Verdis Requiem

Helaften med Nasjonaloperaens egne krefter 

Halvannet århundre etter premieren står Verdis Requiem fortsatt i en klasse for seg. Med sin enorme klangprakt og sitt følelsesmessige spenn – fra stillferdig bønn til apokalyptisk dommedag – er det blitt en av de mest gripende musikalske refleksjonene over liv, død og håp som noen gang er skrevet. 

Opplev Marita Sølberg, Astrid Nordstad, Eirik Grøtvedt og Yngve Søberg i Verdis monumentale Requiem, fremført med fullt orkester og fullt kor.  

Til minne om to italienske mestere 

Bak Verdis Messa da Requiem ligger dødsfallene til to av Italias største kulturskikkelser: operakomponisten Gioachino Rossini og forfatteren Alessandro Manzoni. 

Da Rossini døde i 1868, foreslo Verdi at en gruppe italienske komponister skulle skrive en felles dødsmesse til minne om ham. Verdi bidro selv med satsen «Libera me», men prosjektet ble avlyst kort tid før premieren.  

Da forfatteren og nasjonalhelten Alessandro Manzoni døde i 1873, sørget hele Italia. Verdi hadde lenge sett opp til Manzoni og satte i gang med å skrive en dødsmesse til hans ære. Nå ble «Libera me» hentet frem igjen. Resultatet ble hans berømte Requiem, skrevet for solister, kor og stort orkester, urfremført i San Marco-kirken i Milano 22. mai 1874 – på ettårsdagen for Manzonis død. Verdi dirigerte selv premieren, som ble møtt med overveldende begeistring og raskt fulgt av flere fremføringer ved La Scala. 

Fra stillferdig bønn til apokalyptisk dommedag 

Verket følger den latinske dødsmesse-liturgien med syv hovedsatser. Blant dem finner vi den berømte «Dies irae», der Verdi skildrer dommedag med voldsom kraft fra kor og orkester. Midt i dramatikken finnes også mer ettertenksomme øyeblikk, blant annet i tenorens «Ingemisco», duetten «Recordare» og den sørgende «Lacrymosa». 

Senere i verket får solistene tre frem i det mer intime «Offertorio», før koret igjen fyller rommet i den virtuose «Sanctus». I den enkle «Agnus Dei» synger solistene i nesten naken klang. I finalen «Libera me» vender sopranen tilbake i en bønn om frelse og frihet, mens «Dies irae»-motivet bryter frem én siste gang før verket avsluttes i en kraftfull fuge.