Introduksjon Figaros bryllup

 

Når de fleste av oss sier at vi har hatt en helt sinnssyk dag, mener vi som regel noe ganske annet enn det som skjer i Figaros bryllup. Her snakker vi om et bryllup der arbeidsgiveren forsøker å forføre bruden, en dame dukker opp med krav om å gifte seg med brudgommen, og en rekke forkledninger, misforståelser og hemmelige brev driver handlingen frem i et heseblesende tempo.

Alt dette skjer i løpet av én eneste dag – det som i undertittelen kalles den gale dagen, og utspiller seg hjemme hos grev og grevinne Almaviva, på selve bryllupsdagen til deres kammertjenere Figaro og Susanna.

"Etter min mening er hvert nummer i Mozarts Figaros bryllup et mirakel, det er meg helt hinsides hvordan noen kunne lage noe så perfekt», sa komponisten Johannes Brahms. Og helt siden premieren 1. mai 1786 ved Burgtheater i Wien har Figaros bryllup vært en av de mest fremførte operaene i verden.

Wagner kalte Figaros bryllup «operaenes opera», fordi verket rommer nesten alt opera kan være: humor og smerte, erotikk og moral, politikk og poesi. Ingenting er entydig. Ingen karakter er bare én ting. Og bak latteren finnes en alvorlig utforskning av makt, identitet og menneskelige følelser.

Når vi snakker om en opera, snakker vi ofte som om komponisten er hjernen bak det hele. En opera av Mozart, av Strauss, av Verdi. Men selv om musikken er en viktig del, så kan den ikke stå alene; ingen opera uten en historie som skal fortelles. Da Mozart begynte å arbeide med librettisten Lorenzo Da Ponte, oppstod et av operahistoriens mest fremragende samarbeid, de kompletterte hverandre perfekt og Figaros bryllup var den første av deres tre operaer som alle i dag regnes som mesterverk.

Wolfgang Amadeus Mozart var et musikalsk geni, og i løpet av sitt korte liv komponerte han noe av verdens vakreste musikk. Han var profesjonell musiker helt fra barndommen av.

Lorenzo Da Ponte kom fra en helt annen bakgrunn enn Mozart. Han var en italiensk jødisk konvertert katolsk prest, omgangsvenn med den berømte Casanova, og hadde blitt forvist fra Venezia for sine utallige damehistorier. Han var også en kronisk gambler, en musiker, en forfatter og på den tiden da han traff Mozart, hadde han utrolig nok klart å bli den offisielle poet og tekstforfatter ved hoffet i Wien.

Valget for Mozart og Da Pontes første samarbeid falt på den franske dramatikeren Pierre Beaumarchais’ stykke La folle journee, ou le mariage de Figaro, som var den andre delen i hans Figaro-trilogi. Det var et nokså naturlig valg, da den italienske komponisten Paisiello allerede hadde komponert en opera over trilogiens første del, Barberen i Sevilla, som ikke må forveksles med Rossinis, som kom over 30 år senere. Paisiellos opera gikk fremdeles for fulle hus i Wien, og Mozart og Da Ponte håpet nok at en oppfølger om barberen Figaro kunne bli en tilsvarende gullgruve, sultne kunstnere som de var og begge kjent for å leve langt over evne. Samtidig var det et svært dristig valg. Stykket hadde vært forbudt i Frankrike, da det gikk til angrep på aristokratiets privilegier og spilte på spenningene mellom klassene, og i Wien tillot ikke keiser Joseph II at den ble oppført. Etter at endringer ble gjort, ble teaterstykket til slutt tillatt i Frankrike i 1784, få år før stormingen av Bastillen. Under premieren i Paris hadde trengselen vært så stor at folk ble trampet i hjel. Napoleon Bonaparte beskrev teaterstykket som «den franske revolusjonens første skudd».

Nå var nok ikke Mozart så interessert i samfunnskritikk, men han visste at et forbudt emne ville tiltrekke seg publikum.

Mozart var opptatt av menneskets psyke og natur. Også Da Ponte valgte å fokusere mer på menneskelige relasjoner og kvaliteter, og rensket ut mye av det revolusjonære stoffet i Beaumarchais’ opprinnelige tekst, især Figaros monolog i 4.akt, en tirade mot aristokratiets nedarvede privilegier, der Figaro rasende spør greven hva han egentlig har gjort for å fortjene sin posisjon – annet enn å være født. Da Ponte gjorde om monologen til en arie om utro kvinner, hvilket sensuren godtok. Operaen er dermed ikke revolusjonær i direkte forstand, men resultatet er et verk som ikke forklarer hvorfor verden er urettferdig – men lar oss føle det gjennom musikken.

