Ballettskolens historie gjennom 60 år
Mye har skjedd siden Ballettskolens oppstart i 1965 – i et eneste ballettstudio, med en stolpe i midten. I år feirer skolen jubileum, og vi skuer tilbake på 60 år med satsing på morgendagens dansere.
Tekst: Maria Børja
13. september 1965 ble det skrevet balletthistorie i Norge. Ballettskolen åpnet i Den Norske Opera på Youngstorget, med ballettsjef Joan Harris som første leder. Nå skulle Operaballetten komme på linje med andre nasjonale ballettkompanier med egen skole.
Skolen ville bety rekruttering av dansere med lik bakgrunn, i tillegg håpet man å få unge gutter til å tenke på ballett som en profesjonell karriere.
«Mens man til nå nærmest ikke har hatt noen rekruttering av mannlige norske dansere, ser det ut til at denne situasjonen vil endre seg i og med etableringen av Operaens egen ballettskole», står det i DNOs årsrapport fra 1965.
Fire kontorer i Folketeaterbygningens sjette etasje var i løpet av sommerferien blitt ombygd til studio. En stolpe i midten sto igjen, forholdene var sparsommelige, men det var viktig for Harris at skolen lå i samme bygning som ballettensemblet. I London hadde hun sett ulempene ved avstand mellom ballettskole og kompani. Ved å dele hus med kompaniet kunne skolen ha «daglig og nær kontakt med det profesjonelle miljøet» – gjerne også noen av de samme lærekreftene.
– Å være inni huset, dele kantine med de voksne danserne, se dem danse i trening og prøve – du kan ikke det hvis skolen ligger et annet sted, sa Harris senere.
Hadde ikke dansere
Som ballettsjef hadde Harris erfart hvor avgjørende rekruttering var. Da hun i 1961 kom til Operaballetten (som Nasjonalballetten het fram til 1993), hadde kompaniet sju dansere. Selv om hun snart doblet kompaniet, og hvert år utvidet med to dansere, hadde hun ikke nok dansere da hun i sin avskjedssesong skulle sette opp Giselle:
– Det ble klart for meg at uten ballettskole kommer man ikke videre. Vi hadde ingen ekstra og var nødt til åta ut dansere av koreografien. Mange hadde heller ikke kommet så langt med tåspissko. Det var starten på forståelsen av at skolen var veldig, veldig viktig.
Ballettskolen startet som ettermiddagsskole, og selv om alle elevene betalte for skolegangen, var det kun rom for fire grupper to ganger i uken. Den engelske «ballet lady» Harris var selv en av skolens få pedagoger. Da hun kalte inn elevene til klasse en lørdag, fikk hun klar beskjed: «Lørdag? Det er ingen som kommer til å komme inn til skolen på en lørdag?» Og snart satte også Harris pris på helgefri.
Eksamen og forestilling
I 1968 startet Harris opp heldagsskolen for fremtidige dansere og pedagoger. Flere av Nasjonalballettens dansere og kunstnerisk ansatte kom etter hvert inn som pedagoger. Heldagsskolen var gjennom et drøyt tiår helt sentral i rekrutteringen av dansere til Nasjonalballetten og frilansmarkedet, og for pedagoger som etablerte skoler og fremmet danseinteressen rundt om i landet. Parallelt med heldagsskolen fortsatte ettermiddagsklassene for de yngre elevene.
Eksamen ble avlagt mot den britiske Royal Academy of Dancing-standarden
(RAD), med blant andre Louis Browne som sensor. De beste elevene ble sendt til London for RADs sommerkurs, og to år på rad vant elever fra Ballettskolen - til Harris' store glede. Den ene var Ketil Gudim, som senere ble Nasjonalballettens mest profilerte norske mannlige danser gjennom mange år.
Hjemme i Oslo alternerte eksamen og skoleforestilling annenhver vår – det fantes ikke kapasitet til begge samtidig. Elevforestillingene ble spilt i slutten av sesongen – «det var eneste gangen de hadde scene til oss», som Harris har kommentert.
De beste elevene ble opptatt i kompaniet som aspiranter, noen ble etter hvert solister, men den manglende rekrutteringen av gutter var et vedvarende problem. Guttene kom ofte til skolen i moden alder, og få hadde danset mye ballett.
Harris mener det knapt ville vært norske dansere i Operaen om det ikke var for heldagsskolen. Den ble lagt ned i 1979, i sammenheng med at Statens ballettskole (nå under Kunsthøgskolen i Oslo) ble opprettet. I 1982 opprettet Fagerborg videregående skole i Oslo også en egen ballettlinje i samarbeid med Ballettskolen og Kirkenær ballettskole, som fikk stor betydning for rekrutteringen både til Nasjonalballetten og frilansmiljøet.
