Introduksjon

Da Giacomo Puccinis opera La bohème hadde premiere i Torino i 1896 var mottakelsen blant kritikerne lunken. Flere mente historien var for enkel og hverdagslig, og én kritiker spådde at verket neppe ville sette spor. Men publikum ville det annerledes. Det tok ikke lang tid før de trykket La bohème til sitt bryst, og i dag, 130 år senere, treffer historien og musikken oss fremdeles rett i hjertet. Historien om en fattig sypike og en blakk poet har blitt en av verdens mest spilte og elskede operaer.

Hjertelig velkommen til den Norske Opera & Ballett og til denne introduksjonen til La bohème av Puccini. Mitt navn er Susanna Solsrud, og jeg jobber som formidler ved Nasjonaloperaen.

La bohème bygger på den franske forfatteren Henri Murgers episodiske roman Scener fra bohemlivet. Gjennom en samling historier og øyeblikksbilder blir vi kjent med en gjeng unge kunstnere og livet deres i Paris. Det var litt av en jobb å gjøre om dette ganske løst sammensatte materialet til en operatekst med en tydelig dramatisk retning. Librettistene Giuseppe Giacosa og Luigi Illica brukte flere år på arbeidet, i tett samarbeid med Puccini. Puccini var på dette tidspunktet blitt en erfaren operakomponist, og hadde utviklet en skarp teft for hva som fungerer på en operascene. Han var tett involvert i arbeidet med librettoen, hele tiden med et blikk for hvordan handling og musikk skulle virke sammen.

Handlingen i La bohème er opprinnelig satt til omkring 1830. I et bitende kaldt Paris møter vi fire unge kunstnerspirer på et loft. De er bohemer: unge, eksentriske rebeller som lever på kanten av samfunnets normer og forventninger. De har knapt penger til mat eller ved, men varmer seg på kunsten, vennskapet, håpet og kjærligheten. Den lille vennegjengen består av poeten Rodolfo, maleren Marcello, som også er Rodolfos nærmeste venn, musikeren Schaunard, og filosofen Colline. Sammen utgjør de en liten, selvvalgt familie, der det lille de har, deles mellom dem.

For å skildre disse menneskenes ungdommelige kraft, pågangsmot og fremtidshåp gjennom musikk, hentet Puccini fram musikk han hadde skrevet da han selv var ung musikkstudent i Milano tretten år tidligere; en tid da hans egen tilværelse ikke var så helt ulik deres. Også Puccini hadde kjent på livet som ung, ambisiøs og blakk kunstner. Han skal blant annet en gang ha pantsatt den eneste frakken han eide for å ha råd til å ta med en vakker ballettdanser fra La Scala på date. Musikken vi hører helt i åpningen av La Bohème, stammer direkte fra hans avsluttende studentarbeid, Capriccio Sinfonico.

Det er altså denne eksplosjonen av energi som åpner hele operaen. Dette musikalske temaet knyttes til de fire vennene og bohemlivet deres, og vender tilbake flere ganger underveis. Her ser vi et viktig trekk ved Puccinis komposisjonsteknikk i La Bohème. Gjennom hele operaen etableres, utvikles og forandres musikalske temaer og motiver. Et musikalsk tema er en gjenkjennelig musikalsk idé som knyttes til bestemte personer eller situasjoner. Når et tema kommer tilbake, betyr det ikke nødvendigvis helt det samme som første gang vi hørte det. Puccini lar temaene utvikle seg og forandre karakter i takt med situasjonene og menneskene de er knyttet til.

La oss gå litt nærmere inn i selve åpningstemaet. En av grunnene til at vi opplever at denne musikken har en sånn energi, en spenning som hele tiden vil videre, ligger i det harmoniske underlaget. Puccini benytter blant annet et intervall som kalles tritonus. Intervallet spenner over tre hel-toner og kan kalles en forstørret kvart eller en forminsket kvint.