Det som er revolusjonerende med denne operaen, er at det er den første operaen som virkelig snakker om menneskelige karakterer av kjøtt og blod som vi, publikum, kan forholde oss direkte til. Figaros bryllup er en opera om vanlige mennesker, skildret på en svært intim måte.

Det er den sørafrikanske regissøren Matthew Wild som har fått æren av å lage Nasjonaloperaens nye produksjon av det berømte verket. Matthew har tidligere iscenesatt både Don Giovanni og Così fan tutte, de to andre Mozart og Da Ponte-operaene, mens dette er hans første Figaro. Han ser på operaen som en kaleidoskopisk utforskning av menneskelige relasjoner. Operaen presenterer fire par i ulike stadier av kjærlighet og desillusjon, bundet sammen av et intrikat nett av begjær, utroskap, intriger og misforståelser. I sentrum finner vi ekteskapet mellom grev og grevinne Almaviva, en gang fullt av håp og ømhet, nå anstrengt, forbitret og i krise.

Utfordringene med å sette opp Figaros bryllup er mange, det er en komisk opera med en dyp alvorlig kjerne, som krever sterk personregi for å få frem humoren og alvoret. Men det vanskeligste for en regissør er nok å finne en ny inngang, altså hvordan si noe nytt med en opera som har vært spilt i 240 år. Matthew og hans team startet med å undersøke hva som foregikk i Mozarts eget liv da han komponerte operaen.

Mozart og hans kone Constanze fikk seks barn, men bare to vokste opp. Deres første barn, Raimund Leopold, ble født i 1783, og Mozart skrev stolt til sin far: «Gratulerer, du har blitt bestefar!» Siden Constanze ennå ikke hadde blitt introdusert for svigerfar Leopold Mozart, reiste det unge paret til Salzburg og etterlot sønnen hos ammen i Wien. Katastrofen rammet så den lille familien, da Raimund Leopold plutselig døde mens foreldrene var bortreist. Wolfgang og Constanze var dypt berørt, og noen måneder senere skrev Mozart til sin far: «Vi savner vår stakkars, kjære lille lubne gutt, vi lider virkelig begge to.» Dette var en tid da folk ikke nødvendigvis skrev ned følelsene sine. Og selv om spedbarnsdødelighet riktignok var ganske vanlig, er nok dette brevet et bevis på at det påvirket det dem begge i stor grad. Og det var nettopp på denne tiden at Mozart ble kjent med Beaumarchais’ skuespill, da han altså selv befant seg i en ekteskapelig krise.

Matthew og hans team har derfor valgt å sette ideen om barn og familie i sentrum av produksjonen, selv om ingen barn noen gang nevnes, og dermed se hvordan denne ideen påvirker hvert av de fire parene. I flere scener ser vi en liten gutt, et slags ønskebarn, det barnet alle drømmer om å ha, uten at det er klart hvem det er sitt.

Susanna og Figaro er et ungt, lidenskapelig par i begynnelsen av 20-årene med livet foran seg – og et nytt lite liv på vei. 

Grevinne og grev Almaviva giftet seg for 15 år siden, unge og forelsket. Nå er de i begynnelsen av førtiårene. De har mye penger, men lite gnist igjen i forholdet – og de bærer begge på en sorg etter å ha mistet sitt barn.

Bartolo er jurist og Marcellina arbeidet tidligere som husholderske, men har siden forbedret sin sosiale posisjon og har lånt Figaro penger. Begge er driftige typer i midten av femtiårene. De hadde tidligere et forhold som resulterte i et barn som ble sendt bort kort tid etter fødselen. 

Barbarina og Cherubino er to unge mennesker, fulle av lidenskap – uten tanker om å få barn (ennå). 

Vi befinner oss i hjemmet til grev og grevinne Almaviva.

I ouverturen får vi se en film fra bryllupet deres, der de var unge, lykkelige og forelsket, før vi ser dem i hvert sitt rom; grevinnen ved en tom barneseng og greven som har måttet sove på sofaen. Greven i en tydelig midtlivskrise og grevinnen strever med en selvmedisinert depresjon.

Deretter møter vi Susanna og Figaro, unge og lykkelige, og de venter barn. Susanna prøver brudesløret og Figaro måler opp hvor sengen skal stå i rommet de har fått tildelt av greven.

Scenograf Katrin Lea Tag og Matthew deler en felles beundring for den norske fotokunstneren Anja Niemi, og Katrin har latt seg inspirere av hennes fotobok «In Character» til produksjonens scenografi. Og da Operaen skulle lage promobilder til forestillingen, ble Anja forespurt om å ta bildene, og hun har dermed laget sin egen fotografiske tolkning av forestillingen, hvilket er ganske unikt.

Scenografien består av tre rom, et veeeldig smalt rom i midten og to større på hver side. Hele dekken (dekorasjonen) kan skyves til den ene eller den andre siden, avhengig av hvor fokuset ligger. Slik skapes parallelle virkeligheter, mens noen står opp i det ene, har andre vært på jobb i flere timer i det andre.