Coppelia og utenlandsturné
Harris sluttet som leder for Ballettskolen i 1986. Operaballettens danser Stefan Ullner hadde i 1982 begynt som pedagog ved skolen. Da han nå overtok sjefsstolen, var det med et ønske om å bringe arven fra Harris videre. I tråd med tanken om et kretsløp der dansere fra skolen blir rekruttert til Operaballetten, for så å komme tilbake som pedagoger, ansatte Ullner blant andre Sissel Westnes, Gro Rakeng Ullner og Knut Breder.
I 1990/91 ledet Ullner skolen gjennom et 25-årsjubileum det sto respekt av:
På programmet sto helaftensballetten Coppelia, tilrettelagt for Ballettskolen av Paul Podolski. Forestillingen var et kjempeløft for hele skolen. Hovedrollene ble danset av Line Alsaker og Richard Suttie – hun kom fra Fagerborgtilbudet etter start hos Jorunn Kirkenær, han rett fra fullført utdanning ved Royal Ballet School i London etter start ved Ballettskolen. Begge skulle senere bli solister i Nasjonalballetten.
I 1991 ble Ballettskolen invitert til Aberdeen Youth Festival. Med støtte fra Operaens daværende direktør Bernt Bauge og tidligere operasjef Gunnar Brunvoll tok Ullner med seg Ballettskolen og 2. akt fra Coppelia til Aberdeen og flere skotske byer. To år senere gikk ferden over på ny. Norge var denne gangen temaland, og Ballettskolen reiste over med Peer Gynt koreografert av Toni Herlofson.
Flere gutter
Ullner hadde vært skeptisk til ballettkonkurranser, men da Knut Breder i 1995 så annonsen for Stora Daldansen i Sverige, ble Ullner med på å sende to elever dit. Hjemme slet han med skolereformen Reform '94, som reduserte antall timer ballettundervisning til et minimum. Da Statens Balletthøgskole senere ble en del av Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), med oppgraderte fasiliteter og tilbud, var det ikke lenger grunnlag for å fortsette den klassiske Fagerborglinjen. Siste kull gikk derfor ut våren 2005.
I sin sjefstid arbeidet Ullner for å styrke tilbudet til gutter.
Med Knut Breder som pedagog begynte Ballettskolen igjen å tilby rene guttegrupper, og med dem gikk rekrutteringen opp. Flere av dagens mannlige dansere i Nasjonalballetten startet sin ballett-trening i denne perioden.
Ullner ønsket at Breder skulle bli Ballettskolens nye leder, og overlot i 1996 sjefsstolen til ham.
Noe av det første Breder gjorde var å opprette en foreldreforening. Den har siden initiert og hjulpet skolen med andre aktiviteter og vært et viktig bindeledd mellom skolen og foreldrene. Bred er overtok også med et mål om å få innført mer av den gode treningen på alle trinn, og intensiverte arbeidet for å få offentlig støtte til deler av grunnutdanningen i ballett. Høsten 2008 førte dette fram til en milepæl: I samarbeidet med Ballettskolen opprettet da Oslo kommune et tilbud i ballett på ungdomstrinnet ved Ruseløkka skole, der femten elever på hvert trinn tilbys integrert skole og ballett.
Bjørvika-boost
Det er to faser for Ballettskolen – en før og en etter Bjørvika. Da Operaen i Bjørvika åpnet 12. april 2008, var selvsagt også unge dansere fra Ballettskolen med. Alene på scenen danset daværende ballettskoleelever Gina Storm-Jensen og Syvert Lorenz Garcia en pas de deux koreografert av Kristian Støvind, tidligere elev og nå danser i Nasjonalballetten. Senere samme vår spilte Ballettskolen sin første elevforestilling i Bjørvika, for fire fulle hus på Scene 2.
Bjørvika-boosten har gitt seg utslag på mange fronter. Et samarbeid mellom Nasjonalballetten og Ballettskolen under planleggingen av operahuset var viktig for dagens fasiliteter. Gjennom prinsippet om felles bruk av lokalene – og derved høy utnyttelsesgrad – sikret man begge parter en helt annen øvingshverdag enn før.
I nytt hus opplever Ballettskolen en tydeligere sidestilling med øvrige avdelinger, og som en synlig del av Den Norske Opera & Ballett merker Ballettskolen at interessen for ballett og Nasjonalballetten har økt betraktelig.
Det er blitt stadig viktigere å utvikle godt trente elever til barneroller i Nasjonalballettens forestillinger. Deltakelsen gir verdifull sceneerfaring og trening i hva som kreves for å medvirke i en profesjonell produksjon, og er blitt en sentral del av opplæringen. Fremst blant disse ballettene står Dinna Bjørns publikumssuksess Nøtteknekkeren. Her er nesten alle skolens elever med, og flertallet av dagens kvinnelige norske dansere i Nasjonalballetten har i ung alder danset drømmerollen Lille Clara.
Internasjonalisering
Ballettskolen er del av et stadig mer internasjonalt ballettfellesskap. Et viktig internasjonalt samarbeid er kontakten med Canadas National Ballet School (NBS) i Toronto.
