Introduksjon

Bruk stemmen din!  

Det er et velkjent uttrykk, særlig nå i disse valgtider.  

Hver enkelt stemme er unik, det er faktisk ingen som har akkurat helt lik stemme som deg! Stemmen er som et personlig klingende fingeravtrykk. Stemmen er uatskillelig knyttet til pusten, som jo er selve livsnerven i oss mennesker. Stemmen definerer oss, enten vi liker stemmen vår eller ikke. Jeg vil si at stemmen er noe av det mest dyrbare vi har, disse to bitte små stemmebåndene som sitter nede i halsen vår. Her i Operaen dyrker vi stemmen til det maksimale, vi er stemmens tempel eller høyborg om du vil. 

«Men hvis du tar bort stemmen min,» sa den lille havfruen, «hva er igjen for meg?» 

«Din vakre skikkelse, din grasiøse gange og dine uttrykksfulle øyne; med disse kan du sikkert fengsle en manns hjerte», sa heksen i H. C. Andersens kjente eventyr Den lille havfruen. 

I eventyroperaen Rusalka, som dere skal få høre i dag, ofrer hovedkarakteren stemmen sin, sin identitet, for å kunne oppleve menneskelig kjærlighet, og det allerede i første akt. Så i store deler av operaen vil dere ikke høre henne synge. Hvorfor i all verden skrive en opera om en som velger å gi fra seg stemmen sin? 

Den tsjekkiske komponisten Antonin Dvořák, 1842-1904, ville la stemmen sin høres. Akkurat som det var viktig for Ivar Aasen å ha et norsk skriftspråk, fordi det sa noe om den nasjonale identiteten vår her i Norge, ville Dvořák være med på å gi tsjekkerne tilbake deres identitet, gjennom en egen musikalske stemme. Det tsjekkiske folket hadde, i likhet med Norge, lenge vært under et annet lands styre. Først som en del av det tysk-romerske riket, deretter Habsburgerne, for så å bli en del av keiserdømmet Østerrike og Østerrike-Ungarn.  

Felles for alle de ulike styrene var at de forsøkte å undertrykke tsjekkisk kultur. De ønsket å fortyske det tsjekkiske folket. På slutten av 1700-tallet var Josef II keiser av det tysk-romerske riket. Han bestemte at det ikke skulle undervises i tsjekkisk på skolene, men kun tysk. Hvilket førte til at de utdannede menneskene i Tsjekkia snakket og skrev tysk. Dvořáks aller første opera var på tysk. Men etter Napoleonskrigene begynte den tsjekkiske nasjonalfølelsen å vekkes til livet. Mot slutten av 1800-tallet ble nasjonale tsjekkiske teatre etablert, som framførte fullverdige scenekunstverk på tsjekkisk, og det var et viktig skritt i riktig retning. Dvořák, som allerede var en etablert og anerkjent tsjekkisk kunstner, så hvordan han også kunne være en stemme for det tsjekkiske folket ved å løfte fram deres musikalske tradisjoner.

Fra å skrive store symfonier, hvilket han kanskje er mest kjent for i dag, begynte han å tonesette dikt av den tsjekkiske poeten Karel Jaromír Erben. Erben samlet og skrev ned tsjekkiske sanger og eventyr, omtrent på samme tid som Asbjørnsen og Moe gjorde det samme i Norge. Erben ble uhyre populær. Bare i løpet av Dvořáks levetid ble Erbens diktsamling Bouquet trykket opp 14 ganger. De siste fem årene av Dvořáks liv fokuserte han på å skrive operaer, da han mente at opera var den form for kunstnerisk uttrykk som var best egnet for det vanlig publikum. Og da han fikk i hendene teksten om Rusalka, hvor flere av karakterene til diktene av Erben var med, ble han så inspirert at han skrev operaen ferdig på kun 6 måneder. 