Produksjonen tar også for seg ulike former for makt og privilegier. Greven misbruker utvilsomt både rikdommen og posisjonen sin, men fremstilles også som en mann i krise: han er blitt eldre, mindre selvsikker, og drives delvis av usikkerhet.

Stykket handler tydelig om maktforholdet mellom arbeidsgiver og ansatt. Samtidig viser det at makt kan ta ulike former: Figaro og Susanna mangler penger og status, men har ungdom, framtid og muligheten til å bygge et liv sammen. I denne versjonen blir nettopp det deres viktigste privilegium – en mulighet som greven og grevinnen selv har mistet.

Figaro er lett på foten, reagerer raskt på en situasjon og kommer som regel opp med en god løsning på de ulike situasjonene han ender opp i. Figaro tror og mener at han er den smarteste personen i rommet, og tidvis har han rett, med mindre Susanna er i rommet, for hun er uten tvil den smarteste i et hvert rom, og operaens egentlige hovedperson.

Figaro mener greven har vært svært sjenerøs ved å gi dem rommet mellom grevens og grevinnens separate soverom, inntil Susanna forteller ham at grevens egentlige intensjoner er å bruke rommet for å komme til henne, og at han har tilbudt henne penger for å ligge med ham. Figaro innser at personen han faktisk trodde var vennen hans, nå prøver å lure ham.

 

Lydklipp «Se vuol ballare, signor Contino»

 

Samtidig har Marcellina, advokat Bartolos tidligere hushjelp, innkalt Bartolo, for å vise ham et dokument som gir henne rett til å gifte seg med Figaro. Hun har lånt ham penger, og hvis han ikke betaler tilbake, må han gifte seg med henne. Nå på selve bryllupsdagen har hun tenkt å håndheve dette løftet.

Pasjen Cherubino har en tendens til å være på feil sted til feil tid, og greven har nettopp funnet ham sammen med tjenestepiken Barbarina og derfor bestemt seg for å sende ham bort. Cherubino ber nå Susanna om hjelp, men da greven plutselig dukker opp, gjemmer han seg bak sofaen og blir vitne til at greven legger an på Susanna. Så dukker presten Basilio opp, og da må også greven gjemme seg. Det blir dermed litt av et virrvarr av gjemmesteder, før alle blir avslørt, og en rasende greve, som trodde at Cherubino for lengst hadde forlatt huset, beordrer pasjen i militære med øyeblikkelig avreise.

Pasje var betegnelse på en ung mann, som oftest av en adelig familie, som tjenestegjorde hos en greve. Så Cherubino er på en måte en slags praktikant, og greven burde være hans rollemodell. Og på en måte kan man jo si at han hermer etter sin mester, da han er full av ukontrollerbare hormoner og småforelsket i alle damene på slottet, spesielt i grevinnen. Cherubino er hva man på operaspråk kaller en bukserolle, det vil si en ung gutt som gjerne spilles/ synges av en dame.

Arien grevinnen åpner andre akt med, kaster stykket inn i en helt annen stemning. Helt ubeskyttet og sårbar ber denne ensomme kvinnen kjærlighetsguden om å gi henne lindring for sin smerte, «gi meg skatten min tilbake eller la meg død». I vår produksjon ligger det en dobbelthet i denne arien med barnet de har mistet, og forholdet som nå er på sammenbruddets rand. Musikken Mozart skrev for grevinnen, er spesielt sterk og gripende, nesten uten sidestykke i noen annen Mozart-opera.

 

Lydklipp «Porgi amor»

 

Figaro kommer opp med en plan for hvordan de kan la greven smake sin egen medisin, og den innebærer at Susanna og grevinnen skal kle ut Cherubino som Susanna, for så å sende ham for å møte greven samme kveld, slik at han kan bli tatt på fersk gjerning. Samtidig sender Figaro et anonymt brev til greven, der han antyder at grevinnen er i ferd med å møte en elsker. 

Mens Susanna går for å hente klær, banker plutselig greven på døren. Den livredde Cherubino gjemmer seg i grevinnens garderobe, men klarer ikke å la være å lage lyder. Greven blir mistenksom og spør hvem som er i garderoben. «Susanna», svarer grevinnen, og hun kan ikke komme ut, for hun prøver brudekjolen sin. Det vil ikke greven godta, og tar grevinnen med seg for å hente verktøy for å bryte opp døren, og låser for sikkerhetsskyld alle dørene inn til rommet. Men Susanna kommer seg heldigvis usett inn før de forlater rommet, og tar nå Cherubino plass i garderoben, mens Cherubino hopper ut av vinduet. Så når greven bryter opp døren, er det til både grevens og grevinnens overraskelse Susanna som kommer ut av garderoben.

