Operasjef Randi Stene om Elektra

Kjære publikum,  

Elektra er ingen stor opera hva lengde angår; på mindre enn av to timer tas vi med i en følelsesmessig tour de force. På alle andre måter er den en mastodont. Richard Strauss er en av de største orkestratorer som har levd, og i dette verket viser han hvordan han behersker orkestret til fingerspissene. Det er nesten ikke mulig å få plass til flere mennesker i orkestergraven; 97 musikere sitter tett i tett og spiller musikk som samtidig er enormt kompleks, men likevel direkte og umiddelbar.  

Sammen med Hector Berlioz skrev Richard Strauss en avhandling om instrumentering, der de tok for seg hvert enkelt instrument i symfoniorkestret. De behandlet dem som personligheter, med sine unike karakterer. Det hører vi i Elektra, der det ikke er full vreng hele tida, men der enkeltinstrumenter – inkludert spesielle instrumenter som wagnertuba og heckelfon – får tre fram med sine unike klanger. I Elektra hører vi også Strauss’ talent for musikalske ideer og hans særegne tonespråk, mellom det klassiske og moderne. Vi kan kjenne igjen både elementer fra Salome, som hadde premiere fire år før Elektra, og fra Rosenkavaleren, som kom to år senere. Det er særegent, ekstravagant, virtuost og balansert.  

Vi er glade for å ha fått Petr Popelka til å dirigere denne mastodonten av et verk. Det var et stort ønske fra Operaorkesteret å jobbe med Popelka, som i likhet med Strauss både kjenner hver enkelt stemme og har forståelse av kompleksiteten i helheten. Regissør Ole Anders Tandberg har en liknende evne til å behandle hver av karakterene vi møter som enkeltmennesker med sin psykologiske utvikling, samtidig som han får fram hvilke krefter som oppstår mellom oss. 

På scenen står et sangerlag som demonstrerer hvilken kraftprestasjon opera kan være, fra de helt unge som har sin debut, til de mer erfarne, som har sunget Strauss’ musikk gjennom en lengre sangkarriere. For en sanger er dette musikk å vokse med, der komponisten tilbyr et spenn av roller å utvikle seg i: fra tjenestejente til Krysotemis til Elektra – som er en av de aller mest krevende rollene som finnes i sopran-repertoaret.  

Elektra er også en historie vi alle kan vokse med – mot en større forståelse av krefter i oss selv. Umiddelbart virker den voldsom og ekstrem, mørk og skremmende. Samtidig rommer den forbudte, ambivalente og komplekse følelser vi alle kan kjenne på innimellom, som vi helst ikke vil snakke om. I møte med opera kan vi få se og høre dem utspille seg, og skjønne at vi ikke er alene om dem.  

Velkommen! 

Randi Stene,  
operasjef