Den tsjekkiske forfatteren og dramaturgen Jaroslav Kvapil skrev historien om Rusalka inspirert av H. C. Andersens Den lille havfruen og den mørke fortellingen om Undine, en vannånd av Friedrich de la Motte Fouqué, samtidig som han inkluderte elementer fra Den sunkne klokken av Gerhart Hauptmann. Kvapil koblet disse vesteuropeiske litterære kildene til de slaviske opprinnelsesmytene om rusalka, det tsjekkiske ordet for vannymfe eller havfrue. Fortellinger om havfruer finnes over store deler av verden, og 1800-tallet ble en gullalder for historier om vannånder. Modernitetens fremvekst og den industrielle revolusjonen ble ledsaget av en motbevegelse innen kunsten. I romantikken ble fantasi og natur, og dermed også vannånder, igjen et viktig tema. 

En rusalka er ikke en havfrue i vestlig forstand. I slavisk folketro er rusalki åndelige kvinneskikkelser, knyttet til innsjø, elv og myr, og ikke til havet, kanskje ikke så rart siden de slaviske landene ikke grenser til noe hav. Rusalkiene har derfor ingen fiskehale, men ben. Rusalkiene er naturvesener, både vakre og farlige, og forbindes ofte med uoppfylte lengsler, kjærlighet og død.  

Visste dere forresten at man som mann helst ikke skal bade i innsjøer i begynnelsen av juni i Øst-Europa, det kan rett og slett være livsfarlig, spesielt for unge menn uken før pinse. For da er disse vannymfene, rusalkiene, ekstra aktive, på jakt etter unge nakne menn som de kan dra ned i dypet. Uken faller gjerne i tilknytning til fullmåne. Da kan rusalkiene trekke opp av vannet og klatre opp i et tre og strekke seg mot månen. Uken kalles Rusalka-uken, og i mange slaviske land lever denne folkelige tradisjonen videre.  

I Dvořák og Kvapils opera er det akkurat dette som skjer:  

Det var en gang en mann som svømte i en innsjø, han var en prins, og kanskje var det nettopp i juni, hvem vet? Prinsen blir oppdaget av vannymfen Rusalka, som forelsker seg hodestups i prinsen. Hennes far, Vannånden, advarer henne mot menneskene, men sier at hun kan be heksen Jezibaba om råd. Rusalka får råd, men Jezibaba stiller også harde krav. For å bli et menneske må hun gi fra seg stemmen sin og bli stum, og om hennes utkårede svikter henne, og ikke gjengjelder hennes kjærlighet, så vil hun miste sin tilhørighet og bli forvandlet til en dødsånd som lokker mennesker i døden. Rusalka er villig til å gå med på Jezibabas krav, og hun blir forvandlet til en ung vakker kvinne som prinsen forelsker seg i. Prinsen tar henne med seg til slottet, men på slottet går det ikke så bra, prinsen vakler ovenfor denne kalde og stumme skapningen, og en fremmed fyrstinne tar styringen over prinsen. På ballet skyver prinsen Rusalka i fra seg, og flørter åpenlyst med fyrstinnen. Vannånden drar Rusalka tilbake til sjøen. På nytt henvender Rusalka seg til Jezibaba og ber om hjelp, men det eneste som kan hjelpe henne er prinsens blod, hun må ta hans liv sier Jezibaba og gir henne en kniv. Men Rusalka nekter. Prinsen forstår at han har sveket Rusalka, og angrende oppsøker han innsjøen der de først møttes og han føler den nå svevende vannymfens nærvær. Prinsen insisterer på et kyss, selv om Rusalka forklarer ham at da vil han dø. «Om jeg kysser deg nå, er du fortapt for alltid», «kyss meg, og gi meg fred». De får hverandre og mister hverandre samtidig. 

Rusalka er et eventyr om nymfer, en havfrue, en vannånd, en heks, en prins og en prinsesse. Tyspisk for sjangeren, så har ingen av karakterene egennavn. Eventyrenes funskjon er å lære neste generasjon om rett og galt, vise dem konsekvenser av valg og påpeke viktigheten av visse egenskaper. Dvořák og Kvapil brukte eventyrformen for å bearbeide tidens store temaer. Så hva har dette eventyret å si oss i dag?  

