På jakt etter gnisten – regissøren om La bohème

– Jeg vil lage en Bohème for dette huset som treffer både dem som aldri har sett den før, og dem som har sett den en million ganger og tenker: «Ikke tving meg til å se den én gang til.»

Det sier den amerikanske regissøren R.B. Schlather, som debuterer ved Den Norske Opera & Ballett med høstens nye La bohème. Han vil finne fram til lettheten, humoren og energien i Puccinis klassiker. For å gjøre det måtte han først finne en ny inngang selv.

Fra Paris til Brooklyn

– Jeg ønsket å finne en ny inngang til verket, nettopp fordi jeg kjente det så godt. Derfor begynte jeg å lese det på nytt, og jeg gikk tilbake til Henri Murgers tekst, Scènes de la vie de bohème, som Puccinis opera bygger på. Det er en bok som består av korte, episodiske fortellinger om denne gruppen mennesker som lever i bohemenes Paris.

I Schlathers lesning av Murger står valget av livsform sentralt. Dette er unge mennesker som selv velger å vende ryggen til en privilegert oppvekst for å leve for kunsten. Det minner ham om et miljø han selv har vært en del av.

– Jeg husker da jeg bodde i Bushwick i Brooklyn, New York. Der var det mange unge som levde sammen i store loftsleiligheter. De skrev dikt og malte, de vasket seg ikke, og de levde på det jeg vil kalle et frivillig fattig vis. Det var livets energi de levde for – en energi de fant hos hverandre.

Gnisten i et gammelt opptak

En annen inngang fant han ved å lytte. I en innspilling fra 1946 hørte Schlather La bohème dirigert av Arturo Toscanini – mannen som også hadde ledet urpremieren i Torino femti år tidligere.

– Jeg ble helt slått i bakken av måten musikken lever på i denne innspillingen. Den er så lett og rask, så full av energi og ild! Dette inspirerte meg til å ville lage en versjon som fanger ungdommens letthet, humor, elektrisitet og gnist. Det er det improvisatoriske som oppstår når man lever nesten uten noen ting, når man lever helt på grensen – og rushet som kan oppstå da.

Det er denne energien Schlather vil gi plass til på scenen. Vennene i La bohème må få være mennesker som leker, finner på ting og holder hverandre i gang.

Et rom for menneskene

Sammen med scenograf Anna Kirsch lar Schlather handlingen utspille seg i et stort, hvitt rom.

– I stedet for de vanlige fire ganske tunge og historisk realistiske scenebildene man gjerne finner i en del La bohème-produksjoner, ville jeg gjøre noe som minnet mer om Grotowskis «fattige teater», med rom for improvisasjon.

Den polske teatermannen Jerzy Grotowski ville skrelle vekk ytre virkemidler og sette utøvernes uttrykk og møtet med publikum i sentrum. For Schlather gir dette inspirasjon til et scenerom der menneskene og det de gjør sammen, får stor plass.

– Vi har dette enorme rommet, som kan minne om en lagerhall, med murvegger, industrivinduer og en stor industriovn. Men det er ikke et realistisk rom. Det har realistiske elementer, men alt er malt hvitt, slik at det blir som et bakteppe, en bakgrunn.

Rommet kan gi assosiasjoner til loftsleilighetene i både Paris og Brooklyn, samtidig som det åpner for at publikum selv kan fylle inn.

– Jeg vil at publikum skal se dette verket med helt nye øyne, oppleve det på nytt. Og jeg vil fange dette flyktige, magiske som er bohemlivet – hva det nå enn er. Det er et øyeblikk, noe man egentlig ikke kan holde fast ved.