Mitt blikk på historien 

Prolog

Det allvitende, fortellende greske koret – så ofte brukt i teatret – får i vår forestilling en moderne form. Det fremstår som et par: en litt nerdete, klassisk orientert mannlig historikertype, Det mannlige koret, og en religiøst lidenskapelig kvinnelig «amatørpsykolog» med antropologisk blikk på menneskelivet, Det kvinnelige koret. 

Sammen bærer de på en mer smertefull forhistorie enn de selv vil innrømme. Forholdet deres er preget av erfaringer og kjærlighetstraumer fra det som fremstår som ekteskapets egen krigsskueplass. 

I et iherdig forsøk på å forstå seg selv, innleder de forestillingen med sin private tolkning av den gamle romerske, mytiske fortellingen om «Overgrepet på Lucretia» – som en slags metafor for deres eget liv.

Første akt

Som historiens to iscenesettere tror det mannlige og det kvinnelige koret på at de gamle fortellingene kan kaste lys over eget liv og levesett, så vel som over samtidens skjulte maktstrukturer. De presenterer en verden i krig, som del av et lidenskapelig eksperiment med teateret som metode, sett gjennom et hypermoderne skjerm- og AI-perspektiv. Slik søker de å nærme seg mysteriet i sitt eget parforhold. 

De gjør dette ved å undersøke, diskutere og fortelle om hvordan de gamle etruskerne erobret Italia, beseiret Roma og forgrep seg på befolkningen. Som følge av sine grusomheter – og særlig voldtekten av romernes symbol på «den rene uskyld», Lucretia – ble de fremmede på sikt tvunget til å overlate den tyranniske kongemakten til det romerske folket. 

Etter mange år under fremmede makters tyranni, og etter en lang periode preget av voldelige og til dels korrupte kongedømmer, ble folket i stand til å gjennomføre et dramatisk systemskifte og etablere en reell demokratisk republikk. 

Det mannlige og det kvinnelige koret – som Benjamin Brittens librettist Duncan en gang innførte som et metaelement i sitt poetiske langdikt – står i vår versjon overfor en krevende oppgave: å utvikle fortellingen i takt med sitt eget parforhold. 

De skildrer derfor, med lidenskap og driv, hvordan den etruskiske kongen fremstår som en tyrannisk skikkelse. De beskriver hvordan han, som en ond tyrann fra 500 f.Kr., her satt inn i vår digitale nåtid, hersket grusomt med intriger, vold, og likvideringer av annerledes tenkende, samt hvordan disse fremmede utøvde en subtil undertrykkende atferd overfor de stakkars romerne. 

På denne måten tar våre to fortellere oss med inn i en historie som er fylt med strukturelle overgrep både på det personlige, det familiære og det samfunnsmessige plan. 

Disse to fungerer både som igangsettere og aktive tilskuere. De tolker verket løpende og med stort engasjement, og griper inn i handlingen når det føles nødvendig – når de ikke kan la være, eller når det kommer for tett på. Som et voksent ektepar må de da korrigere kursen, eller hjelpe historien videre. 

De innleder den gamle sagaen ved å vise hvordan «Overgrepet på Lucretia» blir en katalysator for nedslaktingen av de etruskiske motstanderne og det påfølgende maktskiftet i Roma.  

Det mannlige koret åpner ballet med å beskrive en militærleir utenfor Roma, der en samlet romersk/etruskisk hær har slått leir ved elven for å gå i kamp mot den nye felles ytre fienden, i form av greske invasjonsstyrker. 

Mennene er småberusede, trøtte krigere, som underholder hverandre til lyden av sikader i natten med vin, sang og en heftig diskusjon om kvinner og deres atferd. 

Her finner vi de romerske generalene Collatinus og Junius, som begge speiler det mannlige koret i fortellingen, samt en helt ung, viril og entusiastisk soldat. Han er faktisk også den etruskiske tronfølgeren til Romas nåværende og enerådende kongedømme: prins Tarquinius. 

Akkurat nå er han, i likestillingens navn, i felten sammen med alle de andre unge, innrullerte menn og kvinner – og i krig mot den felles ytre fienden, i form av greske invasjonsstyrker fra øst. 

