Kjærlighet. Svik. Tap.

Sophia Gustorff: Historien om havfruen som vil bli menneske er flere hundre år gammel og finnes i mange kulturer, både i Øst-Europa og Vest-Europa. Den virker mer aktuell enn noensinne – det kommer stadig nye versjoner i teater, film og litteratur. I 2023 kom også den nye Disney-filmen om Ariel. Hvorfor fascinerer dette temaet sånn?

Tatjana Gürbaca: Begrepet «havfrue» dukker først opp i middelalderen, og i romantikken opplever fortellingen en stor bølge av suksess. Det som kalles «rusalka» i Øst-Europa og «melusine» i Frankrike, kjenner vi som «undine» i det tyskspråklige området. Historien handler i kjernen om kjærlighet og svik – og et elementært tap: nemlig at elementåndene, som kan ses som en slags mot-religion, forlater menneskene for godt. Dette sviket fører til tapet av ethvert håp om en bedre verden. For havfruens liv står hovedsakelig for et meningsfullt og oppfylt liv. Det handler altså om et sammenbrudd i menneskenes verden – både politisk og metafysisk. Naturvesenet – Rusalka i operaen – ser på samfunnet og menneskenes verden med åpenhet og varme, og avslører den som full av fasader, konvensjoner, konkurranse, stadig høyere tempo, kunstighet og dobbeltmoral.

Klaus Grünberg: I disse historiene, som nesten alltid er skrevet av menn, er kvinnen den som vekker begjæret og driftene – og også hun som blir syndebukken. Havfruen mister som kjent stemmen i eventyret. Og med det umulige kravet om å kommunisere med menneskene uten stemme, er det – slik historien ofte fortelles – lett å straffe henne. I Rusalka er det annerledes. Menneskene betrakter henne som et forskningsobjekt. Men Rusalka ser tilbake – og blottlegger menneskenes selvmotsigelser og forkvaklede konvensjoner.

Hvordan forestiller dere dere verdenen Rusalka kommer fra? Hvorfor vil hun forlate den?

TG: Vannelementet lar seg ikke gripe eller fastholde. Det er natur – vakkert, men også villt, uforutsigbart, farlig og gåtefullt. Hos oss er det en verden uten sentrum, uten individ – alle er én, ett vann, én bølge. Tid spiller ingen rolle, man lever i evighet. Skikkelsene der er spontane, barnslige, hensynsløse, frie. Rusalka vil ut av dette. Hun ønsker seg individualitet, en sjel, en kropp – muligheten for individuell kjærlighet. Og hun aksepterer dødelighet som prisen. Men denne transformasjonen endrer også det hun kommer fra: Idet én trer ut, oppløses helheten.

KG: Det er ikke en diffus lengsel som driver Rusalka. Hun vil ha noe sanselig, noe hun kan konkret erfare. Jeg syns det er veldig moderne at hun tiltrekkes av menneskeverdenens endelighet. Steget hun tar er bevisst, brutalt, nærmest revolusjonært. Operasjonen gjelder ikke bare halefinnen, men hele nymfenes samfunn: Med Rusalkas avskjed blir en del av dette samfunnet kuttet ut – amputert.

Hva skjer når de to verdenene møtes?

KG: På et tidspunkt forvandles hoffets salongkultur til en forvrengt maske, et mareritt. Den avsløres som et samfunn av overgripere.

TG: Rusalka er et eksistensielt drama: Hun er som Camus’ Den fremmede, en outsider som ser inn på verden. Også prinsen kjenner denne fremmedfølelsen – han flykter til skogen, følger vannkvinnens rop. Men det er den fremmede fyrstinnen som minner ham på at det finnes regler og avtaler.

KG: Jeg tenker på spiritist-sirklene fra slutten av 1800-tallet: Alle ser på Rusalka som et medium i en seanse. Det er ikke Rusalka som forårsaker hendelsene – det er menneskenes forventninger.

Skogen der Rusalka og prinsen møtes er et mellomrom …

TG: De to verdenene er fremmede, men samtidig tett forbundet. Også indre og ytre grenser glir over i hverandre: Skogen er ikke bare natur, men også prinsens indre villnis, som til slutt gjør ham gal.