Det er en skap, spenningsfylt og dissonerende klang, og nettopp den uroen bidrar til følelsen av energi og fremdrift i temaet. Tritonusen har gjennom historien fått det ganske talende tilnavnet diabolus in musica, djevelintervallet. Det ble lenge regnet som et krevende og ustabilt intervall som måtte behandles med forsiktighet. Senere har nettopp denne uroen gjort tritonusen til et virkningsfullt og mye benyttet musikalsk grep. Et kjent eksempel er åpningen av «Maria» fra West Side Story.

La bohème handler om unge mennesker med lite penger, men med masse livsgnist og drømmer. Om det å føle seg rik i livet, selv om lommeboken egentlig er ganske tom. Selv om tidene forandrer seg, er det noe ved å være ung som er gjenkjennelig på tvers av generasjoner: følelsen av at alt fortsatt kan skje, at alle muligheter er åpne, og at man nesten er udødelig. Det er nettopp denne erfaringen regissøren for vår nye iscenesettelse, R. B. Schlather, tar utgangspunkt i. Her er handlingen derfor ikke lagt til én bestemt historisk periode. Den er verken da eller nå, fordi opplevelsen av å være ung og leve intenst hører til alle tider. Schlather er mer opptatt av selve livsstilen: tempoet, lekenheten og spontaniteten i det å leve i nuet.

Schlather forteller om et livslangt forhold til La bohème. Han forelsket seg i verket allerede som barn. Men det å kjenne et verk ut og inn kan også by på utfordringer. Han ønsket å se verket med friske øyne for å kunne oppleve det på en annen måte. Derfor oppsøkte han verkets litterære opphav: Murgers episodiske roman om bohemene i Paris. Der fant han noe som fanget interessen hans. Mange av bohemene som levde i tilsynelatende fattigdom, kom selv fra borgerskapet. De hadde forlatt den trygge og privilegerte tilværelsen for å leve som kunstnere på siden av det etablerte samfunnet.

Dette kjente han igjen fra sin egen ungdom i New York. Også der møtte han unge kunstnere fra privilegerte kår som hadde valgt bort tryggheten for et liv viet kunsten. De bodde sammen i store loftsleiligheter og ombygde lagerlokaler, skrev, malte og levde av lite. Det var ikke først og fremst fattigdommen Schlather kjente igjen, men det bevisste valget av en annen måte å leve på, og den energien som følger med fellesskapet, kunsten og det grenseløse fremtidshåpet.

Det er denne energien han ønsker å fange i vår La bohème. Også scenografien understreker at historien ikke hører hjemme i én bestemt tid. I stedet for historisk realistiske scenebilder, møter vi et stort, åpent rom som kan forandres underveis. Schlather beskriver sin egen stil som svært fysisk: Med et åpent scenerom, noen få rekvisitter og sangerne i sentrum skal historien oppstå foran øynene våre.

For mange av oss vil energien i bohemenes liv kanskje minne litt om da vi selv var studenter. På et eller annet vis hadde man alltid råd til de ølene på byen, selv om man var på sjette dagen med havregrøt og makrell i tomat. Og det var jo bare helt herlig. Det er litt den mentaliteten vi møter hos bohemene på loftet. De har nesten ingenting, men de har hverandre. De har kunsten, forelskelsene, festene, drømmene og hele livet foran seg. De har den helt særegne følelsen av at livet så vidt har begynt, og at alt fremdeles kan skje.

Og det er nettopp derfor det blir så brutalt når døden plutselig trenger seg inn i deres verden. For La bohème handler også om det første virkelige møtet med døden. Når man for første gang innser at livet faktisk ikke varer evig, og at heller ikke de menneskene vi elsker, skal være her for alltid. Når forestillingen om at man har all verdens tid, plutselig slår sprekker.