Gjennom sommerkurs og seminarer har personal fra denne ledende institusjonen gitt skolen mange inspirerende impulser. Et nært samarbeid med de ledende skolene i Sverige og Finland føres også videre gjennom felles aktiviteter.
Knut Breder valgte å satse på deltakelse i internasjonale konkurranser: fra den nordisk-baltiske ballettkonkurransen i Sverige (Stora Daldansen), til den internasjonale konkurransen i Grasse i Frankrike, og ikke minst prestisjetunge Prix de Lausanne.
De senere års sterke resultater viser at Ballettskolens tilbud er jevnbyrdig med tilsvarende skoler i Europa.
I økende grad har unge norske dansere også kommet inn på velrenommerte skoler i utlandet – The Royal Ballet School og English National Ballet School i London, ballettskolen ved Hamburg-balletten, Canadas National Ballet School og skolen ved Pariseroperaen, for å nevne noen.
I 2013 fikk dessuten tidligere ballettskole- og Ruseløkka-elev Gina Storm-Jensen kontrakt med The Royal Ballet i London, som første norske jente siden Gerd Larsen i 1944. I 2021 ble hun utnevnt til solist. Etter ti år i The Royal Ballet valgte hun å komme hjem, og hun er nå fast danser i Nasjonalballetten.
I 2015 ble Lukas Bjørneboe Brændsrød, med samme bakgrunn og som første norske gutt, tilbudt kontrakt med The Royal Ballet. I 2024 ble han utnevnt til førstesolist. Filmen Ballettguttene, som ble vist på norske kinoer, fulgte Lukas og hans medelever Syvert Lorenz Garcia og Torgeir Lund gjennom deres tid på Ballettskolen og KHiO.
Fleksibel frihet
At ballettdansernes repertoar er blitt utvidet, synes blant annet på Nasjonalballettens allsidige stil. Men til tross for at Ballettskolen tilbyr støttefag som moderne dans, pas de deux, karakterdans og akrobatikk, er og blir hovedoppgaven den klassiske skoleringen.
Ballettskolen sverger likevel ikke til en metode eller tradisjon, og eksamensformen er for lengst forlatt. I stedet vurderer pedagogene kontinuerlig elevenes forutsetninger og hvor de står, og tilpasser undervisningen etter dette, og basert på kravene som følger av ballettkunstens kontinuerlige utvikling.
I internasjonal sammenheng er Ballettskolen ung – Sveriges statlige ballettskole er fra 1786, Pariseroperaens skole åpnet i 1764, og St. Petersburgs i 1738. Men det å være ung kan også ha sine fordeler.
– Vi kan savne å være del av en lang tradisjon, men det ligger også alltid en fare for begrensninger i tradisjonen, sier Breder.
– Sånn sett er vi privilegerte. Vi har hatt frihet til å være fleksible, til å endre oss ganske fort -plukke, låne og lære, uten å ha en tradisjon og syllabus å stå til rette for. Det har gjort oss dynamiske, og vi får utnyttet den store faglige bredden og dybden vår internasjonale og sterke stab til sammen innehar.
Ballettskolen i dag og framover
I 2024 ble Knut Breder etter 28 år takket av som ballettskolesjef, og Christine Thomassen tiltrådte som ny leder for skolen. Thomassen har sin utdanning fra The Royal Ballet School i London, og har bakgrunn som solist i Nasjonalballetten, der hun har danset de store rollene i både det klassiske og moderne repertoaret. Hun kom til Ballettskolen etter 10 år som nestleder i Creo – forbundet for kunst og kultur.
– 60 år er fortsatt ungt i internasjonal sammenheng, sier Thomassen. – Samtidig har Ballettskolen kommet utrolig langt, og det er en glede og et privilegium å kunne bygge på det gode arbeidet som har vært gjort – og å utvikle skolen videre. Ballettkunstens krav til prestasjon blir stadig blir høyere, dermed stilles det også store krav til Ballettskolen og våre elever. Sammen må vi jobbe kontinuerlig for å møte disse.
– Ballettskolen er Nasjonalballettens egen skole, og vi har således et aktivt medansvar for å skape fremtidens Nasjonalballett. Det motiverer og forplikter, avslutter Thomassen.
Kilder
* Norges opera-og balletthistorie, Opera forlag 2010
* Intervju med Joan Harris i Danseinformasjonens historieprosjekt, fra 22.juni 1998
* Gunnar Brunvoll, Den Norske Opera og Den Norske Ballett -sli/i. Gunnar Brunvoll opplevde del, Eide forlag 1999
* Ballettskolens programmer for 20-årsjubileet (1985), Joan Harris' æresforestilling (1987), 25-årsjubileet (1990), 30-årsjubileet (1995) og 40-årsjubileet (2005 – bl.a. Mona Levins artikkel «Historien om Ballettskolen»)
* DNO&Bs årsrapporter, festprogram for åpningsgallaen (2008), dokumentarfilmen Ballettguttene, samtaler med Stefan Ullner, Knut Breder, Christine Thomassen og tidligere elever ved Ballettskolen