Kjærlighet, svik og et elementært tap er ordene som beskriver operaen for regissør Tatjana Gürbaca. Tatjana Gürbaca ble i 2013 tildelt den gjeve prisen «årets regissør» av magasinet Opern Welt, og i 2015 satte hun opp La Traviata her ved DNO&B. Om Tatjana er det blitt sagt at hun lytter seg inn i musikken, og at hun forstår den musikalske formen. Hun forteller historier på en så direkte og naken måte at dramaet blir veldig nært, og hun får solister og kor til å fremstå som troverdige karakterer på scenen. 

For Tatjana ser Rusalka, naturvesenet, på samfunnet og menneskenes verden med åpenhet og varme, og med en barnslig naivitet. Men menneskeverden viser seg å være et mareritt, full av rigide konvensjoner, maktspill og dobbeltmoral. Elementæråndene forlater menneskene for godt, dette sviket fører til tapet av et hvert håp om en bedre verden.  

Det er en ganske negativ tolkning av eventyret, men ikke alle eventyr ender lykkelig. Heller ikke Andersens eventyr har det, det var Disney som endret slutten.  

Forestillingen åpner med et lite og trangt rom, som for noen kan føles trygt mens for andre klaustrofobisk. Bakken er fylt med scenograf Klaus Grünbergs harde månelignende steiner og Rusalka står på den største og stirrer lengselsfullt opp mot lyset over henne. Jeg får følelsen av at vi er på bunnen av en innsjø. Flere nymfer dukker opp, og de leker og sklir på de store steinene i sine flagrende, glatte nattkjoler, mens de erter Vodnek Vannånden, Rusalkas far.   

Kanskje noen synes at denne starten minner om en annen opera, der også tre vannymfer starter showet, nemlig Rhingullet, prologen til musikkdramaet Nibelungens Ring av Wagner, der de tre Rhindøtrene erter Alberich. Og det er ikke helt feil. Dvořák var svært begeistret for Wagners musikk, og lot seg inspirere særlig i sine operaer. Og når vi i Nasjonaloperaen møter Tatjana Gürbaca igjen i 2027, er det nettopp med Rhingullet. Det er nemlig Tatjana, sammen med musikksjef Ed Gardener, som skal iscenesette hele Nibelungens ring i løpet av en treårs periode. 

Wagner brukte musikalske temaer eller ledemotiver i sine operaer, små melodisnutter som er knyttet til bestemte personer, steder eller hendelser i operaen, som orkesteret spiller for å hjelpe lytteren til å forstå. Dette benytter også Dvořák seg av, og ledemotivene er spesielt viktige i denne operaen, i og med at Rusalka blir stum og ikke synger i store deler av forestillingen. Dette gjør selvsagt også rollen som Rusalka ekstra krevende for en sanger. Hvis dere først blir oppmerksomme på Rusalkas ledemotiv, vil dere høre at det brukes mye for å forklare hennes sinnsstemning; lett og lyst i starten og som en sørgetone helt til slutt.   

Rusalka sitter for seg selv og vil ikke være med på leken til de andre nymfene. De tuller med henne, og tar fra henne boksen der hun har samlet alle skattene som har falt i vannet fra verden over. I det nymfene forlater stedet, ber Rusalka Vodnek om å bli hos henne en stund, ellers blir hun så trist. Trist, spør Vannånden. Hvordan kan du være trist her nede hvor alt er bare dans og moro? Jeg vil så gjerne befri meg fra dere, fra vannets dyp. Jeg vil bli et menneske, og leve i gyllent solskinn. Rusalka ønsker seg vekk fra en tilsynelatende perfekt verden. Hun vil noe mer, hun føler at det livet hun lever ikke er nok for henne. «Du elsker vel ikke et menneske, kjære barn?» spør Vodnek. Jo, selvfølgelig gjør hun det. Og som en tenåringsjente sent på kvelden, der alt kommer strømmende ut, forteller hun faren om han hun har møtt; prinsen som kaster fra seg klærne på stranden, før han bader i hennes favn. Det er bare det at siden hun er en bølge, så aner han ikke at hun eksisterer. Han må se meg, synger Rusalka, og for at han skal kunne se meg, må jeg bli et menneske.  

