til stede – riktignok noe fraværende – helt oppslukt av sin kjærlighet til Julie. Benvolio og Mercutio forsøker å få kontakt med ham. 

Gatedansere underholder. 

Julies amme kommer hastende inn med et brev fra Julie, der hun erklærer sitt ønske om å gifte seg med Romeo. 

Broder Lorenzos celle: I håp om å kunne forene familiene vier broder Lorenzo Romeo og Julie. 

Festlighetene på torget er fortsatt i full gang da Tybalt trer inn. Han leter etter Romeo. Romeo lar seg ikke provosere, men det gjør Mercutio … 

Tredje akt

Julies værelse: Romeo og Julie våkner etter bryllupsnatten. Romeo er blitt landsforvist fra Verona for å ha drept Tybalt og tvinges til å flykte. 

Lord og Lady Capulet kommer inn sammen med Paris. Julie avviser Paris, men foreldrene truer med å gjøre henne arveløs dersom hun ikke samtykker i ekteskapet – et giftermål som vil heve familiens sosiale status og anseelse. 

Også ammen forsøker å få Julie til å gi opp Romeo. Sjokkert over at ikke engang hennes egen amme støtter henne, løper Julie til den eneste hun tror kan hjelpe henne – broder Lorenzo. 

Broder Lorenzo vet at det er umulig for Julie å gifte seg med Paris – hun er allerede gift. Han tilbyr seg å hjelpe henne, dersom hun har mot til å gjøre som han sier. Han gir henne en sovedrikk. Når hun drikker den, vil hun falle i en dyp, dødslignende søvn – hun vil bli gravlagt i familiegravkammeret – og Lorenzo vil sende bud til Romeo om å være klar når hun våkner. 

Julies værelse: Julie følger broder Lorenzos råd og ber foreldrene om tilgivelse. Hun går med på å gifte seg med Paris. 

Julie blir alene. Hun drikker sovedrikken broder Lorenzo har gitt henne. Når Julies venninner og ammen kommer inn neste morgen for å vekke henne, tror de at Julie er død. Capulet-familien samler seg for å sørge ved Julies grav. 

Romeo har hørt om Julies død og skynder seg tilbake til Verona. Men, han har ikke fått brevet fra broder Lorenzo, og vet ikke at hun bare sover. Han ønsker derfor å ta sitt eget liv – ved siden av Julie i graven hennes. 

Slutten av historien har i vår versjon en liten vri, som jeg ikke skal avsløre her. 

I prologen i sin oversettelse av Shakespeares drama, skriver Halldis Moren Vesaas:

Om deira elskhug, dømd frå fødslen av,
om fedrars hat, som først fekk sløkt sin eld,
den dag dei unge lagdes i si grav,
skal vi fortelje med vårt spel i kveld.

Selv om det er en tragedie, handler det like mye om et samfunn i strid, som om det unge paret. Overordnet sett handler det kanskje om hvordan kjærligheten kan reparere et splittet samfunn, men også hvordan dette gjerne ikke skjer før det er for sent for mange av de som lever i det.

Koreografen beskriver balletten med ordet ‘menneskelighet’, Kanskje blir ikke mennesker født enten gode eller onde – selv de som gjør gale ting, blir formet av det de har opplevd. Jeg håper inderlig at menneskeligheten på sitt beste kan bidra til å reparere den splittede verden vi lever i, i dag. Vi trenger å se universelle historier og følelser vi kan speile oss i som mennesker, og la oss omslutte av dem sammen, igjen og igjen. Med den ufattelig vakre musikken og de lidenskapelige duettene, fra det forelskede parets første møte, den berømte balkongscenen og til den hjerteskjærende slutten.

For Boyadjiev er møtet mellom scene og sal det viktigste, og jeg håper du tar det hele vel imot. Jeg ønsker deg en god opplevelse!