The Rape
of Lucretia

Relevant myte

Hvordan lever man videre etter et overgrep? Hvordan kan samfunnet – og kunsten – romme det som ikke lar seg si?

Benjamin Brittens The Rape of Lucretia fra 1946 er en av 1900-tallets mest konsentrerte og rystende operaer. Med et lite ensemble og en intens psykologisk nærhet forteller den historien om Lucretia. Da hun ble voldtatt, førte det til Romas opprør mot tyranniet, mens hun selv mistet alt.

Fortellingen bygger på en over to tusen år gammel romersk myte, som fortsatt er skremmende relevant. Det handler om hvordan kvinner og menn møter hverandre, om makt og sårbarhet, og om kampen mot strukturer som opprettholder stille undertrykkelse.

Med musikk som beveger seg mellom det vakre, det nakne og det uutholdelig vonde, gjør Britten myten til et moderne, eksistensielt drama om skam og forsøk på forsoning.

Satt i vår skjermtid

I Peter Langdals nye iscenesettelse flyttes fortellingen til vår egen tid. En mann og en kvinne sitter i hver sin sofa, hver med sin iPad, og følger handlingen som et digitalt drama. Sammen med dem ser vi inn i et lukket militært miljø der grensene mellom makt og intimitet gradvis brytes ned. Scenen blir til en skjerm – en ramme der vi betrakter vold og stillhet, uten å gripe inn.

Unge talenter

Operaen fremføres av de fem sangerne i Wilhelmsen Opera Studio for Young Singers (WOYS) – Operaens talentprogram for ferdigutdannede sangere på vei inn i profesjonell karriere. The Rape of Lucretia markerer slutten på deres to år ved Operaen, og gir dem et verk som krever både teknisk presisjon og emosjonelt mot.