Fausts
fordømmelse

Det er morgen. Den aldrende Faust har viet livet sitt til forskning og vitenskap. Han står ute i naturen. Lyden av sang og dans får ham til å tenke at en slik lykke vil han aldri oppleve. Han hører soldater marsjere og skjønner ikke hvorfor de er så opptatt av ære og berømmelse.

Faust prøver å vende tilbake til forskningen, men heller ikke den gir ham noen glede eller inspirasjon. Han er i ferd med å ta livet av seg, da lyden av kirkeklokker og en påskehymne får ham til å huske sin egen ungdom, den gangen han fortsatt hadde en tro. Nærmest som et svar på dette dukker Mephistopheles opp, djevelens sendebud. Han inviterer Faust med på en reise og lover å gi ham ungdommen tilbake. Det takker Faust ja til!  

Mephistopheles og Faust kommer til en kro i Leipzig. Der synger studenten Brander en sang om en rotte som dør av gift og blir stekt i en stekeovn. Studentene svarer med et vakkert «amen» for rotta. Mephistopheles følger opp med en annen sang om lopper som angriper kongelig hoff. Faust blir kvalm og vil reise derfra.   

På en eng ved Elben lar Mephistopheles Faust se en vakker kvinne ved navn Marguerite i en drøm. Faust våkner og spør hvor han kan finne henne, og Mephistopheles lover å lede ham til henne. Sammen med en gruppe studenter og soldater drar de til byen der hun bor. 

Det er kveld og Faust står alene i Marguerites rom. Endelig kan han kjenne lykke. Marguerite er for ham det ideelle bilde på den rene og uskyldige kvinnen. Han gjemmer seg bak et forheng, og da Marguerite kommer inn, begynner hun å synge en ballade om kongen av Thule, som alltid var tro mot den kjærligheten han mistet. Utenfor står Mephistopheles. Han tilkaller dansende alver og ånder mens han synger en ironisk serenade om hvordan hun bør be om en ring på fingeren, før hun gir seg hen til en mann.  

Da åndene har forsvunnet, våger Faust seg fram fra gjemmestedet og Marguerite blir forskrekket. De to kjenner hverandre igjen fra drømmene sine og erklærer sin gjensidige kjærlighet. Akkurat da kommer Mephistopheles inn og advarer om at naboene har fått vite at det er en mann på Marguerites rom og har kalt på moren hennes. Marguerite og Faust avtaler å møtes igjen, og før de skilles, priser de lykken over å ha funnet hverandre.  

Marguerite venter på at Faust skal komme tilbake.  Men denne gangen er han ikke blant soldatene og studentene hun hører i det fjerne.  

Faust står ute i en skog. Igjen er han deprimert og ber naturen om å kurere ham for sin verdenstretthet. Da dukker Mephistopheles opp og forteller at Marguerite er i fengsel og skal henges neste dag, fordi hun ved et uhell har gitt moren for mye av sovemiddelet som Faust ga henne. Mephistopheles hevder at han kan redde henne, dersom Faust gir ham sjelen sin. Ute av stand til å tenke på annet enn å redde Marguerite, går Faust med på dette. De to rir av gårde på svarte hester.  

Langs veien står kvinner og barn og synger en bønn, men de flykter skrikende da rytterne farer forbi. Faust tror de er på vei til Marguerite, men skjønner det ikke er riktig da han ser demoner komme til syne og landskapet omkring dem bli stadig mer grotesk. Det er til helvete de har kommet, der fordømte ånder hilser Mephistopheles på et infernalsk språk og ønsker Faust velkommen. 

Helvete har stilnet etter Fausts ankomst. Det eneste man kan høre, er boblende svovelpøler og lyden av tortur i det fjerne. Lidelsene hans er ubeskrivelige. Men Marguerite blir frelst og tatt inn i himmelen.