Inn på loftet til de unge bohemene kommer Mimì. Naboen til Rodolfo. Lyset hennes har slukket, og hun banker på for å be om hjelp til å tenne det igjen. Men allerede fra det øyeblikket hun kommer inn, forstår vi at noe ikke er som det skal. Hun er blek og andpusten etter å ha gått opp trappen, og kort tid etter besvimer hun.

Og sykdommen Mimì lider av, er ikke tilfeldig valgt. Hun har tuberkulose, eller tæring som sykdommen gjerne ble kalt, en av 1800-tallets store folkesykdommer. Da La bohème hadde premiere i 1896, var synet på tuberkulose i kraftig endring. Fjorten år tidligere hadde nemlig Robert Koch identifisert tuberkelbakterien, og forståelsen av tuberkulose som en smittsom sykdom hadde begynt å nå langt utover de medisinske fagmiljøene. Premierepublikummet kunne dermed vite noe karakterene i operaen ikke visste: hva som faktisk gjorde Mimì syk. 

Her er det interessant å sammenligne Puccinis fremstilling av Mimì med en annen berømt tuberkulosesyk heltinne fra operaverdenen, nemlig Violetta i Verdis La traviata. Da La traviata hadde premiere 43 år tidligere, visste man ennå ikke hva som forårsaket tuberkulose. Sykdommen var omgitt av mystikk, og denne gåtefullheten var med på å gi den et romantisk skjær i 1800-tallets kunst og litteratur. Violetta er på mange måter et tydelig eksempel på denne tradisjonen: den unge, vakre kvinnen som langsomt tæres bort, og der sykdom, kjærlighet og død veves tett sammen.

Også Mimì har tydelige trekk fra denne tradisjonen, men hos Puccini møter vi samtidig en verden der sykdommen ikke lenger bare fremstår som et romantisk mysterium. Tuberkulosen er også en konkret del av menneskets levekår og hverdag. Violetta er kurtisane og beveger seg i velstående miljøer, selv om hun står utenfor det respektable borgerskapet. Mimì lever derimot i langt mer utsatte kår. Hun er fattig, bor kaldt og har få ressurser å møte sykdommen med.

Tuberkulose kunne ramme alle samfunnslag, men den rammet de fattige særlig hardt. Trangboddhet gjorde det lettere for smitten å spre seg, og dårlige boforhold og mangelfull ernæring gjorde mennesker mer sårbare for sykdommen. Fattigdommen er ikke årsaken til Mimìs tuberkulose, men den preger hvordan sykdommen får utvikle seg og hvilke muligheter hun har til å håndtere den. Hos Puccini blir tuberkulosen dermed både en del av kjærlighetstragedien og et uttrykk for de konkrete levekårene rundt Mimì.

I flere hundre år hadde operahistoriene vært fulle av konger, guder og mytiske helter. Men mot slutten av 1800-tallet vendte kunsten i større grad blikket mot vanlige mennesker. Det alminnelige livet er stort nok til å fortjene stor kunst. I Italia får denne retningen navnet verismen, av vero, som betyr sann eller virkelig. La bohème står midt i denne utviklingen. Her er ingen konger eller mytiske helter, men fattige, unge kunstnere. Samtidig blir det litt enkelt å kalle La bohème en rendyrket verismo-opera. Puccini står fortsatt med en fot i senromantikken. Først lar han oss forelske oss i bohemlivet, i friheten, vennskapet, og på mange måter romantiserer han også fattigdommen. Deretter viser han oss baksiden: Når Mimì blir alvorlig syk, har vennene verken penger eller ressurser til å hjelpe henne. Og nettopp denne spenningen mellom den romantiske drømmen og den brutale virkeligheten er noe av det som gjør La bohème så sterk.