Mennene drikker gjennom natten og snakker blant annet om resultatene av et absurd veddemål kvelden før. Da red de i all hast fra fronten tilbake til Roma. De ville sjekke sine hjemmeværende hustruer på hjemmefrontens slagmark. 

De menige beskriver nå malerisk hva de fant. Alle kvinnene var utro hjemme på eiendommen, i ferd med å svikte sine ektemenn ved fronten. Unntaket var Lucretia, hustruen til den heldige hærføreren Collatinus. Derfor blir hun nå lovprist av mennene i fellesskap. I fordrukken sang hylles hun som den mest uskyldige og rettferdige av alle kvinner. På grunn av sin uskyld er hun ikke bare en fryd for sin mann, general Collatinus; hun fremstår også som evig uovervinnelig og dydig. 

De andre mennene misunner både Collatinus’ politiske makt og det faktum at han har en dydig hustru. Hun fremstår som selve skjønnheten – og som en trofast kvinne som samvittighetsfullt ivaretar sine såkalte feminine oppgaver og underordnede plikter i hjemmet, sammen med sine medsøstre. Hun lar ellers tiden gå i en slags tom ventetilstand ved å drikke litt for mye hvitvin, mens hun trofast venter på at mannen skal vende hjem fra fronten og sin store misjon ute i verden. 

Myten om den dydige Lucretia blir i nattens berusede samtaler i militærleirens garderober en katalysator for en større diskusjon om kvinner generelt. De deles inn i to kategorier: dydige hustruer eller liderlige prostituerte.  

Den maktsøkende og svært ambisiøse strategen Junius står midt i dette. Hans kone har smertefullt sviktet ham hjemme mens han var i krig. I forsiktige og følsomme vendinger uttrykker han sin frustrasjon. Han gir også uttrykk for en voldsom sjalusi overfor sin overordnede, Collatinus. Sjalusien retter seg både mot Collatinus’ politiske makt og mot Lucretias dyd og troskap. Denne troskapen gir Collatinus en langt høyere status og større politisk tyngde. Junius må se på hvordan krigskollegaen hylles som den fremste, nettopp på grunn av sin dydige kone. Selv omtaler han seg som en «hanrei». Han forutser, med smerte, hvordan han ved hjemkomsten til Roma vil bli møtt med hån, pekende fingre og utstøtelse. 

I løpet av natten i militærleiren oppstår flere voldelige sammenstøt mellom den ambisiøse og regelrette pedanten Junius, som vil ha orden i sakene, og improvisatoren og kvinnebedåreren Tarquinius, som for det meste er styrt av sine drifter. 

Morgenen nærmer seg, og med den en fiende de må stå samlet mot. Derfor maner den mer besindige general Collatinus til forsoning i leiren. Likevel fortsetter prins Tarquinius gjennom natten. For å holde kjedsomheten i sjakk mens de venter på angrepet, driver han drikkelaget videre – til stor irritasjon for krigskameraten Junius.  

Den rasende Junius spiller nå bevisst på Tarquinius’ narsissisme og skjøre selvtillit. I all hemmelighet overtaler han den unge prinsen til å teste Lucretias troskap – paradoksalt nok ved å forsøke å forføre henne. 

Tarquinius lar seg egge. Den Don Juan-aktige prinsen er lei av «lette» og villige kvinner. De gir ingen motstand, og dermed heller ingen virkelig nytelse. For ham ligger begjæret i makten, i erobringen, i den forførende kampen. Derfor tar han utfordringen. Han sadler straks sin hvite hest.  

I et heftig musikalsk mellomspill skildrer Det mannlige koret Tarquinius’ sanselige drømmeritt. Drevet av begjær rir han frem med en kraft som synes å kunne overvinne alt, på vei mot Lucretias hjem i Roma. Reisen er imidlertid krevende. Han må forsere floden, med dens tunge, bølgende strømmer som får en nærmesterotisk undertone. 

Samtidig forsøker Den kvinnelige koret – mer dydig, bibellesende og, til tross for sin følsomhet og sanselighet, tidvis også seksuelt avvisende – å dempe Tarquinius’ begjær i deres felles fortelling. Hun aner uråd, gjennomskuer hans hensikter og ser en fare i den voldsomme intensiteten i hans lyst og hans brennende iver etter å nå frem til Lucretia. 