Det er en form for opphøyd kjærlighet Rusalka lengter etter. I Ingeborg Bachmanns essay Undine går, som har vært en inspirasjonskilde for Tatjana, beskrives kjærligheten som en eksplosiv, dødelig kraft som trekker den elskende ut av samfunnet. Kjærlighet er noe eksepsjonelt og radikalt subjektivt – den passer ikke inn i rammene for et fungerende samfunn. Og hvem har vel ikke følt den altoppslukende forelskelsen som ung, eller som gammel, hvor man ikke klarer å tenke på annet?  

Rusalkas seksuelle lengsel kommer absolutt fram i musikken, særlig gjennom Dvořáks bruk av kromatikk, igjen inspirert av Wagner og spesielt hans Tristan og Isolde. Kromatisk musikk gir en følelsen av at musikken strever og lengter etter en form for oppløsning. Tonene klatrer opp og ned med veldig små mellomrom, og man vet ikke helt hvor musikken er på vei eller hvor den skal lande. 

Vodnek fraråder henne på det sterkeste å komme i kontakt med menneskeverdenen. Han vet at Rusalka kommer til å bli skadet, men hun vil så veldig gjerne dra at han til slutt gir etter. «Min stakkars Rusalka, du får spørre heksa Jezibaba om råd.» Han lar henne ta det valget, uansett hvor vanskelig dette er for ham. 

På vei til Jezibaba, skinner månen ned i vannet og Rusalka synger sin sang til månen om hennes lengsel etter å holde prinsen i sine armer.   

Med sin fars stemme fortsatt i bakhodet, påkaller Rusalka Jezibaba! Som på tsjekkisk rett og slett betyr heks eller kjerring.  

Hjelp meg, du alltvitende urkraft, ber Rusalka.  

Hva gir du meg? svarer Jezibaba. 

Ta alt jeg har, bare gi meg en menneskekropp og en menneskesjel. 

Er det alt? Ler Jezibaba ironisk.  

Og med operaens mest eventyraktige musikk utfører Jezibaba forvandlingen med en tsjekkisk trylleformel alla abrakadabra.   

Jezibaba putter knuste speilbiter i høyhælte sko, som Rusalka må ta på. Dette er en ren referanse Tatjana har hentet fra Andersens eventyr. 

Så åpner det trange rommet seg, og steinene fra dypet er nå futuristiske designmøbler i hjemmet til prinsen. Prinsen oppdager henne og blir med ett betatt av den underlige og vakre Rusalka. Prinsens butler og hans hjelper gjør i stand til fest, mens de gjør narr av Rusalka. De synes hun er annerledes, rar og skjønner ikke hva prinsen skal med henne, det må da være andre som passer mye bedre for ham. Rusalka er annerledes, hun kjenner ikke spillereglene og hvordan man oppfører seg i menneskeverdenen. Hun gjør merkelig ting som får alle gjestene til å se ned på henne. I starten har prinsen kun øyne for henne, hun er helt spesiell, men etter hvert som Rusalka, i brist på at de ikke klarer å kommunisere, klenger på prinsen, blir han utilpass ovenfor sine gjester og den fremmede fyrstinnen som har ankommet. Rusalka forstår ikke spillet de spiller. Samtidig gjør hun alt for å få prinsens oppmerksomhet, men alt blir feil. Tatjanas Rusalka får oss til å se på menneskeverden utenfra, vi er ikke tro mot oss selv, men det er jo heller ikke Rusalka i menneskeverden.  

Kan man elske på ordentlig når man later som om man er en annen? Farens stemme kommer stadig tilbake i hodet hennes.  