Der oppe på loftet mister Mimì nøkkelen sin, og sammen leter hun og Rodolfo etter den i mørket, men i stedet finner de hverandre. Hendene deres møtes, og Rodolfo kjenner hvor kald hånden hennes er. Det blir utgangspunktet for hans første store arie, Che gelida manina («For en iskald liten hånd»), der han presenterer seg selv. Musikken begynner enkelt, men vokser sammen med den gryende forelskelsen, helt fram mot den berømte høye C-en på ordet speranza – håp. Melodien er blitt er en av de mest elskede i hele operarepertoaret, en ekte tenorklassiker der sangeren virkelig får briljere.

Og Mimì svarer med å presentere seg selv i en annen velkjent arie: Mi chiamano Mimì («De kaller meg Mimì»). Hun forteller enkelt om livet sitt, om arbeidet som syerske og om kjærligheten til sol, vår, blomster og poesi. Hun er altså ingen operadiva, men musikken er likevel stor. Hos Puccini kan det alminnelige mennesket kan romme stor musikk. Denne melodien blir Mimìs musikalske tema, som vi hører igjen flere ganger i operaen.

I andre akt har vi forlatt det intime loftsrommet og beveget oss ut i folkelivet. Det er julaften, og i Paris’ gater er det full fart. Korps spiller, barnekor synger, folk handler og samles for å feire. Midt i dette mylderet møter vi Musetta. Hun og Marcello har et evig av-og-på forhold, men nå er det tydeligvis av: Hun ankommer nemlig sammen med en velstående, eldre herre som finansierer hennes luksuriøse livsstil.

Musetta er en stor kontrast til Mimì. Der Mimì er rolig og sjelfull, er Musetta livlig, selvsikker og sjarmerende, og ikke minst svært bevisst virkningen hun har på menn. I den berømte arien Quando me’n vo, ofte bare kalt Musettas vals, bruker hun nettopp denne utstrålingen for å vekke Marcellos sjalusi, vinne oppmerksomheten hans og trekke ham tilbake til seg. 

Og gjett hva? Det virker.

Det er også stor kontrast mellom akt 2 og akt 3. Da akt 3 begynner, har handlingen gjort et sprang i tid. Den episodiske strukturen som kjennetegner Murgers fortellinger om de unge bohemene i Paris, finner vi også igjen i operaen: Hver akt presenterer en ny situasjon i hovedpersonenes liv, snarere enn å følge dem kontinuerlig. Det er fremdeles bitende kald vinter, men stemningen er en helt annen. Der akt 2 hadde julens lys, festligheter og folkeliv å varme seg på, møter vi nå et mørkt vinterlandskap, blottet for festlig liv og varme.

Denne akten er så kald at vi kjenner det langt inn i margen. Også musikalsk markerer Puccini stemningsskiftet tydelig. I innledningen til akt 3 lar Puccini musikken fra folkelivet i akt 2 vende tilbake, men nå som et fjernt, forvrengt ekko, strippet for all varme. Vi kan nesten høre snøen dale i orkesteret.

Kulden er et bilde både på sykdommen som gradvis bryter Mimì ned, og på forholdet mellom henne og Rodolfo, som nå har havnet på et vanskelig sted. Det som tidligere var preget av forelskelse og håp, er nå fylt av usikkerhet, sjalusi og frykt for fremtiden.

En fortvilet Mimì oppsøker Marcello for å få råd: Rodolfo har trukket seg unna og skjøvet henne bort. Hun elsker Rodolfo, men skjønner ikke hvordan hun skal håndtere sjalusien og de stadige konfliktene deres. Da Rodolfo også ankommer stedet, gjemmer Mimì seg og overhører samtalen mellom de to vennene. Her får hun høre hva som egentlig ligger bak avstanden hans: ikke mangel på kjærlighet, men frykt og maktesløshet. Han ser hvordan sykdommen tærer på henne, og han klarer ikke tanken på at han ikke kan hjelpe henne.