Operaen er skrevet i opera buffa-tradisjonen – en sjanger med raske dialoger og endimensjonale karakterer; den kåte, gamle mannen, den slu tjeneren, den naive unge jenta.

Mozart og Da Ponte sprengte rammene for denne sjangeren. I stedet for å gi hver rolle én uendret personlighet, lar de karakterene utvikle seg psykologisk. De bryter ned skillet mellom høy og lav ved å gi alle karakterene menneskelig dybde, uansett klasse. Karakteristisk for buffo-sjangeren er også secco-recitativ (med cembalo/ hammerklaver), korte gjentatte melodifraser og samling av hele ensemblet mot slutten. Mozart briljerte i finaleensemblene. Annen akts-finalen er et av de lengste uavbrutte musikkspenn som Mozart noensinne skrev, der han sømløst bygger opp spenningen, forvirringen og antall personer på scenen i godt over 20 minutter. Det starter med kun to personer, greven og grevinnen, og ender med 7 personer som synger samtidig.

Lydklipp fra finale 2.akt

I tredje akt føler greven fortsatt at han har blitt lurt, men han blir beroliget da Susanna går med på å møte ham i hagen senere på dagen. Hva han ikke vet, er at Susanna og grevinnen har lagt en ny plan, og at det nå er hans kone, grevinnen, forkledt som Susanna, han kommer til å møte.

Greven innkaller til et rettslig møte mellom Marcellina, Bartolo, Figaro og dommeren Don Curzio angående ekteskapskontrakten mellom Marcellina og Figaro, men det hele ender med at Marcellina innser at Figaro er hennes bortkomne sønn og Bartolo hans far, for å gjøre forvirringen komplett.

 

Så er det endelig duket for bryllup, dobbeltbryllup faktisk, mellom Susanna og Figaro, og Marcellina og Bartolo. Susanna overrekker i all hemmelighet greven brevet med instrukser til kveldens stevnemøte. Figaro legger merket til at greven stikker seg på nålen brevet er forseglet med.

 

I fjerde akt leter Barbarina, Susannas kusine, febrilsk etter noe hun har mistet. Da Figaro spør hva hun har mistet, forklarer hun at hun har mistet en nål som greven ba henne returnere til Susanna. Figaro blir fra seg, for han tror nå at Susanna virkelig skal ha et stevnemøte med greven i hagen, og langer ut om at alle kvinner er notorisk utro og ikke til å stole på, og han er ikke den eneste i operaen med liknende tanker. Både greven og presten Basilio ymter tidvis frampå om at «Slik gjør alle vakre kvinner», og henviser til utroskap. Men feministen Mozart lar det tydelig komme fram at det er Susanna og grevinnen som er de trofaste i operaen.

Susanna overhører Figaros tirade og bestemmer seg for å gi ham en lærepenge, og hun synger om hvordan hun lengter etter grevens omfavnelse, vel vitende om at Figaro overhører.

 

Lydklipp «Deh, vieni non tardar»

 

Slik kommer operaen til sitt forbausende klimaks. I mørket bytter Susanna og grevinnen klær. Greven nærmer seg kvinnen han mener å vite er Susanna, og hans kone hører dermed hans hete kjærlighetserklæringer ment til en annen kvinne. Susanna nærmer seg Figaro forkledt som grevinnen, men i et øyeblikk glemmer hun å forandre stemmen, slik at Figaro gjenkjenner henne. I det de omfavner hverandre, ser greven det han tror er sin kone omfavne tjeneren hans. Han fordømmer det skyldige paret og kaller alle til å være vitne til deres ydmykelse. Paret ber om tilgivelse, hvorpå greven svarer kontant nei!

Da trer grevinnen fram og sier: Så la meg i det minste få tilgivelse på deres vegne. Nå er det greven som ydmyket ber om tilgivelse. Grevinnen velger å tilgi – ikke fordi han fortjener det, men fordi hun velger å heve seg over det hele. Med en nærmest koral-aktig musikk komponerer Mozart denne allmenne medmenneskelighet som eneste løsning.

 

Lydklipp «Contessa perdono»

Figaros bryllup er en opera om kjærlighet – men også om tap av kjærlighet. Om hvordan begjær kan forveksles med makt. Om hvordan relasjoner kan brytes ned – og kanskje bygges opp igjen. Og ikke minst: om hva det vil si å være menneske i møte med andre mennesker. Det er kanskje derfor operaen fortsatt føles så nær oss, for vårt følelsesregister har ikke forandret seg på 240 år. Vi blir fremdeles misunnelige, sjalu og forelsket.

Gled dere til Mozartiansk par-terapi, og ha en sinnssyk opplevelse i beste forstand!

 

Lydklipp «Questo giorno di follia»