Den fremmede fyrstinnen føler seg oversett av prinsen, og minner ham på sine plikter som vert. Alt blir et mareritt for Rusalka, alle er kyniske og falske, og prinsen bedrar henne til slutt med den fremmede fyrstinnen som egentlig ikke er interessert i prinsen, men kun opptatt av makten i det å kunne erobre prinsen. Prinsen frir til fyrstinnen foran den forvirrede Rusalka som ikke kan uttrykke seg gjennom annet enn ved å febrilsk prøve å kysse ham. Han dytter henne fra voldsomt fra seg, før Vannånden bryter inn og henter med seg Rusalka. 

«Stakkars den som lærer mennesket å kjenne», synger hun til faren. Overraskende nok er faren overbærende med Rusalka, og sier aldri «hva var det jeg sa». 

Forestillingen starter under vann, derfra beveger den seg opp på jorden, for så i tredje akt å avslutte i verdensrommet. Med Rusalkas forvandling endres rommene, selv om de sceniske elementene forblir de samme. Det er blikket vårt som endrer seg ifølge scenograf Grünberg. Det som var natur, blir designmøbler – og til slutt svevende planeter i en verden som går i oppløsning. Rusalkas transformasjon endrer også det hun kommer fra: Idet én trer ut, oppløses helheten. Det må være likevekt, ellers rakner alt, en hårfin balanse. Skakkjører vi naturen er det over og ut. 

Rusalka roper igjen på Jezibaba. 

Allerede tilbake? svarer Jezibaba nok en gang ironisk.  

Da har du en mulighet, drep ham. Men menneskeblod må du vaske deg fri fra naturens forbannelse. Men Rusalka nekter. 

I eldre historier ble havfruen vanligvis fremstilt som et passivt objekt for mannlige fantasier, men ved at hun nekter å drepe prinsen, gir H. C. Andersen henne en aktiv rolle. Hun er ikke lenger et offer for naturkrefter og menneskelige krefter. Hun tilegner seg en individuell vilje, et element som også inntar en sentral plass i Dvořáks opera. Rusalka står for det valget hun har tatt. 

Og da er det ingen vei tilbake. Rusalka og Prinsen forenes endelig i en fantastisk duett, og i det Prinsen dør av Rusalkas kyss, takker hun ham for at han lot henne oppleve et lite sekund av menneskelig kjærlighet og hun ber Gud om å være ham nådig, han som med sin ustadige, menneskelige lidenskap, fikk henne til å ofre alt, hennes tilhørighet og stemmen, hennes identitet. Var det verdt det er da spørsmålet? 

Rusalkas etterlengtede frihet er faktisk en annen form for fengsling, hun bytter en overbærende far og hånlige søstre mot en lunefull og ukjærlig prins og hans samfunn som latterliggjør henne for å være annerledes. Friheten hun nektes er friheten til å velge sin egen skjebne.  Det er den tilsynelatende uforenligheten mellom den naturlige organiske verden og menneskenes endeløse ønske om å bruke den. 

Forestillingen slutter nærmest med det samme scenebildet som den startet: en ung kvinne som strekker seg opp mot himmelen, alltid håpefull. Er lykken alltid utenfor rekkevidde, eller ser Rusalka at livets muligheter er større enn hun forestilte seg?  

Etter en strålende verdenspremiere i Praha i 1901, brukte det internasjonale publikummet mesteparten av det tjuende århundre på å oppdage denne operaen. Her i Oslo ble den for første gang spilt i 2009. Det er nok flere grunner til dette, to verdenskriger og et jernteppe, i tillegg til at tsjekkisk er et vanskelig språk å synge på. 

Jeg håper dere vil bli uimotståelig tiltrukket av denne operaen, som nå både publikum og kritikere verden over endelig anerkjenner som et mesterverk, og at dere går ut i kveld og tenker: «Hvorfor har jeg ikke hørt denne fantastiske musikken før nå!» 

God fornøyelse!