Samme kveld, hjemme hos Lucretia i Roma, sitter tjenestefolkene og spinner livets lange tråder sammen med Det kvinnelige koret. Samtalen kretser om menn, om hverdagen i huset – og om eksistensens mer drømmende tråder: kjærligheten, tiden og livets forgjengelighet. 

«Venninnene» – som i realiteten er ansatte i huset, nærmest som slaver – snakker mest om menn og om sine egne lengsler etter kjærlighet. Lucretia er derimot først og fremst opptatt av mannen sin ved fronten. Hun savner ham intenst. 

Samtidig fylles hun av glede når den eldste av kvinnene, Bianca, viser henne to nylig ankomne brev fra Collatinus som ligger under stjernene ute i felten. 

Bianca, den erfarne og nærmest moderlige skikkelsen som alltid har vist Lucretia omsorg, forsøker likevel å gi henne et annet perspektiv. Selv om lengselen nesten river henne i stykker, mener Bianca at den seiglivede lengselen også kan romme en egen form for oppfyllelse. 

Lucretia gir samtidig uttrykk for sin uro, blant annet overfor sin yngre medsøster Lucia. I en malende sang beskriver hun både savnet og angsten ved fraværet, og hva det koster å leve så lenge adskilt. 

Også fortellerparet nikker gjenkjennende til denne erfaringen. De vet hvor vanskelig det er å holde kjærligheten levende når man tvinges til å leve i hver sin verden – selv når man elsker hverandre og har lovet hverandre evighet, i en kjærlighet som så lett kan tørke inn. 

Da kvinnene gjør seg klare for natten og Lucretia forbereder seg på å drømme om sin mann Collatinus, brytes stillheten brått av voldsom banking på døren. Utenfor står Tarquinius. Han ber om husly og krever å bli sluppet inn for natten. Tjenestefolkene gir etter, slik skikken tilsier når de får besøk av en kongelig.  

Til tross for den eldstes betenkeligheter, viser kvinnene omsorg og tilbyr ham et værelse. Tarquinius ber straks den vakre Lucretia om vin og om husly for natten, og forklarer at hesten hans ikke lenger orker, etter det lange og harde rittet mot Roma før midnatt. 

Da alle har tent lys, skiftet for natten og lagt seg til rette i hvert sitt rom, sovner Lucretia. Også det kvinnelige og det mannlige koret hviler i hverandres favn. Alle kan puste ut og synge et vakkert «god natt» til hverandre – fortsatt uvitende om hva natten vil bringe.

Andre akt

Det mannlige og det kvinnelige koret beskriver hvordan den etruskiske dominansen i Roma vokser dag for dag, og tegner i poetiske vendinger et bilde av et samfunn preget av vold og tvang. Samtidig er noe i ferd med å endres.  

Det trekker opp til en åpen konflikt mellom romere og etruskere i byen. Romerne er blitt dypt lei den gamle kongen, Tarquinius Superbus, og hans vilkårlige styre, så vel som de nye romerske embetsmennene, som viser seg å være like korrupte. Et opprør bryter ut, men forsøkes slått brutalt ned. Likevel gir ikke folket opp.  

I Lucretias og Collatinus’ villa sniker Tarquinius seg på lette føtter mens alle sover. Den unge prinsen nærmer seg Lucretias rom som et rovdyr, og slukker lyset idet han trer inn. I mørket trekker han lakenet forsiktig av kroppen hennes og bøyer seg over henne. Som en tyv kysser han henne i søvnen. 

Lucretia drømmer om Collatinus. I halvsøvne svarer hun på berøringen, trekker ham nærmere og gjengjelder kysset, som i en erotisk lengsel. Hun tror det er ektemannen. Men plutselig, som ved et lynnedslag, våkner hun. Hun trekker seg tilbake i sjokk. Foran henne står ikke Collatinus, men Tarquinius – en fremmed mann i hennes seng. 

Lucretia avviser ham. Igjen og igjen sier hun nei. Men han ignorerer henne og presser seg på med stadig større kraft. Hun forsøker å verge seg, men mister gradvis kontrollen. Overmakten blir for stor. 

Det som begynte som en drøm, utvikler seg til et mareritt. Den dydige Lucretia – symbolet på det rene og uplettede – utsettes for et voldelig overgrep i villaens romerske bad. 