KG: Scenografien følger Rusalkas reise gjennom ulike verdener. I starten er hennes verden full av organiske former – steiner, kanskje dinosaur-egg – men innrammet som et naturhistorisk museum. Med hennes forvandling endres også rommene, selv om elementene forblir de samme. Det er blikket vårt som endrer seg. Det som var natur, blir designmøbler – og til slutt svevende planeter i en verden som går i oppløsning.

TG: Det er en historie om stadig forvandling. På vei fra nymfe til kvinne er Rusalka også et hvitt rådyr – jaktet på, som prinsens besettelse. Først deretter blir hun menneske, en såret brud, med vonde føtter og uten språk i prinsens salong, fanget i en verden hun ikke kjenner reglene til – og ikke kan forklare seg i. Til slutt mister hun menneskeskikkelsen og krysser enda en grense.

Rusalka blir skuffet og desillusjonert. Holder kjærligheten?

TG: Ingeborg Bachmanns essay Undine går var viktig for meg i arbeidet. Der beskrives kjærligheten som en eksplosiv, dødelig kraft som trekker den elskende ut av samfunnet. Kjærlighet er noe eksepsjonelt og radikalt subjektivt – den passer ikke inn i rammene for et fungerende samfunn. Den bryter gjennom alle fasader. Kjærligheten krever absolutt tilstedeværelse – uten tanker om fortid eller framtid, uten sosiale roller, uten årsak eller konsekvens. Den er utopisk og umulig å leve ut.

Rusalkas kjærlighet har denne sprengkraften – hun krever det motsatte av det menneskeverdenen tilbyr: sannhet og ærlighet, et nytt språk – eller intet språk. Innsikten hennes kjærlighet gir, kommer først med prinsens død: Først da kan også han gå opp i tid og rom. Rusalkas kjærlighet blir universell – som en medfølelse med menneskene, som lider under selve verden.

Den fremmede fyrstinnen – som bare er ute etter makt – er Rusalkas motpol. Ježibaba fremstår mer som en mor?

TG: Man får følelsen av at Ježibaba selv har gjort den samme erfaringen som Rusalka – ønsket det samme, men valgt en annen vei. Kanskje ofret hun sin egen prins. Nå er hun dømt til å vandre mellom verdener: Hun lever ved innsjøens bredd, men tilhører verken menneskene eller vannfolket. Som Vannånden vet også hun mye om menneskene, og forakter dem. Hun representerer farene som venter Rusalka – i henne kulminerer all frykt.

KG: Figurenes relasjoner minner om en familie. De handler som de gjør fordi de er bundet sammen – på godt og vondt. Den eldre generasjonen forstår hva som kommer, men kan ikke hindre det.

TG: I tredje akt kommer alle tilbake og viser uante sider. Vannånden heter bare det. Prinsen heter prins, fyrstinnen heter fremmed fyrstinne. Ježibaba betyr heks, og Rusalka betyr nymfe. Ingen har egentlige navn.

KG: Det virker eventyraktig, men samtidig har operaen en kompleks psykologi og er dypt preget av århundreskiftet – tiden da psykoanalysen vokste fram, og man begynte å utforske det indre mennesket.

TG: Dvořák og Kvapil brukte eventyrformen for å bearbeide tidens store temaer: kapitalisme og industri, utmattelse og sårbarhet, kjønn og makt i familie og arbeidsliv, lengsel og kolonialisme, rasisme og eksotifisering. Samtidig søker man innsikt i menneskesinnet – med psykoanalyse og drømmetydning, troen på å forme individet. Esoteriske kretser forsøker å svare på en gryende troskrise. Urbaniseringen skaper en ny arbeiderklasse – representert i operaen av Kjøkkengutten og Viltvokteren.

Hva skjer til slutt?

TG: Rusalka blir et irrlys, rastløs og kroppsløs. Hun går opp i naturen, løser seg opp og vender tilbake til opprinnelsen – blir del av noe større.

KG: Hun tilhører ikke lenger noen av verdenene. Kanskje har hun vokst ut av dem begge. Enten den dypeste fortapelsen – eller den største frigjøringen.