Lyset i mørket
– Jeg elsker motstridende følelser. Jeg kan være sønderknust og plutselig bli drevet mot glede. Og man kan være på det vakreste stedet i verden og likevel kjenne på melankoli, sier Paul Lightfoot.
– Man blir alltid inspirert av motsetninger, gjør man ikke? Spesielt oss, sier Sol León.
Historien om koreografduoen Sol León og Paul Lightfoot er også en fortelling om motsetninger: To kulturer, to språk, en kvinne og en mann. Hun er adagio, mens han er klar for allegro.
Oslo er byen de ofte omtaler som sitt andre hjem, og med Nasjonalballetten har de hatt et spesielt nært forhold gjennom flere tiår. Snart går teppet opp for en helaften viet León og Lightfoot – den første siden 2016 – med én norgespremiere og ett av duoens mest feirede verk.
Også her møtes kontrastene: Salle de danse er et energisk, livsbejaende verk med over 40 dansere på scenen. Det står side om side med det filmatiske Shoot the Moon, der fem dansere beveger seg mellom tre roterende rom.
I begge verkene finner vi trekk som har blitt en del av León og Lightfoots signatur: presisjon, teatralsk kraft og en intensitet som krever at danserne går langt utover trinn og tellinger.
En daglig bønn
Hver dag i det flyktige danserlivet begynner med å bevege seg gjennom en rekke faste sekvenser: fra barren til senter, fra plié til grand allegro, via ronds de jambe og adagio. Det er i dette daglige ritualet León og Lightfoot har funnet utgangspunktet for Salle de danse.
Morgenklassen var som å gå til legen eller i kirken
– Klasse er det du gjør. Det er en daglig bønn. For meg var det alltid et øyeblikk av fellesskap, sier Lightfoot.
For Sol León representerer morgenklassen også et savn. Med alderen har hun mistet muligheten til å bevege seg slik hun gjorde før, og med det, et ritual som i mange år var en selvsagt del av hverdagen.
– Morgenklassen var som å gå til legen eller i kirken. Det var øyeblikket der du renset deg selv og stemte deg selv som et instrument, sier León.
I Salle de danse får minnene fysisk form. I det svart-hvite fargebildet som kjennetegner mange av duoens verk, skrider en rødkledd skikkelse frem.
– Rødt er blod, og rødt er lidenskap. Dansen tar så stor plass i livene våre gjennom en karriere som varer i maksimalt 40 år. Siden blir denne dedikasjonen en del av minnet.
– Minner kan gjøre mye forskjellig med deg. Poenget er ikke å bli sittende fast i dem, men å kunne forvandle dem, å se tilbake på noe vanskelig og forstå at det samtidig var helt spesielt.
Verket har sitt utspring i en film skapt av Paul Lightfoot under pandemien, da behovet for å skape noe sammen fikk en ny betydning.
– I det øyeblikket trengte jeg virkelig å føle at vi var et kompani. Det sterkeste budskapet i Salle de danse er følelsen av familie og fellesskap. Verket er en feiring av det vi kan skape sammen.
– Jeg hadde det veldig vanskelig under pandemien. Jeg mistet faren min helt i begynnelsen, og jeg hadde et så sterkt behov for å snakke om vakre ting. Å skape dette verket ble en kraftanstrengelse av positiv energi. For meg handlet det ikke om begrensninger, men om muligheter, sier Lightfoot.
Samtidig var det rom for det lekne og absurde, som går igjen i mange av verkene deres.
– Grunnlaget var et sterkt og konstruktivt budskap, men også et litt latterlig et. Jeg tror det som er tøysete kan være veldig viktig. Derfor gikk jeg i retninger som kunne virke ganske ville. På forunderlig vis ender det ikke som galskap, men som noe som gir mening, sier Lightfoot.
Også León beskriver pandemien som en tid som endret blikket hennes.
... som om jeg så trærne rundt meg for første gang
– Det var som om jeg så trærne rundt meg for første gang. Jeg begynte å betrakte situasjonen som en kreativ prosess, med helt nye øyne. Og jeg kjente en takknemlighet for alt vi hadde hatt hver eneste dag, men ikke alltid hadde satt pris på.
– Det er som i taoistisk filosofi: Hvis du forsøker å holde vannet tilbake, finner det alltid en vei gjennom en liten åpning, sier León.
Det som vender tilbake
Fra det store til det nære: Shoot the Moon er en annen verden. Først nå, 20 år etter urpremieren, opplever León at verket har funnet formen hun søkte.
– Shoot the Moon dreier seg om ensomheten i en relasjon. Det er ikke min historie, men man må gå svært tett på noe personlig for å nå det universelle, sier León.
– Hvordan skjuler du din egen ensomhet?
Verket krever at danserne strekker seg langt utover selve bevegelsene. Først lærer de materialet, så utforsker de det, river det ned og vender tilbake til utgangspunktet.
– Shoot the Moon kan ikke tas på som et kostyme. Danserne må forstå det innenfra, og samtidig klare å ta et skritt tilbake, sier Lightfoot.
De to verkene er ulike også i arbeidsprosessen. I Shoot the Moon leter koreografene etter den helt særegne kjemien mellom fem intense personligheter. I Salle de danse møter de hele bredden i kompaniet, mennesker i ulike faser av karrieren.
– Den vakre isolasjonen i Shoot the Moon er inversjonen, det konvekse eller konkave av optimismen i Salle de danse, sier Lightfoot. – Jeg elsker kontrasten i dette programmet.
– Det er kontrasten mellom oss to også, sier León.
– Vi er begge til stede i begge verkene …
– … man får se begge sidene, og slik blir det helt.
Kristian Alm / Foto: Erik Berg
danse