Begge parter bærer sin smerte: Lucretia i skam, fortvilelse, maktesløshet, men også en slags skyld. Tarquinius på sin side hevder at han har mistet sin sjel, og ber desperat om å få sitt liv tilbake. 

Fortellerparet speiler seg i hendelsen. De sørger – og forferdes. I et vakkert mellomspill tolker de nattens hendelser i et kristent lys. De sørger over at det vakreste og mest uskyldige er blitt revet bort fra Lucretia. Samtidig reflekterer de over den skammen og skylden hun nå bærer. Når mannen vender hjem, vil hun måtte forholde seg til forestillingen om å ha vært ham utro – til tross for at hun er blitt utsatt for vold. 

Neste morgen skinner solen klart, selv om varmen allerede er nesten uutholdelig, som en ørkenhete. Lucia og Bianca trer ut på balkongen for å møte dagen. 

En gartner – spilt av det mannlige koret – ankommer med favnen full av blomster i alle slags farger og former. Kvinnene tar imot dem med glede, som små budbringere om kjærlighet og uskyld. 

Mens de fortsetter sine daglige gjøremål i huset, sover Lucretia fortsatt: en tung, nærmest livløs søvn. Tidligere har hun forsøkt å vaske kroppen under dusjen – å skylle bort sporene, skammen og det som har skjedd. Men nå ligger hun stille, ute av stand til å møte dagen. 

Da Lucretia trer frem i det sterke morgenlyset, er hun utmattet og opprørt. De andre kvinnene er allerede i gang med å arrangere blomster som forberedelse til Collatinus’ snarlige hjemkomst fra krigen. 

For Lucretia føles dette fremmed. Hun har verken behov for eller lyst til å delta i denne gesten overfor mannen sin. Hun bemerker bittert at det kanskje bare er blomstene som fortsatt bærer en form for ren uskyld i verden. 

Plutselig vender Collatinus hjem – tidligere enn ventet og uten forvarsel. Han trer inn i huset overveldet av følelser. Ved siden av ham står intrigemakeren Junius, som selv sikter mot makten. Med tilsynelatende uskyld forteller han at han natten før la merke til at Tarquinius i hemmelighet forlot leiren og red mot Roma. Dette vekker Collatinus’ mistanke og han innser at han kan ha kommet for sent hjem. Samtidig reagerer han på at Lucretia ikke møter ham slik hun pleier – med åpne armer, kropp og sinn. 

Collatinus insisterer på at det som har skjedd med Tarquinius ikke vil forandre ekteskapet deres. Han hevder at han fortsatt bare ser kjærlighet og trofast dyd i Lucretias blikk. 

Lucretia selv er av en helt annen oppfatning. For første gang tar hun et voldsomt, selvstendig grep da hun i desperasjon gjør slutt på livet – og på rollen som den rene, som hun ikke lenger kan eller vil bære. Gjennom denne handlingen tar hun på seg smerten som en slags renselse – for seg selv, men også for fortellerne og tilskuerne– som en kvinnelig Kristus-skikkelse. 

Situasjonen utnyttes straks av de nye makthaverne. Lucretia – kvinnen som er blitt utsatt for et brutalt overgrep – blir gjort til et politisk symbol på renhet, standhaftighet og uskyld. Hennes skjebne brukes til å argumentere for at kongen må styrtes, siden det var hans sønn som begikk overgrepet. Slik legitimeres overgangen til en ny, «demokratisk» republikk. 

Det kvinnelige koret vender seg mot himmelen i et forsøk på å forløse tragedien, og søker samtidig igjen kontakt med sin ektemann, det mannlige koret. De møtes i et kyss, mens aske faller rundt dem, som fra en vulkan. 

I bakgrunnen gjøres Tarquinius til syndebukk. Han forvandles til selve bildet på ondskap, en skikkelse som det nye regimet kan peke på og straffe. 

De to fortellerne har gitt stemme til en menneskelig katastrofe – og forsøker nå, forsiktig, å finne tilbake til hverandre. I et nytt lys og et nytt perspektiv avslutter de fortellingen. 

«Var dette alt?» spør de. 

Spørsmålet blir hengende i luften.