Da Mimì får et hosteanfall og avslører gjemmestedet sitt, følger en av operaens mest gripende scener. I musikken kan vi høre hvordan forholdet deres har utviklet seg siden første akt, der den var preget av forelskelse og forventning. Nå hører vi et mer sårt og vemodig tonespråk, preget av lengsel og vissheten om at tiden er i ferd med å renne ut. Mimì og Rodolfo blir enige om at det er best å gå fra hverandre, men kjærligheten er fremdeles sterk, og ingen av dem klarer egentlig å gi slipp. I stedet bestemmer de seg for å holde sammen til våren kommer. For som de sier: Ensomhet om vinteren er verre enn døden.

I fjerde og siste akt er vi tilbake i loftsleiligheten der operaen begynte. Ved første øyekast kan det nesten virke som lite har forandret seg. De unge kunstnerne forsøker å arbeide, men konsentrasjonen blir stadig brutt av lek og tull. Vinteren har måttet vike for våren, og mye minner om den lette og ungdommelige stemningen fra første akt. Men under overflaten har noe endret seg. Både Rodolfo og Marcello har nå brutt med Mimì og Musetta, og bak kameratskapet og latteren ligger en tydelig følelse av savn.

Plutselig snur hele stemningen brått: Musetta kommer inn, fulgt av Mimì, som hun har funnet utmattet på gaten. Mimì har bedt om å bli bragt til Rodolfo. Hun vet at livet går mot slutten og ønsker å tilbringe sin siste stund med ham. 

Fra dette øyeblikket får musikken et helt annet alvor. Etter hvert går de andre ut, slik at Mimì og Rodolfo blir alene. I duetten som følger, lar Puccini musikken føre dem tilbake til den første kvelden de møttes. De minnes det slukkede lyset, den forsvunne nøkkelen og hvordan de fant hverandre i mørket. Små musikalske minner fra det første møtet vender tilbake, men nå hører vi dem i et helt annet lys: Det som den gang var begynnelsen på noe, blir nå et minne om det de er i ferd med å miste. Slik vever Puccini begynnelsen og slutten av deres kjærlighetshistorie sammen.

Men det siste øyeblikket alene blir kort. De andre kommer tilbake, og vi nærmer oss det jeg synes er operaens mest hjerteskjærende øyeblikk: Rodolfo er den siste i rommet som forstår at Mimì er død. Og akkurat her bruker Puccini et virkemiddel som skiller seg sterkt fra resten av operaen. Han tar musikken fra Rodolfo og lar ham i stedet bryte ut i vanlig tale: «Hva er det? Hvorfor ser dere så rart på meg?» sier han desperat. Vi hører et menneske i panikk som begynner å forstå hva som har skjedd. Til slutt er det bare ett ord igjen: «Mimì!» Rodolfo roper navnet hennes, mens orkesterets avsluttende takter klinger som et ekko av alt som har vært og som nå er tapt.

Nettopp kontrasten mellom den voldsomme livsgleden og erkjennelsen av at ingenting varer evig står sentralt i regissør R.B. Schlathers tolkning. Disse unge menneskene lever intenst og fullt, men er fullstendig uforberedt på møtet med døden. Da Mimì dør, er det derfor ikke bare henne de mister. Det markerer også slutten på bohemlivet slik de har kjent det. For i denne tolkningen er bohemlivet en flyktig tilstand: en fase i livet som kan oppleves intenst, men som ikke kan vare, og som man heller ikke kan holde fast ved.

Og kanskje er det en av grunnene til at La bohème fortsatt treffer så hardt. Den handler ikke bare om Mimì og Rodolfo, eller om noen unge kunstnere i Paris. Den handler om en erfaring mange av oss kjenner: at det finnes perioder i livet som, mens vi står midt i dem, føles som om de skal vare for alltid. Først når de er over, forstår vi hvor fort de forsvant.

Og Puccini lar oss høre alt dette i musikken: livsgleden, forelskelsen, vennskapet, tapet og minnene om det som ikke kan komme tilbake.