Bråstopp for Barberen i Sevilla

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby og Vilde Alette Monrad-Krohn

Tenk deg at du er operasanger. Du har sittet 10 dager alene i karantene – i en liten leilighet i et mørkt land langt mot nord – for å få starte prøvene på en av de få forestillingene du får spille i dette året. Du er klar for å tilbringe jula alene i Oslo, fjernt fra familie og venner. Alt for kunsten, og for å kunne gjøre det du lever av og for. 

Så, kort tid før premieren, blir det forbudt med kulturarrangementer i Norges hovedstad. Første og andre forestilling kanselleres; det gjør også prøvene, etter et begrenset utbrudd av COVID-19 i Operahuset. Tilbake i leiligheten i Bjørvika blir dagene lange. Hva skjer nå?     

– Denne situasjonen er en øvelse i å ta livet som det kommer. Challenge accepted. 

Det sier den amerikanske tenoren Jack Swanson. Sammen med polske Hubert Zapiór er han håndplukket til en rolle i Nasjonaloperaens nye Barberen i Sevilla, som skulle hatt premiere 20. november.

– Det er som om du er med i et løp der du ser målstreken, og så brekker du plutselig beinet, forklarer Hubert.

Mye pizza og playstation

Likevel beskriver de to sangerne fredag som en god dag, fordi de var sammen, alle i ensemblet. De kommer fra ulike deler av verden og samles på scenen i Bjørvika for å fortelle historien fra begynnelsen av 1800-tallet på ny: den om ung forelskelse, en gammel gris og en smart party-fikser. Da beskjeden kom om at de måtte stoppe, reagerte de med å spise pizza – masse pizza.

– Plutselig var jeg tilbake der jeg var i mars, med masse snacks og småspising hele dagen. Og jeg som skal stå i trusa på scenen! Jeg må skjerpe meg, sier Jack, som spiller den unge mannen i stykket, grev Almaviva. Han har tidligere gjort rollen en rekke steder over hele verden, men dette er første gang greven blir noe annet enn en litt pinglete og kjedelig fyr.

– I denne produksjonen er han en player. Vi skjønner ganske snart at denne Rosina bare er en av mange. 

De siste dagene har han brukt på å tenke ut hvordan han kan lage en flytende badstue hjemme i Minnesota, USA – «Land of 10,000 Lakes» – etter å ha brukt badstua utenfor Operaen hver søndag klokka 7 de siste ukene. 

Hubert, derimot, har gått fra en vilter Figaro på scenen til å bli en annen type player:

– Det har blitt mye playstation, altså. Og Apple-lanseringen av nye produkter – jeg er en tech-nerd, og har snudd døgnet. 

Rossini som virkelighetsflukt

På en annen telefonlinje sitter også regissør Jetske Mijnssen og venter på hva som vil skje. Hun visste at pandemien kunne legge alt i grus, at det er risikosport å sette opp fullsceniske produksjoner i disse tider. Kanskje var det akkurat derfor det var så viktig at Barberen i Sevilla fikk lov å være sitt eget univers.

– Da pandemien først ble et faktum, var denne operaen for lengst lagt i støpeskjeen. Vi lurte på om vi skulle inkludere masker i oppsetningen. Men det kjentes så feil, jeg ble nærmest aggressiv av tanken på å putte koronapandemien inn i denne operaen! Jeg ville at dette stykket skulle få alle til å glemme hva vi står overfor.

Hun forteller at det var akkurat det hun og sangerne fikk privilegiet til å gjøre på scenen – glemme pandemien for et øyeblikk. 

– Det kulturelle Europa er så å si stengt ned, kolleger får ikke spille eller synge, mange får ikke holde prøver engang. Og her sto vi – et internasjonalt cast i Oslo! – og fikk dykke inn i Rossinis fabelaktige musikk, det føltes som om vi var på en annen planet. Det var ren lykke, sier Jetske om de siste ukene i Operaen.

Mulighetsrommet

For Hubert og Jack er ikke en stopp som dette bare noe negativt. Det blir som et mellomrom, en mulighet til å tenke over det man ikke har tid til i en travel prøveprosess.

– Jeg har hatt tid til å reflektere over hvorfor denne greven gjør som han gjør, og å få teksten til å henge sammen med det vi gjør på scenen. 

Alternativ jul

Samtidig ligger spørsmålet der: Får de gjøre disse rollene på scenen? Hva skjer de neste ukene? Hvordan ser jula ut? 

Solistene i Barberen i Sevilla er en kohort som korona-testes hver uke. Følelsen av å være én familie sammen på scenen blir enda sterkere enn før. Planen var å feire jula sammen.

– Vi tenkte å kombinere retter og skikker fra ulike tradisjoner og steder, forklarer Hubert.

– Og jeg skal definitivt spise lefse, skyter Jack inn, og forteller om svenske aner.   

Gladnyheten

Samtalen vår om stillstand og uvisshet tar plutselig en ny vending da kommer det en e-post om at prøvene på Barberen i Sevilla starter opp igjen. Det kommer et lite gledeshyl fra tenoren: 

– Er det sant? Det er jo fantastisk!

– Vi vet ennå ikke når premieren blir eller hvor mange forestillinger vi skal få spille. Men nå skal vi i det minste få løpe videre, konstaterer Hubert.