Eugen Onegin

Alene

Den unge Tatjana bor sammen med søsteren Olga, moren Larina og en gammel amme på en herregård på landet, langt fra storbyer som St. Petersburg og Moskva. Tatjana elsker denne idyllen. Her kan hun føle seg som et barn, her drømmer hun om et liv snarere enn virkelig å leve det.

Kjærlighet og hjertesorg er fortsatt noe hun bare kjenner fra bøkenes verden, men dette endrer seg idet Lenskij, som bor i nærheten, har med seg vennen Eugen Onegin på besøk.

Mye fortelles om denne nye naboen – at han bare motvillig har flyttet på landet for å pleie sin alvorlig syke onkel, og at han for inntil kort tid siden var en samvittighetsløs og kynisk levemann i St. Petersburgs selskapsliv.

Tatjana føler seg straks tiltrukket av den fremmede, og bare noen timer senere skriver hun et glødende kjærlighetsbrev til ham.

Alt neste morgen tropper Onegin personlig opp for å fortelle henne at han ikke er skapt for et varig forhold og slett ikke for ekteskap. Men Tatjana går rundt og er trollbundet av ham i flere måneder.

Da det holdes fest på Tatjanas navnedag, lar Onegin seg rive med til å flørte med hennes søster Olga i full offentlighet – og det foran øynene på Olgas forlovede, Lenskij.

Tatjana lider mismodig i stillhet. I Lenskij finner hun en sjelevenn. Foran alle gjestene erklærer han vennskapet med Onegin for avsluttet. Han går til og med så langt som til å utfordre ham til duell. Onegin begynner å forstå at han har gått over streken. Likevel tar han imot utfordringen.

Ensom

Det går opp for Onegin at han må ta konsekvensene av det livet han hittil har levd. Ikke minst må han forstå at katastrofer er noe som uvegerlig går sin gang.

Lenskij dør i duellen, og Onegin må innse at det er hans skyld. Enda en gang hjemsøkes han av bilder som har med flukten fra ham selv å gjøre. Enda en gang prøver han forgjeves å vende tilbake til et overfladisk liv.

Men Lenskijs skygge gir ham ikke fred, og han plages også av å ha knust Tatjanas sjel.

Til slutt vil skjebnen det slik at han møter igjen Tatjana, som i mellomtiden har giftet seg med fyrst Gremin og lagt all jenteaktig naivitet bak seg. I sin gudsforlatte ensomhet tror han nå at han elsker henne lidenskapelig, og han vil vinne henne tilbake. Han har ikke lært å slippe taket. Nå er det dermed Tatjana som avviser ham, og som tvinger ham til å leve med sin ensomhet.

Christof Loy